Møte med en levende legende

WASHINGTON – Like lenge som jeg har vært journalist har han vært pressefolks aller største helt og forbilde. Bob Woodward (75). Nå inntar han scenen foran 500 av verdens medieledere for å minne om hvordan erfaringene fra Watergate-skandalen bør brukes i dekningen av Donald Trump.

Scenen er verdenskongressen til INMA (International News Media Association) som ble avviklet i Washington i forrige uke. Bob Woodward er ulastelig antrukket i midnattsblå dress, hvit skjorte og diskret slips. Han peker på sine sorte sko, og leverer budskapet: Journalister må slite skosålene og oppsøke kildene, fremfor å leve i internett-boblen.

Det lyder som søt musikk i mine ører.

– Regjeringens hemmeligheter er den største trussel mot demokratiet. Donald Trump er en hard oppgave, men den er ikke umulig å løse, sier Woodward. Han mener at journalistene som dekker Det Hvite Hus må bli mindre opptatt av retorikk og satse mer på dyptpløyende undersøkelser og kildearbeid.

Innlegget er først publisert på Bernt Olufsens blogg, og gjengitt av Journalisten med tillatelse.

Innbruddstyver i dresser

SIGNERER BØKER: Medieledere fra hele verden sto i kø for å sikre seg et signert eksemplar av Bob Woodwards siste bok «The last of the Presidents Men».

Mannen som sammen med Carl Bernstein forårsaket president Richard Nixons fornedrelse og fall, arbeider fortsatt som undersøkende journalist, forfatter, journalistikk-professor og assosiert redaktør i The Washington Post. Om få uker er det klart for lanseringen av hans 19. bok – boken om president Donald Trump.

Han var bare 29 år gammel og en ganske fersk journalist da han nokså tilfeldig kom over Watergate. Innbruddet i det demokratiske partiets valgkampkontor i 1972, der fem menn ble pågrepet.

– Jeg ble sendt til retten for å dekke fengslingsmøtet og ble overrasket over å se fem «innbruddstyver» fremstilt i business-dresser. Under avhørene tvang dommeren en av dem til å hviske fram at CIA var hans arbeidsgiver, forteller Woodward før han med ettertrykk tilføyer:

«I nearly dropped dead».

The Washington Posts legendariske redaktør Ben Bradlee sa alltid at sannheten kommer gradvis fram. Vi vet ikke alltid hva den er i begynnelsen. Vi arbeider med saken og avdekker lag etter lag helt inn til kjernen. Det finnes ingen raske svar på maktkritisk og undersøkende journalistikk.

Baconkjølere

Han forteller om et lærerikt møte med eieren av The Washington Post, Katharine Graham, midt i dekningen:

– Hun spurte meg om hvordan denne saken ville ende, og jeg svarte at jeg ikke visste, kanskje får vi aldri svaret. Da sa hun:

«Don’t tell me never. You must never give up!»

Siden forsto Woodward at dette er kjernen i pressefolkets bransje. Å finne fram til historiene som en gammel redaktør i Washington Post pleide å kalle «Bacon coolers». Historier som er så oppsiktsvekkende at de får baconet på leserens gaffel til å kjølne over avisen til frokost.

HISTORIEFORTELLEREN: Du må være villig til å slite skosåler for å bli en god journalist.

Sannheten. Men hvor går veien til sannheten, spør Woodward og peker på sin egen skosåle.

– Du må gå ut og snakke med folk. Folk som ønsker at sannheten skal komme fram.

Banke på dører

Bob Woodward holder jevnlig forelesninger for journalistikk-studenter i Washington. Her forteller han om arbeidet med Watergate-avsløringen og spør studentene hvordan de ville ha løst saken i internettets tidsalder:

– Det er vel bare å google «Nixons hemmelige opptak», svarte en student.

Men de avslørende svarene vil du aldri finne på internett, mener Woodward. Journalist-studentene må logge seg av internett, komme seg ut av biblioteket og se hva som foregår der ute. Noen ganger kan det være nok å krysse gaten.

