Pressens nye samfunnsrolle

Dette er et debatt-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Journalister og redaktører har marsjert målbevisst og lojalt på rad og rekke etter statsrådene, hinsides lov og rett og presseskikk for å bygge opp under Solberg-regjeringens krisenarrativ.

Grunnloven ligger igjen som ei falma fillerye etter dere og pressens troverdighet ligger på lit de parade med Vær varsom-plakaten som likklede.

I Debatten den 26. oktober fikk vi et spektakulært eksempel på pressens nye samfunnsrolle. Da sto helseministeren på direktesendt TV og irettesatte Fredrik Solvang ikke mindre enn tre ganger for å sette regjeringens narrativ i fare.

Fredrik Solvang stilte ett kritisk spørsmål og statsråden reagerte med sjokk og vantro: Bent Høie hadde for første gang på over et halvt år møtt noe så vanvittig som en illojal journalist. Høie opplevde tydeligvis Solvang som en journalistisk anakronisme.

Når vi tar med at Norsk Presseforbund ennå ikke har levert tilbake Rettssikkerhetsprisen de mottok i august for pressens støtte til staten under koronapandemien, er faneflukten fullbyrdet.

Forsvarets credo er egnet til å sette norsk presses pandemiprosjekt i perspektiv: «For alt vi har. Og alt vi er.» Der er ikke norsk presse. Dere støtter regjeringens moralbetingede credo: «Så lenge ingen dør». Norsk presse har under pandemien byttet rolle og blitt moralens vokter.

Når vi ser situasjonen gjennom Forsvarets briller, ser vi at «alt vi har» holder på å smuldre opp i en ruin av tapte arbeidsplasser og ødelagte fremtidsmuligheter. Uten at norsk presse løfter en blyant for å stille kritiske spørsmål ved regjeringens rasering av samfunnet.

Forsvarets «alt vi er» finner vi definert i Grunnloven. «Vi», nasjonen Norge, er ikke mer enn det som står på arket som ble signert på Eidsvoll i 1814: Nasjonen Norge er en felles ide som er skrevet ned som grunnlov sånn at ingen skal kunne glemme den.

Og da spør jeg: Hva er «vi» hvis ikke en gang pressen respekterer grunnloven og lar regjeringen komme unna med å kamuflere grunnlovsstridige forordninger som «anbefalinger»? Norsk presse undergraver aktivt Grunnloven ved å omtale regjeringens «bør» som «må», «skal» og «har ikke lov til».

Hva er «vi» når regjeringen kommer fra det uten ei ripe i lakken når de kjefter opp en respektert journalist på direktesendt TV for å ha stilt ett kritisk spørsmål til regjeringens gjeldende narrativ? Høie går sågar langt i å definere «du Fredrik» som folkefiende. Resten av norsk presse nøyer seg med å referere skandalen i notisform.

Hva er «vi» når regjeringen kommer fra det med et gjesp fra norsk presse når Folkehelseinstituttet påpeker at regjeringens smitteverntiltak allerede i mars brøt med 16 punkter i FNs menneskerettighetserklæring? De siste 10 årene har i snitt en journalist i uka ofra livet for å forsvare de verdiene der, ifølge CPJ. Den kurven har falt bratt de siste to årene og det er kanskje denne trenden vi nå ser resultatet av. Det er overhengende fare for at norsk presse ligger livstruende fredsskadd og forspist i ei grøft.

Jeg mener jeg har belegg for å si at «vi» er ute på en vill ferd som kan ende med forlis i fjæra ved en totalitær bananrepublikk i Sør-Amerika. Med norsk presse ved årene.

Kjære norsk presse. Sett dere ned og trekk pusten dypt. Les Grunnloven og Vær varsom-plakatens kapittel én om igjen. Du kan selvsagt velge å fornekte Vær varsom-plakaten fordi du mener den ikke er moralsk akseptabel under en pandemi, men da kan du ikke lenger kalle deg journalist. Da har du degradert deg sjøl til herold.