Den visuelle profilen til Gateavisa har alltid vært «annerledes».
Den visuelle profilen til Gateavisa har alltid vært «annerledes».

Dypdykk i søppelkasser

Alternativ journalistikk med stive permer.

Publisert Sist oppdatert

Gateavisa fyller 50 år og feirer jubileet med å gi ut ei praktbok fra gullalderen. Vent litt! Det ble bare delvis riktig...

Det er 50 år i år siden Oslo Gateavis - som snart skiftet navn til Gateavisa - havnet på gata. Og det har kommet ei praktbok. «Alt mulig fra Gateavisa 1970-1986». Drøyt 530 sider. 2,7 kilo tung.

Men at den kommer ut akkurat i år, det er mer tilfeldig ifølge de to redaktørene Audun Engh og Ulrik Hegnar. Begge aktive i redaksjonen i hele eller deler av tidsrommet boka dekker. Utgivelsen kommer ut i år, fordi boka ble ferdig nå. Feiring av årets jubileum overlater de til andre.

Monsterbok på bordet

Jeg er ikke den første som anmelder ei bok jeg ikke har lest ferdig. Denne boka kommer jeg nok heller aldri til å lese ferdig, ikke i normal forstand fra første til siste side. Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke har sittet flere kvelder med monsterboka på fanget. Ironisk nok har de gamle anarkistene laget en perfekt coffee table book for et passe borgerlig hjem i 2020.

Boka bør absolutt leses. Men ikke alt på en gang. Og ikke nødvendigvis i riktig rekkefølge.

2,7 kilo og drøyt 530 sider.
2,7 kilo og drøyt 530 sider.

Jeg har alltid hatt en svakhet for «alternativ journalistikk». Først via musikkaviser og smale kulturmagasiner jeg oppdaget på slutten av 80-tallet, og etter hvert i andre kanaler og medier. I disse mediene oppdaget jeg journalister som brøt alle skrevne og uskrevne regler, og som formidlet utradisjonelle historier, gjerne fra et personlig ståsted

Journalistikk som ikke alltid var journalistikk, i hvert fall ikke hvis vi skal bruke Vær varsom-plakaten som rettesnor

Nå skal det sies at veldig mye av den alternative journalistikk er ren søppel, og da tenker jeg ikke spesielt på Gateavisa. Det er journalister på egotripper, uten noe annet budskap enn å skrive «jeg» mange nok ganger til å fylle spaltene, gjerne ispedd en rusopplevelse og oppdiktede hendelser.

Tidens brutale tann

Men så er det gullkornene. Og det var disse gullkornene som trakk meg inn journalistikken, selv om jeg ganske raskt havnet i en streitere del av den. Mitt første forsøk på å skrive en artikkel i førsteperson ble raskt slått ned på i Romerikes Blad, hvor jeg tilbrakte mine første journalistår.

Det er gullkornene som også løfter denne boka, selv om mye ikke har tålt tidens tann. Enkelte artikler har knapt tålt tiden det tok fra ideen ble unnfanget til den sto på trykk. Likevel kan tekstene ha en viss historisk relevans.

Boka består av utvalgte artikler og alle forsider fra 17 årganger, skannet og gjengitt slik de sto på trykk opprinnelig - pluss 40 sider med alternative tegneserier. Ofte er det visuelle vel så spennende som tekstene. Kan kanskje også legge til at layouten innimellom gjør tekstene uleselige. Men det er noe av sjarmen det også.

I tillegg har 15 tidligere redaksjonsmedlemmer bidratt med nye tekster. Eller «nye». Noen av dem er publisert andre steder, men ikke i Gateavisa. Som de gamle artiklene, varierer disse i form og innhold. Fra ganske surrete til nesten akademiske. Og det er kanskje slik det også må være

Valgkamp med Gateavisas egne valgplakater. De slo vel verken an i Frp eller SV.
Valgkamp med Gateavisas egne valgplakater. De slo vel verken an i Frp eller SV.

Jakten på frihet

Mitt første møte med Gateavisa var trolig på det lokale biblioteket i Eidsvoll, og mest sannsynlig var det musikkdekningen som fikk meg til å åpne avisen.

Dette var etter gullalderen, slik forfatterne av denne boka definerer den, men mange av temaene var de samme. I tillegg til god dekning av musikk som lå et stykke unna hitlistene, var det en sjokkerende åpenhet om rus og rusmidler, sex, anarkisme, homofili og andre «fil»-er jeg aldri tidligere hadde hørt om – men kanskje aller mest om frihet. Frihet til å ikke bry seg om hva andre mener.

