Bråkmaker i Brennpunkt

KOMMENTAR: I aktivistkretser har Høibø hatt rykte som notorisk upålitelig, skriver globaliseringsaktivist som gjennomgår PST-rapportørens fortelling i detalj.

Publisert Sist oppdatert

Chris Høibø startet sin mediekarriere med å lure Aftenposten til å tro at han var tidligere IT-millionær som nå gikk på NAV i 2002. Denne gangen er det Brennpunkt-redaksjonen som har spilt med på hans selviscenesettelse. Tirsdagens Brennpunkt var et oppkok av overdrivelser, halvsannheter og løgn.

Før programmet i det hele tatt startet så rapporterte NRK om hvordan Høibø hadde deltatt i en husokkupasjon i 2002 og så ringt PST for å fortelle om våpenlagre i Nordmarka. Om våpenlagrene var et produkt av Høibøs fantasi eller av noen andres er vanskelig å si, men Høibø har beviselig god fantasi.

Til tross for denne fantastiske historien så blir altså Høibø rekruttert til PST og rapporterer om Blitz-miljøet og andre aktivistmiljøer gjennom 10 år. Hvis informasjonen han har gitt PST minner om det han presenterer i programmet så har enten PST blitt ledet på ville veier, eller de har tatt alt han sa med en klype salt. Forhåpentligvis, for de som er bekymret for rikets sikkerhets skyld, så klarer PST å skille skitt fra kanel. NRK klarer det derimot ikke og lar Høibø fortelle sine fantasistiske historier uimotsagt i en hel time.

Høibø forteller at ”det var spesielt at jeg som journalist ble tatt åpent imot” i aktivistmiljøene. Aktivister, meg selv inkludert, har mange motforestillinger mot journalister. Det man sier blir stort sett fordreid og satt inn i en historie man overhodet ikke kjenner seg igjen i. Løsrevne sitater blir tatt ut av kontekst og blir forside-overskrifter. Og, som det er gjennomgående i Brennpunkt-programmet, så er media mest opptatt av å vise bilder av folk som slåss med politiet.

Media vil ha konflikt, aktivister vil ha fokus på politikken vi prøver å fremme. Journalister er derfor ofte mer ett hinder enn en hjelp for aktivister. Men på samme måte som for politikere som stiller til valg, så er utenomparlamentariske politikere, altså aktivistene, også avhengig av media for å fram budskapet sitt. Journalister som, hvertfall tilsynelatende, vil fortelle en annen historie enn ”demonstranter sloss med politiet” blir derfor åpent tatt imot. Så veldig spesielt er det altså ikke. Hvis man legger til alle journalistene i norsk media som har bakgrunn fra RadiOrakel, med kontor øverst i Blitzhuset, så klinger Høibøs beskrivelser av miljøets holdning til journalister litt rart.

Høibø infiltrerer organisasjonen Internasjonale Sosialister (IS), den norske greinen av en internasjonal trotskistorganisasjon med sterke føringer fra britiske Socialist Workers Party. I Brennpunkt får vi høre om hvordan IS er opptatt av dyrevern. Det er tull. IS har aldri vært særlig opptatt av dyrevern. I Blitz-miljøet finnes det mange veganere som er opptatt av dyrevern, men trotskistene i IS har gladelig spist kjøtt og konsentrert seg om andre ting som kapitalisme-kritikk og krigsmotstand.

Seinere i programmet forteller Høibø om hvordan han deltar på en ”Marxism”-konferanse i London. Dette er en akademisk foreteelse for spesielt interesserte i den internasjonale IS-bevegelsen. I følge Høibø er det derimot et åsted for viktige nettverksmøter, og han fotfølger norske IS-medlemmer for å se om de overleverer penger til den colombianske geriljaen FARC. Kanskje han faktisk gjorde det, og kanskje han rapporterte til PST om det. I programmet får i høre om at han skulle ”bekrefte eller avkrefte dette”. Sannsynligvis så avkreftet han det, med mindre han fant på enda en god historie å fortelle PST.

IS har aldri vært særlig opptatt av FARC og Colombia. Det var på dette tidspunktet europeiske kommunistgrupper som åpent støttet FARC. FARC var lenge ikke på EUs terrorliste, og blant annet danske kommunister sendte åpent penger til FARC. Når dette ble ulovlig dannet danskene gruppen Oprør som protesterte mot terrorlovene, og gjorde stunts ut av å overlevere penger til FARC og palestinske PFLP. Altså fantes det grupper som støttet FARC, og det er naturlig at PST interesserte seg for om dette også skjedde i Norge. Problemet for Høibøs historie er bare at dette er helt andre grupper enn IS, folk som sannsynligvis aldri ville satt sin fot på den trotskist-dominerte Marxism-konferansen.

