Øving gjør mester

Jeg var bare 14 år da jeg begynte å fotografere for avisa, og jeg var fortsatt for ung til å bruke bil da jeg fikk beskjed om å dra til et av byens sykehjem og ta bilde av bestyreren.

Jeg svingte meg opp på mopeden, kjørte til sykehjemmet, og dro opp kameraet. Bestyreren var samarbeidsvillig og gjorde det jeg ba om, og jeg fikk mine bilder som jeg var trygg på ville bli bra.

Fornøyd dro jeg tilbake på mørkerommet, for det var jo det som gjaldt den gangen, gjorde klar framkallingstanken og hadde filmen oppi. Men dessverre bommet jeg litt med lokket som skulle beskytte mot lys, så da filmen var ferdig fiksert var bildet dessverre helt ødelagt.

Flau over tabben ringte jeg bestyreren og forklarte uhellet, med spørsmål om han hadde noen ledige minutter, slik at jeg kunne komme og ta et nytt bilde?

Han var litt travel, men ti minutter kunne han selvsagt avsette, så jeg dro glad tilbake for å ta bildet på nytt. For ikke å bruke altfor lang tid, sørget jeg for å ta nøyaktig det «samme» bildet, og hoppet tilfreds på mopeden for å dra tilbake til mørkerommet. Bare for å oppdage at kameraet var tomt. Jeg hadde glemt å sette i film!

Det var ikke annen råd enn å svelge den bittelille stoltheten jeg måtte ha igjen og ringe tilbake enda en gang, og pent be om et tredje forsøk. Det var fryktelig pinlig, men denne gangen tok jeg alle forholdsregler. Ikke bare sjekket jeg opptil flere ganger at det faktisk var film i kamera, jeg var i tillegg uhyre nøyaktig med å sjekke at blendere og annet var helt riktig innstilt. Og i mørkerommet var jeg ekstremt forsiktig og nøye med å få alt riktig.

Så tredje gang ble bildet virkelig bra – og jeg fikk tidlig lære betydningen av hvor viktig «små» detaljer kan være. Så har jeg da heldigvis også klart å unngå tilsvarende tabber siden.