Gullalderen er ifølge boka fra 1970 til 1986. Selv om det kun er snakk om 17 år, er det et langt sprang i den alternative verdenen. Fra blomsterbarn og hippiedrømmer, via en hjemmesnekret anarkisme til punk og nihilisme. Men i Gateavisa-redaksjonen var det interessant nok enkelte som hang med i hele tidsperioden.

Og om ikke ting alltid var bedre før, så har nok de to redaktørene mer eller mindre rett når de definerer gullalderen til akkurat denne epoken.

Det var i løpet av disse årene Gateavisa nådde stadig nye topper målt både i oppmerksomhet og opplag. På et tidspunkt nærmet opplaget seg 20.000 eksemplarer. Det var et høyt tall selv i tiden før internett.

Journalistikk fra undergrunnen

En av dem som i boka bidrar til å sette denne delen av historien inn i et større mediehistorisk perspektiv, er Kjetil Wiedswang. I dag mest kjent som tidvis sløyfebekledd kommentator i Dagens Næringsliv, men en periode på slutten av 70-tallet var han også innom Gateavisa-redaksjonen.

I artikkelen som i boka har fått tittel Bøllete 50-åring (tidligere publisert i D2), trekker han linjene fra amerikansk undergrunnspresse på slutten av 60-tallet og til vår hjemmesnekrede variant i Gateavisa. Inkludert en liten avstikker til new journalism, Hunter S. Thompsons gonzo-journalistikk og magasinet som raskt beveget seg opp for undergrunnen, Rolling Stone.

Artikler om psykedeliske rusmidler var aldri et fremmedelement.
Artikler om psykedeliske rusmidler var aldri et fremmedelement.

I sin tekst oppsummerer Wiedswang Gateavisa og gullalderen slik:

«Mye er journalistisk dårlig løst, noe er pinlig. Men det er også velskrevne artikler og overraskende temaer og treffende satire. Målt mot det revolusjonære gravalvoret som preget venstresidens samtidige publikasjoner, har det stått seg godt.»

I hvert fall i passe store doser.

Wiedswang påpeker også Gateavisas evne til å tiltrekke seg oppmerksomhet i denne perioden, som en del av suksessformelen.

Avisas liberale syn på dop og sex provoserte både høyre- og venstresiden i norsk politikk. Boikottaksjoner, trusler om rettssaker og andre stunt sørget for høyt medietrykk.

Søppeljournalistikk

Og da kommer vi ikke utenom «søppelaksjonen». Kanskje Gateavisas mest kjente stunt. Foran stortingsvalget i 1981 tok avisas utsende et dypdykk i søppelkassene til statsminister Gro Harlem Brundtland og hennes utfordrer Kåre Willoch.

Inspirert av amerikansk «garbagologi», ville Gateavisa finne ut «hva slags mennesker de egentlig var». Fant de svaret? Avisa fant i hvert fall ut at søppeltyverier gir oppmerksomhet.

Den originale artikkelen, skrevet av Mari Toft under psevdonymet Syphilia Morgenstierne, er imidlertid ikke med. Det er heller ingen andre artikler skrevet av Toft, som under sitt kunstnernavn, var Gateavisas mest kjente profil i dette tidsrommet.

Gateavisa mest kjente stunt: søppelaksjonen.
Gateavisa mest kjente stunt: søppelaksjonen.
Den knuste rekebollen de fant i søpla til Kåre Willoch er limt og tatt vare på.
Den knuste rekebollen de fant i søpla til Kåre Willoch er limt og tatt vare på.

At Toft ikke ønsket å delta i boka, er et lite savn. Men når det gjelder akkurat søppelaksjonen, er den grundig dekket med artikler skrevet av andre. Blant annet en tidligere upublisert tekst skrevet av tidligere redaksjonsmedlem og senere Dine Penger-gründer Christian Vennerød, som den aktuelle kvelden hadde som oppgave å stjele søppelsekken hjemme hos Willoch.

Var det hele morsomt? Tja, Willoch omtalte selv aksjonen som «tøvete». Og det kan vel kanskje være en like god beskrivelse i dag som den gang.

Muligens vil han også mene at dette er et tøvete bokprosjekt. Dere andre kan ønske dere boka til jul.

Powered by Labrador CMS