Ifølge IS selv så forsvant Høibø ganske raskt ut av deres miljø og søkte seg mot Blitz-miljøet. På Blitz deltok Høibø på et møte der det ifølge andre deltakere ble bestemt at man skulle male antikrigs-slagord på den britiske ambassaden. Høibø beskriver dette som å ”storme ambassaden”, og ringer visstnok PST for å tipse om dette. Dette er den eneste gangen i hele programmet som Høibø gir informasjon til politiet som de ikke lett kunne funnet ut av på annet vis. Politiet stanser aksjonen. Høibø har altså forhindret at den britiske ambassaden ble tilgriset med maling.

Videre forteller Høibø om hvordan han deltok på aksjonen Block G8 i 2007. Ifølge Høibø tok han bussen ned sammen med personer fra ”Blitz, Antifa og Hausmania-kollektivet”. Dette er løgn. Høibø tok bussen som Attac satte opp, der det også var folk fra de militante og farlige organisasjonene Changemaker (Kirkens Nødhjelps ungdomsorganisasjon) og Spire (Utviklingsfondets ungdomsorganisasjon). Det var to eller tre fra Hausmania-miljøet på bussen, men ingen fra Blitz. I 2007 var det ikke noe selvstendig miljø i Oslo som kunne beskrives som ”Antifa”, av den enkle grunn at de høyre-ekstreme på det tidspunktet lå fullstendig med brukket rygg.

På busssen møtte han Jon Hagen og de fikk god kontakt. Høibø beskriver det som at han endelig møtte noen som ikke hadde ekstreme meninger og var opptatt av steinkasting. I følge Marte Nilsen, daværende Attac-leder og den som satte opp bussen, var det to på bussen som snakket i vei om steinkasting, nemlig de to.

Høibø forlot Attac-gruppen når han kom til Tyskland for å delta Block G8-aksjonen som Attac ikke var med på. Ifølge Høibø leverte han viktig informasjon til PST om hva aktivistene hadde planlagt. PST kunne jo også lest tyske aviser, siden planene var annonsert måneder i forveien, men kanskje det ikke var noen på kontoret som kunne lese tysk. Høibø rapporterte til PST om hvordan de snek seg gjennom skog og utmark for å blokkere møtet i Heiligendam. Tysk politi satte nok stor pris på at hemmelige infiltratører kunne fortelle dem at ”tusenvis av demonstranter er på vei gjennom skogen, slik som de har annonsert at de vil gjøre”. Infiltratørene klarte likevel ikke å hinder at demonstrantene nådde sitt mål, nemlig å gjøre det tilnærmet umulig å komme fram til G8-møtet, og deltagerne på møtet ble flydd inn med helikopter.

Videre i programmet får vi høre om klimatoppmøtet i København i 2009. Her hevder Høibø at han hadde en ledende rolle i forbindelse med demonstrasjonene. Det kommer ikke fram hvilken del av demonstrasjonene og aksjonene han skulle ha hatt en ledende rolle i. En rekke ulike nettverk og allianser arrangerte aksjoner og demonstrasjoner i forbindelse med klimatoppmøtet.

Det var alliansen som arrangerte den store demonstrasjonen lørdag 12. desember, med alt fra World Wildlife Fund til tidligere nevnte Attac. I tillegg var det KlimaForum, et ukeslangt mot-toppmøte som foregikk parallelt med klimatoppmøtet. Sannsynligvis hevder Høibø at han deltok i de mer radikale nettverkene, Climate Justice Network og Climate Justice Action, som planla sivile ulydighetsaksjoner i forbindelse med toppmøtet, eller det militante Never Trust A COP-nettverket.

Never Trust A COP er en egen historie når det kommer til politi-infiltratører. The Guardian har beskrevet hvordan begge de britiske representantene på ett av deres møter var politi-infiltratører. Never Trust A COP spredde bilder av brennende biler og lovet kaos i København. De la planer som få ville være med på, siden de var oppskrifter på å bli arrestert og lite annet.

Høibø beskriver hvordan han ble oppringt av PST som ba ham gå ut av ”den sorte blokka” (altså gruppen med svartkledde, til dels maskerte, demonstranter som knuste ruter under demonstrasjonen) for å unngå å bli arrestert. Gjorde PST virkelig det? Godt mulig, men det er en del sider ved saken som ikke kommer fram. Politiet klarte nemlig ikke å arrestere den ”sorte blokka”. Politiet brukte en ”knipetvangs-manøver” og satte 900 i ”preventiv” arrest. De erfarne og militante aktivistene i den sorte blokka så politiets manøver komme og forsvant raskt ut av området.  Blant de arresterte fant i stedet man Hare Krishna-nonner og studenter fra Universitetet på Ås. De arresterte fikk seinere erstatning for urettmessig frihetsberøvelse. NRK nevner bevisst ikke dette, selv om det er kjent.