Bob Woodward er fortsatt en oppsøkende journalist, og forteller om jakten på kilder til sine avslørende bøker. Om et ganske nylig møte med en firestjerners general:

Du får ikke slike kilder i tale gjennom å ringe dem opp verken på kontoret eller privat. I enda mindre grad gjennom talspersoner og kommunikasjonsfolk. Du må rett og slett banke på døren.

Men når passer det best å banke på døren hjemme hos en firestjerners general? Bob Woodward kom til at sjansen for å lykkes var størst på en tirsdag kveld, klokken kvart over åtte:

– Da han åpnet døren, så han på meg og spurte: «Are You still doing this shit?» Jeg svarte ikke, bare krysset pekefingeren til smerte bak på ryggen og så ham lenge rett i ansiktet. Til slutt vinket han meg inn. Deretter fulgte en to timer lang kildesamtale.

Hvor ting skjer

Ifølge Woodward er mye av problemet med dagens mediedekning at journalistene ikke dukker opp hos kildene og sier at de vil lytte til hva de har å si. Det er jo slik man bygger tillit og kildeforhold.

– Journalistikk er å dukke opp der hvor tingene skjer. Vi fikk riktignok døra i ansiktet noen ganger, men noen av dem vi oppsøkte var også villige til å snakke.

Donald Trump har erklært journalister som «fiender av det amerikanske folk», og undersøkelser viser at mellom 60 og 70 prosent av amerikanerne mangler tillit til mediene. Så hva gjør du når du har et produkt som preges av mistillit hos publikum?

– Du må levere en bedre vare. Mer undersøkende og avslørende journalistikk. Vi må finne nye veier til dyptpløyende, nøyaktige og faktabaserte historier. Ikke så preget av politiske synspunkter. Donald Trumps presidentskap representerer «a tipping point» i USAs historie, men han er vår president enten du liker det eller ikke. Som journalister er vi forpliktet til å grave fram så mye som mulig.

Bob Woodward oppfordrer journalistene til å ha mer fokus på hva Trump faktisk gjør, ikke så mye på hva han til en hver tid sier eller twitrer tidlig om morgenen.

– Trump vet at han kontrollerer den politiske agendaen. Den virkelige historien handler om det som skjer, sier Woodward.

Hva er egentlig historien?

Journalist-legenden lar oss få innblikk i enda en beskrivende historie fra filmatiseringen av boken «Alle presidentens menn». Sammen med Carl Bernstein besøkte Woodward filmsettet, og fikk høre om hva som skjedde da skuespilleren Jason Robards hadde lest seg opp på rollen som Ben Bradlee – en rolle han tvilte på om han kunne spille:

– Alt Ben Bradlee gjør er jo at han flyr rundt i redaksjonslokalene og spør igjen og igjen alle han møter: «What’s the fucking story?».

– Vel, det er jo det som er redaktørens jobb, sier Woodward. Den dag i dag er det fortsatt den grunnleggende delen av jobben – hva er egentlig historien? Til å begynne med er svaret aldri krystallklart, svaret krever en serie tilleggsspørsmål. Det er disse spørsmålene media nå må stille gjennom bedre og mer dyptpløyende journalistikk.

Bob Woodward er ikke villig til å svare på om Russland-etterforskingen kan føre til presidentens fall. Men hvem vet, kanskje kommer det flere avsløringer i hans nye bok om Donald Trump.

Medienes tillit

Spørsmålene knyttet til medienes manglende tillit i befolkningen og dekningen av Donald Trumps presidentskap ble det altoverskyggende tema for et eget redaktør-seminar under INMA-kongressen i Washington.

Medieforskeren Katherina Eva Matsa ved Pew Research Center la fram en fersk undersøkelse som viser at 75 prosent av voksne amerikanere finner det fullstendig uakseptabelt at mediene favoriserer ett politisk parti. Et spørsmål om mediene opptrer fair i sin politiske dekning scorer lavest av alle spørsmål i undersøkelsen.

FORSKER: Katherina Eva Matsa ved Pew Research Center undersøker folks tillit til medier over hele verden.

