Mener pressen har for lite på hjertet

Ole Paus savner sterkere holdninger i mediene.

Publisert   Sist oppdatert

– Jeg vet at jeg fortsatt er en dyktig håndverker med historier å fortelle. Men setter du ikke strek tidsnok venter forfengelighet og repetisjon, og det vil jeg ikke plage andre med, sier Ole Paus ydmykt når Journalisten treffer ham på Frognerseteren en lun sommerdag.

Bak seg har han et par uker med mange intervjuer, for det er ikke få medier som har ønsket å få ham i tale, nå som han har varslet at det er slutt. 43 år og nesten like mange plater etter debuten har 66-årige Paus tatt farvel med platebransjen, og det har han gjort på en storveis måte, med det kritikerroste trippelalbumet “Avslutningen”.

- Det har vært overveldende å se den fine mottakelsen utgivelsen har fått. Tre plater er jo mye, men når jeg først skulle sette strek ville jeg gjøre det med noe stort og helt. Det føles som en harmonisk måte å slutte som plateartist på, fastslår Ole Paus, som presiserer at avskjeden fra platebransjen ikke betyr at han også gir seg som artist.

– Jeg vil fortsatt opptre mye, og helt sikkert skrive flere sanger. Det er en stor del av livet mitt, og uten det ville jeg vært ulykkelig.

Trippelalbum

Om ikke hans framtidige sanger festes til rillene, har han i hvert fall funnet et godt hjem for 29 nye Paus-låter og en omarbeidet folketone på sitt ferske trippelalbum.
Med en plate hvor han lar artistvenner synge hans låter (“Forsoningen”). Med en plate hvor han selv synger nye, egne sanger i “moderne” Paus-stil (“Avslutningen”). Og ikke minst: Med den innledende plata “Oppgjøret”, hvor han på mange måter gjenoppliver Paus-Posten som han gjennom tre LP-er feiret så store triumfer med på 70-tallet.

Kanskje det nærmeste Medie-Norge er kommet en ekte lydavis, hvor Paus med satirisk snert kommenterte hendelser og fenomener i samfunnsliv, politikk og kjendiskretser i skillingsvisestil. Alt basert på artikler i norske aviser.

– Det var en enkel og takknemlig oppgave. Det var bare å sette melodi til avissidene, påstår Paus om den opprinnelige Paus-Posten som ble stiftet i 1977. Men litt skilte han seg kanskje likevel fra avisene, ved at hans lydavis ikke ble redigert ut ifra noe vesentlighetskriterium.

– Noen låter hadde alvorlige temaer, men det var ikke avgjørende for om de kom med eller ei. Det som betød noe var at de var morsomme, at jeg selv lo av dem.

Siste Paus-posten

Når han nå har gjenopplivet Paus-Posten, er det med ny tittel, “Oppgjøret”, og litt ny drakt. Han har løsrevet seg fra avisspaltene og kommentert mer fritt det han mener er verdt å kommenteres. Noe som foruten satirepisken over velkjente politikere også har gitt bitende kommentarer om surrogati, asylbarn og krigsseilere.

Men en låt kan han takke pressen for helt og holdent, “Dagbladet 1.3-19.3.2013”. Som i all sin enkelhet består av tonesatte forsider i den perioden.

– Ikke trengte jeg å redigere avisa heller. Jeg gikk i studio 20. mars, og det som synges er de faktiske Dagblad-forsidene i marsdagene før studio. Med vektige nyheter på front kunne jeg ikke ha skrevet låten, men heldigvis var det hele veien fokus på helse, kjendiser og “slik gjør du”-journalistikk, konstaterer Ole Paus med et smil.

Biter oppover

Ifølge artisten er “Oppgjøret” mer voksen og alvorlig enn 70-tallets Paus-Posten. Det de to platene har til felles er likevel at de begge “biter oppover”, slik pressens vaktbikkjerolle tilsier at også den skal gjøre.

– Jeg har alltid vært bevisst på å gå underdogens ærend, og på det punktet syns jeg også media henger på greip. Men ellers har pressen en rar måte å møte virkeligheten på. Jo mer komplisert verden er blitt, jo enklere er medias tolkning blitt, sier Paus. Og presiserer at problemet ikke nødvendigvis ligger hos journalistene, for dem har han truffet svært mange dyktige av.

– Men generelt savner jeg sterkere holdninger. Pressen skriver om mye, men har lite på hjertet. Slik sett er det befriende å lese Klassekampen, Vårt Land og til en viss grad også Dagsavisen. De vil noe og de mener noe. Det har jeg vanskelig å finne noe av i aviser som VG og Dagbladet.
Til gjengjeld spanderte sistnevnte avis forsida og et dobbeltsideoppslag på sangen “Fjols nr. 1-5”, hvor Ole Paus karakteriserer fem milliardkjendiser som fjols. Og seg selv som den aller største.

– Sangen er et resultat av at jeg fulgte med på en Petter Stordalen-fest. Som mange andre lar jeg meg fascinere av slikt, samtidig som jeg blir ergerlig over at jeg gjør akkurat det. Men sangen er såpass fjollete at det blir direkte stusslig når en avis bruker tre sider på den. Hvis de bruker tre sider på en slik sak, hvordan redigerer de da de viktige nyhetene, spør Paus. Og tilføyer:

– De brenner for premisset, men glemmer poenget.

Synser og kommenterer

Samtidig som Ole Paus i sin musikk krast har kommentert omgivelser og samtid, er han blitt flittig brukt av medier som trenger “en som mener noe”. For slik de fleste journalister som har vært i kontakt med Paus vet så altfor godt, er det få som har en like slagferdig og velformulert replikk som han.