Fulgte Høibø etter de andre demonstrantene som forlot området eller fikk han en telefon fra PST om det? Telefonen fra PST er en spennende historie, men den er ikke nødvendigvis sann.

Sykkelen som Høibø nevner var derimot en del av sivil ulydighetsaksjonen Reclaim Power, torsdagen uka etter dette. Ingen jeg kjenner kan huske å ha sett Høibø i forbindelse med forberedelsene til denne, men det var hundrevis av folk av alle nasjonaliteter involvert, så kanskje han var der likevel. At han skulle ha spilt en ledende rolle stiller jeg meg tvilende til, siden da ville alle vi andre som deltok fra Norge ha lagt merke til det.

Reclaim Power var direkte inspirert av Block G8-aksjonen, og bestod av mye av de samme nettverkene, men ble utvidet til å også omfatte ting som Via Campesina, den internasjonale sammenslutningen av organisasjoner for småbønder. Som ved Block G8 spilte man med åpne kort og annonserte alle planer på forhånd. Syklene var en del av en strategi for å bryte politiets blokkader og skape en møteplass mellom representanter inne på COP-konferansen og demonstrantene. TV-bilder fra aksjonene viser hvordan dansk politi slår løs på representanter som går ut for å møte demonstrantene. Strategien for å bryte blokkade, inkludert med sykler, var annonsert på forhånd. Som ved Block G8 ønsket man flest mulig med på aksjonen, og da kan ikke planen være hemmelig.

Sykkelverkstedet som Høibø etter sigende avslørte fant sted på en de mange aktivist-møteplassene i København. Var dansk politi virkelig avhengig av tips fra Høibø for å finne ut hvor dette var? Eller kunne ta de en spasertur mellom de ulike møteplassene, alle godt kjent for dansk politi, og se etter hvor man lagret og fraktet inn sykler? Høibøs ”tips” i denne sammenhengen kan sammenlignes med at han tipset norsk politi om blitzerne planlegger en aksjon, som de har fortalt om til pressen, og at de forbereder den på Blitz.

At Høibø har vært PSTs informant er bekreftet, men historiene han forteller om livet som informant er altså ganske underlige. Det som gjenstår er en del påstander som kun PST kan bekrefte eller avkrefte. PST nekter for å ha registrert medlemslister og abonnementslister for IS, siden dette er ulovlig. Har Høibø pyntet på sannheten også her?

I aktivistkretser har Høibø hatt ett rykte som notorisk upålitelig, oppmerksomhetskåt og en bråkmaker som selv har deltatt i og oppildnet til steinkasting. Bilder i dagens Klassekampen viser dette. Historien om Høibøs initativ (som Dagbladet skriver om i dag) for å bygge opp NDL er spesiell, og planen er så dum at både PST og Tjen Folket/SOS Rasisme nekter for å ha hatt noe med den å gjøre.

Høibø beskriver sin infiltrasjon som farlig. Jeg lurer litt på hva det farlige bestod i? Det er en liten risiko for at noen ville blitt så sure på Høibø hvis han ble avslørt at han hadde fått bank. For de flestes del ville en avsløring bare resultert i at han ville blitt fryst ut. Det er selvfølgelig farlig å gå til angrep på politiet med stein og molotov cocktails slik Høibø gjorde. Det stiller også veldig mange andre i en farlig situasjon, og at en PST-agent deltok i dette er en skandale. For å få informasjon om hva demonstrantene planla sa var dette fullstendig unødvendig. Det kunne vært Brennpunkts skandale-sak, men i stedet så har de bygd det hele på Høibøs frodige fantasi. Utifra Høibøs historier i Brennpunkt så virker PSTs infiltrasjon av det radikale miljøet forståelig. Når historiene er fulle av overdrivelser, spesielt om hvor viktig hans egen rolle er, så bidrar Brennpunkt først og fremst til å framstille et bilde av politisk engasjerte som farlige ekstremister som først og fremst er opptatt av action og adrenalin, slik som Høibø selv.

Det er kanskje vel så skandaløst?

Jeg kan selv ikke huske å ha møtt Høibø, men i aktivistkretser har han hatt ett rykte som notorisk upålitelig, oppmerksomhetskåt og en bråkmaker som selv har deltatt i og oppildnet til steinkasting

(Audun Myhra Bergwitz beskriver seg selv som aktivist i ulike deler av globaliseringsbevegelsen siden 2002.)

 

Powered by Labrador CMS