I USA og Israel er det størst avstand mellom folk som støtter regjeringen og de som mener at mediene opptrer på en fair måte.

I europeiske land er det motsatt. Her er de som støtter regjeringen mer sammenfallende med dem som mener at medienes politiske dekning er fair. Nederland og Sverige rapporterer en høyere grad av tillit til mediene, i motsetning til søreuropeiske land som for eksempel Italia.

I USA konsumerer folk i stor grad nyheter via sosiale medier, men de er i liten grad opptatt av å identifisere kilden til nyhetene og om kilden er troverdig eller ikke. Når det gjelder tillit til media er det i USA aldri målt større avstand mellom de politiske blokkene enn i 2017. Polariseringen vil altså ingen ende ta.

President Donald Trump mener at all nyhetsdekning i de tradisjonelle mediene er «fake news», men han fører selv an i spredningen av falske løgner. The Washington Post har en egen stab, hvis eneste oppgave er å faktasjekke presidentens morgenfriske Twitter-meldinger. Avisen konstaterer at han hittil har levert mer enn 3.000 meldinger som savner grunnlag i fakta eller er direkte løgnaktige. Mediereporter Paul Fahri i The Washington Post mener det er grunn til å frykte at Trump kan komme opp i over 10.000 falske meldinger innen presidentperioden er over.

Atomavfall

PAUL FARHI – The Washington Posts erfarne mediereporter gjennom mange år.

– Trump vinner for en stor del kampen mot mediene, som foreløpig ikke har klart å slå tilbake denne flommen av uriktig informasjon. Det er så mange historier. For oss journalister føles det som å samle regnvann i en storm, sier Farhi.

Journalister pleide å bruke sin tid på å avdekke sannheter som maktapparatet ville tildekke. Nå må pressen kjempe for å gi sannhetsordene reell gjennomslagskraft.

– Det er ikke så mye vi journalister kan gjøre med dette, annet enn å fortsette rapporteringen av sanne historier basert på faktum. Og så få vi håpe at folk til slutt innser forskjellen, sier Farhi.

Han frykter likevel den giftige blandingen av to typer «falske nyheter» – det som er fabrikkerte historier og alt som av Trump oppleves som ubehagelige fakta og som derfor karakteriseres som «Fake News».

– Fake News er som farlig atomavfall. Det er svært giftig og vil kunne påvirke mange mennesker på livstid. Målet på vår tids sivilisasjon kan bli hvordan vi behandler dette ideologiske avfallet, sier Farhi.

Han er uansett stolt av å tilhøre skaren av journalister som vil gjøre Amerika faktabasert igjen.

Gjenreisning

Det er ingen tvil om at den journalistiske tonen overfor Det Hvite Hus er blitt tøffere under Donald Trump. De toneangivende mediene legger også i større grad konkurransen til side og samarbeider om dekningen. Situasjonen er likevel uoversiktlig og et knippe Washington-redaktører beskriver kommunikasjonen fra Det Hvite Hus som «ute av kontroll». Under Obama var forholdet til pressen langt mer disiplinert, der administrasjonen formidlet en konsistent historie gjennom pressebriefingene.

Twitter-presidenten følges likevel nøye av redaksjonene. Mange av Twitter-meldingene fra Trump setter policy, rett og slett fordi mange av medarbeiderne i administrasjonen tar lærdom fra dem. De fungerer på en måte som gamle dagers pressemeldinger.

BuzzFeed har nå sluttet å bruke begrepet «fake news» i sine reportasjer, på grunn av alt misbruk av ordene som våpen i krigen mot mediene. Nå omtales Trumps feilaktige påstander som det de er – nemlig «løgner».

Det er likevel usikkert som slike tiltak er tilstrekkelig for å gjenreise medienes tillit. Da har jeg i likhet med Bob Woodward større tro på forsterket satsing på dyptpløyende, undersøkende og uavhengig journalistikk. En journalistikk som forteller – uten merkelapper eller politiske omsvøp – hva som faktisk skjer.

Bernt Olufsen er mangeårig ansvarlig redaktør i VG, nå styreleder for Polaris Media.