Debatten vi snytes for

Debatten om prioritering i helsevesenet er snart over for denne gang. I løpet av et par dager nå vil den antageligvis bli parkert i en sidegate, uten at folk flest har fått tatt skikkelig stilling til de viktige spørsmålene. Den tabloidiserte formen på diskusjonen, der prislappen på et leveår framstår som kjernen i debatten, gjør at vi ikke får snakket om det som virkelig brenner.

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsevesenet tror at det norske samfunnet nå er rede til å ta debatten om hvor mye penger vi skal bruke på livsforlengende behandling, og har derfor saken på agendaen for neste møte. Aftenposten reiste spørsmålet i sine spalter i går, men flere sterke samfunnsdebattanter har allerede avvist hele debatten. Lege og professor i sosialmedisin, Per Fugelli, som selv er kreftsyk, kaller en mulig økonomisk grense for «kaldblodig og skummelt». Selv om enkelte røster har forsøkt seg på en nyansering, for eksempel professor i medisinsk etikk, Reidun Førde, strander debatten igjen i et tabloid rop om at vi bor i verdens rikeste land.

Det er tvingende nødvendig med en prinsipiell debatt om hva slags behandling det er rimelig å forvente at et offentlig helsevesen skal dekke, og hva landet vårt faktisk vil ha råd til i fremtiden. Å forholde seg til dette er ubehagelig, men vi er nødt. Ettersom vi befinner oss midt i en rivende utvikling der stadig mer avansert og kostbar medisinsk behandling blir tilgjengelig, samtidig som befolkningen blir stadig eldre, vil det ikke være nok penger til å tilby alle innbyggere den best tenkelige behandling. Prioriteringene gjøres allerede, men på grunn av den massive motviljen mot å snakke om dette offentlig, skyves ansvaret over på den enkelte sykehusavdeling eller lege.

Vi burde diskutere prinsippene, og ta utgangspunkt i de mange ulike sakene. Skal for eksempel staten bekoste fedmeoperasjoner i et land der stadig flere lider av selvpåført, helsefarlig overvekt? Skal samfunnet betale for at tusenvis av friske middelaldrende nordmenn står på kostbare blodtrykksmedisiner for å forebygge hjerteinfarkt? Er det rett og rimelig at unge kvinner får gratis p-piller? Eller blir det feil å prioritere dette når vi har lange køer av kvinner som venter på rekonstruksjon av fjernede bryster? Burde ikke autistiske barn få behandling i USA hvis det kan gjøre tilstanden deres litt bedre, selv om denne behandlingen koster flere millioner kroner? Vi må snakke om prisen på den livsforlengende behandlingen også, men det blir for tabloid å la prioriteringsdebatten handle om bare det.

Hvis vi ikke snakker om alle disse spørsmålene offentlig, vil vi få et urettferdig samfunn. Prioriteringene blir gjort, men når det foregår i det skjulte og ansvaret pulveriseres i hierarkiet, så kan sterke pressgrupper og enkeltpersoner få et udemokratisk gjennomslag. Resultatet av den manglende debatten vil også være at vi stjeler fra de som kommer etter oss. Mens jeg kan få dekket  kostbar forebyggende behandling hvis jeg er disponert for hjerte- og karsykdom, vil oldebarnet mitt som arver den samme disposisjonen, kanskje ikke en gang få gratis behandling av om hun faktisk utvikler hjertesykdom, fordi pengene ble brukt opp da Norge var verdens rikeste land i 2012.

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsevesenet tar desverre feil – det norske samfunnet er tydeligvis ikke rede til å ta denne debatten, til tross for at den er tvingende nødvendig. Det må mediene ta en del av skylda for. Det er dessverre en grunnleggende svakhet ved journalistikken at det er «casen», enkelthistorien, som roper høyest i en slik debatt. Det vil alltid være god journalistikk å løfte fram enkeltmennesket, den lille mann, slik som 68-åringen som ikke får medisiner mot føflekkreft fordi medikamentet som kan hjelpe er for dyrt, eller trebarnsmoren som ikke fikk medisiner fordi sykehuset mente behandlingen ikke var effektiv nok. Men så lenge redaksjonene jevnt over fokuserer på enkeltmennesket og ikke de overordnede spørsmålene, så snytes leserne, lytterne og seerne for en av de viktige diskusjonene i vår tid. Et nesten ensidig mediefokus på svikt, mangelfull utredning, feilbehandling eller underbehandling i helsevesenet medfører i seg selv et voldsomt press i retning av stadig økt ressursbruk. Resultatet kan bli overforbruk av kostbare utredninger og behandlingmetoder med lav nytteverdi. Jonas Gahr Støre har hittil ligget lavt i denne debatten – han vet at mange av tiltakene som kan sikre et bærekraftig helsevesen for fremtiden neppe er gode valgkampsaker. Nå er det på tide å rette mikrofonen mot helseministeren og de andre politikerne og spørre dem hvordan de mener pengene bør brukes, og hvor grensene skal gå.