– Det er et tankekors at avisene ofte vil ha andre som målbærere for det de vil, men ikke tør framføre selv. Jeg er blitt ringt opp mange ganger om ting jeg ikke har hatt peil på. Når jeg har sagt at det aner jeg ingenting om, har journalisten gitt en kjapp forklaring før jeg blir spurt om kommentar. Dagen etter “raser” eller “tordner” jeg mot noe i spaltene, men det gjør jeg jo slett ikke. Jeg ante jo ingenting om saken, smiler Paus og legger til:

– Det er deilig å ikke mene noe. Jeg ville avskydd en type som meg som, ifølge noen medier, alltid mener noe om alt.

Offentlig person

Ole Paus har vært en offentlig person i over 40 år, og mener han med årene har lært å bli mer tilbakeholden overfor media. Han har ikke noe behov for å få sitt privatliv eksponert, og han er glad for at pressen stort sett respekterer hans ønske.

Men ikke alltid. For 20 år siden lå han i en bitter strid med Se og Hør etter at bladet hadde skrevet om ekteskap i krise og påstått intim forbindelse med ny kjæreste. Paus trakk Se og Hør for retten, og etter fem års vandring i rettssystemet endte det med full seier for Paus. Likevel betrakter han det ikke som en triumf.

– Ingenting er jo i grunn forandret, så det tok bare fem år av mitt liv. Men slike saker er en grei påminnelse om at det ikke er likhet for loven. Hadde jeg tapt og måttet betale saksomkostnader, ville jeg vært ruinert. Den som er sterkest har råd til å bruke makta, den fattige bør bare bøye hodet.

Nå har han skværet opp med Se og Hør, og i vinter har han vært veldig synlig som deltaker i TV 2-programmet “Hver gang vi møtes”. Det har gitt sangene hans et oppsving på strømmingstjenester som Wimp, og mens vi sitter og snakker kommer en litt eldre dame fram til bordet. Hun vil så gjerne takke ham for alle årene med alle de fine sangene.

– Jeg har vært en del på TV, men ante likevel ikke at mediet er så potent som påvirkningskraft. Responsen jeg har fått etter “Hver gang vi møtes” har vært veldig god. Jeg tror jeg må ha gjort et sympatisk inntrykk på skjermen, smiler Paus etter at den modne beundreren har forlatt bordet vårt.

Skriver spontant

Da undertegnede for vel 20 år siden snakket med Terje Jensen (Jonas Fjeld), kunne han fortelle om et skrekkens møte med Ole Paus på danskebåten noen få år før.

De var på vei til København for å spille inn Jonas Fjeld-albumet “Svært nok for meg”, deres første samarbeidsprosjekt. Studio var booket fra neste dag, og i baren på båten spurte Jensen om han kunne få se et par av tekstene Paus hadde skrevet. Men svaret gjorde Jensen blek. Det var umulig, for Paus hadde ikke skrevet noen. De skulle jo ikke i studio før dagen etter.

– Men det gikk greit. Timen før han gikk i studio skrev jeg den første teksten, og mens han spilte inn den skrev jeg teksten til neste. Og så videre gjennom hele albumet. Men da vi kom til den siste låten var jeg ganske tom. Det ble et slit å få fram teksten til det som ble “Nerven i min sang”, forteller Ole Paus.

Og dersom du, kjære leser, nå tror at Fjeld-plata representerer noe spesielt, så er det helt feil. Ole Paus bedyrer at det er slik han alltid har arbeidet.

– Jeg har ingen andre måter å jobbe på. Noen ganger har jeg sett på tekster i ettertid og lurt på om jeg kunne ha forbedret dem. Innimellom har jeg konkludert med at jeg kanskje kunne endret på noen detaljer, men heller ikke særlig mer. Jeg er i en slags feber når jeg skriver, sier Ole Paus.

Men innrømmer samtidig at en slik arbeidsstil koster.

– Panikken er alltid min nærmeste nabo.

– Redaktører ville elsket en journalist som kunne jobbe så kjapt og intenst og likevel aldri miste deadline?

– Det tviler jeg sterkt på. Jeg tror ikke de ville likt å ha en journalist som er så lat helt til det brenner. Og jeg er umåtelig imponert over alle dere journalister som kan jobbe så metodisk og disiplinert!

Et hardt liv

At stemmen hans som en gang var så ren og klar har fått sin rustne valør, forklarer Paus med “lite søvn, mye røyk, mye kaffe og mye drikke”.

- Vi blir det vi har levd, kommenterer Paus når vi påpeker at søvn-røyk-kaffe-drikke-utsagnet passer godt inn i myten om den gamle journalisten. Men ikke like mye på dagens generasjon.

– Jeg har jo lagt merke til at mange yngre artister er mer tandre enn min generasjon var. De legger seg tidligere og er mer nøye med hva de spiser og drikker. Vi er blitt en kjernesunn nasjon, og for artister og journalister er det ikke nødvendigvis bare positivt. Men når det gjelder myten om min generasjon – og den før meg igjen – er det også klart at resultatene ikke alltid var så bra. Jeg kjente jo noen av gigantene i sin tid, og deres levemåte var hard både for dem og de som sto dem nær. Det viktigste er derfor ikke hvordan journalister lever, men at de skriver så vi blir bedre mennesker som er bedre informert, påpeker Paus og lar siste ordet gå til svenske Tage Danielson.

– Han oppsummerte det ypperlig i en novelle der Vår Herre steg ned til statsministeren en natt midt i en valgkamp med beskjeden “Nå har du bare 5000 ord igjen”. Underforstått: Det er viktig hvordan vi bruker den plassen og de ordene vi har til disposisjon.