- Vi har mistet galskapen

Det er årets absolutt siste dag. Og det er Odd Reidar Solems absolutt siste nyhetssending i TV 2. Når siste rakett er skutt opp, siste champagnekork har truffet taket og datoen byttet, er han gått inn i pensjonistenes rekker.

Samme dag publiserer Bergens Tidende intervju med Solem hvor han uttrykker sin misnøye med utviklingen i mediebransjen. Ikke TV 2 spesielt, hvor han har arbeidet gjennom 21 år, men bransjen som helhet. Det som en gang var journalistisk arbeid, opplever han i dag er blitt samlebåndsarbeid på en fabrikk. Det handler om stoppeklokker, det handler om å levere kvanta og det handler om å få klikkene.

– Det kan være dette høres ut som sure oppstøt fra en gretten, gammel gubbe, men det er ikke slik at jeg mener alt var bedre før, sier Solem til Journalisten noen dager senere.

Lang vei

For vi måtte be ham utdype utsagnet. Men først; det har tatt mer enn 40 år for Solem å komme dit han er i dag. Det begynte i den nå nedlagte Romsdal Folkeblad i Molde, så ble han del av det første journalistkullet i Volda, før han gikk til Romsdals Budstikke, NRK, igjen tilbake til Romsdals Budstikke, da som redaktør – og så ringte TV 2 ham for andre gang og tilbød jobb.

At han havnet i Volda var spesielt. Egentlig var kofferten pakket og han selv mentalt innstilt på Oslo. Solem skulle bli journalist, og nå kunne han sågar bli det i hjemfylket.

– De hadde en grop som måtte fylles med studenter for å få lov til å starte opp utdanningen. Så jeg ble på en måte pushet inn i søkerlistene. Men jeg hadde planer om å bli journalist. Det var ungdomsdrømmen.

Ferdig utdannet fikk han napp i NRK. Men ikke i hjemfylket Møre og Romsdal. Der mente de han ikke hadde en god nok stemme til å jobbe i radio. I NRK Finnmark mente de derimot at den holdt mål. Og etter to år i Vadsø sa Dagsnytt seg enig. Der arbeidet han i ti år før redaktørgjerningen i Molde tok ham.

Men så plukket daværende nyhetsredaktør Bjarne Berg i TV 2 opp telefonen på nyåret i 1993. Han ville gjøre et nytt forsøk på å rekruttere Solem. Resten er en 21 år lang historie som ble avsluttet for bare få dager siden.

– Intervjuet i Bergens Tidende var ikke et forsøk på å sparke mot TV 2. Snarere er det journalistikken generelt som er mitt anliggende. Naturligvis er det spissformulert at vi er blitt en fabrikk. Det var et forsøk på å illustrere en utvikling jeg ikke er komfortabel med, sier den ferske pensjonisten til Journalisten.

Samlebånd

Solem er urolig for journalistikkens fremtid. Som langt fra er så lys som han hadde ønsket. Behovet for solbriller synes i hvert fall ikke umiddelbart.

Fabrikken, som han kaller det, handler om effektive og strømlinjeformede journalister. Om å tjene mer penger og å gi eierne størst mulig utbytte. Veteranen mener det er for tettet bånd mellom eierne og produktet.

I årene i TV 2 har eiersituasjonen endret seg. Selskapet har hatt forsikringsselskap på eiersiden. På et tidspunkt tre medieselskap, som ble redusert til to og så igjen ett. Og i den tiden har han ikke merket de store endringene.

– Jeg har vært komfortabel med dem vi har gjennom tidene. Dagens eiere er gode eiere. De driver profesjonelt og greit. Men i TV 2, som i andre mediebedrifter, skal alle multitaske og produksjonen formaliseres. Alt er malstyrt. Det blir ikke plass til galskapen lenger. Når alle skal tenke likt svinner den journalistiske kreativiteten.

Evaluering

Evalueringene er blant tingene Solem etterlyser. Da han begynte i TV 2 var det vanlig at de som var med å produsere kveldens sendinger møttes etter arbeidstid og gikk gjennom sendingene. Innslag for innslag. Var reportasjen riktig løst? Satt punch line?

– Vi satt ikke bare på et redaktørkontor, alle var med på diskusjonen, sier han.

– Nå er det ikke tid til dette. Alle skal produsere mest mulig med minst mulig folk. Da mister vi noe av den tiden til å reflektere og evaluere. Eller å gi gode råd på veien videre.

Solem forteller at han leste journalist Bjørn Vatnes nyttårsforsett i Sunnmørsposten med stor interesse. Den ga ham et håp om at det er mulig å få til en endring til det bedre.

Les Vatnes forsett her.

– Jeg tror ikke det vil snu, men kanskje kan det justeres på enkelte områder. Mer i retningen Vatne skriver.

Det viktigste verktøy

Solem understreker at det ikke nødvendigvis er slik at journalistene er blitt noe dårligere med årene. Snarere opplever han de unge kullene som svært kunnskapsrike. Før var de halvstuderte røvere.

– Problemet er at de ikke får utfolde seg godt nok innenfor malstyrte produkter med krav om høy effektivitet og få ressurser.

– Jeg er redd for slaget om kvalitetsjournalistikken kontra fabrikken er tapt, og at vi ikke får til noen store endringer. Det uroer meg med tanke på journalistikkens fremtid.

Han er opptatt av språket, Solem. I 2008 mottok han Kulturdepartementets nynorskpris for journalister.

– Journalistspråket er blitt mye dårligere. I jaget om å hele tiden være først og å produsere mest mulig, så har vi ikke tid til å drive språkrøkt. Og så sitter vi og driver klipp og lim-journalistikk, dermed går de samme feilene igjen i flere medier. Snart snakker vi slik stortingsmeldinger skrives. Det er altfor mange klisjeer og for mye byråkratspråk i journalistikken. Det opplever jeg redaktørene ikke tar alvorlig.

– Språket er det viktigste redskapet en journalist har. Kanskje burde det legges enda større vekt på språkopplæring i utdanningen. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at det viktigere å kunne bruke mikrofon og kamera enn språket.