Da Heidi Nordby Lundes kronikk om sjåvinistisk oppførsel ble publisert på Dagbladet.no på fredag, raste de sjikanerende innleggene inn i kommentarfeltet forterte enn moderatoren klarte å slette unna. Kronikken handlet om at Nordby Lunde er lei av at kvinner må finne seg i å bli trakassert fordi de deltar i den offentlige debatten. I kommentarfeltet ble hun og andre debattanter møtt med motargumenter som «gå og heng deg, din retarderte mannehatende tøyte» og «forbered deg på å bli voldtatt ihjel». Det tok et par timer før Dagbladet hadde fått fjernet alle den grove sexsjikanen. Behovet for forhåndsmoderering av kommentarfelt har vel aldri vært tydeligere enn nå.
Første gangen jeg ble klar over at kvinner blir utsatt for systematisk hets i avisenes kommentarfelt, var for fem år siden da én av kollegene mine ble intervjuet i en helt vanlig nyhetsartikkel i lokalavisa. Saken handlet om at det lokale treningssenteret hadde byttet om dame- og herregarderobene, slik at fremmede menn plutselig hadde kommet inn da hun sto og dusjet, og at dette hadde vært ubehagelig. En helt vanlig sak for en lokalavis, med et middels godt nyhetspoeng. Da det første ekle innlegget kom ble jeg overrasket, men tenkte som så at det finnes folk uten oppdragelse der ute. Da det kom flere, lurte jeg på om det var en guttegjeng med dårlig humor som hadde kommet over artikkelen. Men da det i løpet av kvelden hadde kommet inn over 80 innlegg i kommentarfeltet, majoriteten preget av et svært ubehagelig språk, ble jeg sjokkert. «Din idiot, jeg vil heller spy enn å se deg naken» var gjennomgangstonen. Kollegaen min stiller neppe opp i lokalavisa igjen.
Siden har jeg sett det igjen og igjen, og ofte har språket vært mye verre enn den første gangen jeg ble oppmerksom på fenomenet. De mange historiene om netthets vi har fått de siste dagene er derfor ikke overraskende, men det er forstemmende. I SVT-programmet Uppdrag Granskning kom noen av Sveriges mest kjente debattanter og mediefolk med historier om hvordan de blir utsatt for æresskjelling, sexsjikane og trusler om voldtekt og drap, og flere svenske og norske samfunnsdebattanter fulgte opp med fortellinger om det samme. Alle er enige om at dette er forkastelig og at noe må gjøres. Problemet er imidlertid så omfattende at det kan synes vanskelig å vite hvilken ende man skal starte i, ettersom hetsen kommer i mange kanaler – både pr. post, telefon, epost, i kommentarfelt, på Facebook og debattforum. Men hvorfor gjøre det vanskeligere enn det er? Vi burde ikke bruke tida på å prate masse om ukultur og holdningsendringer, noe som er omfattende og abstrakt, når vi kan snakke om ett bestemt tiltak som vil bedre situasjonen betraktelig – nemlig at alle kommentarer gjennomgås av redaksjonen før publisering.
Vi har snakket om det før. Det er alltid kjedelig å diskutere noe på nytt når alle argumentene allerede har vært nevnt, men vi blir nesten nødt til å ta en prat om dette igjen. Det blir liksom litt for dumt å sitte og okke seg over for ille dette er, mens den rosa elefanten tramper rundt så høyt at den nesten overdøver alle sympatierklæringene de hetsede kvinnene får. Hvis vi skal få en has på denne ukulturen, kommer vi ikke utenom forhåndsmoderering.
Hvis vi tar utgangspunkt i Heidi Nordby Lundes kronikk om sjåvinisme, så var det tydelig for den som fulgte med underveis de første timene etter publisering at Dagbladet virkelig la vinn på å kontrollere debatten. Sjikanen ble slettet fortløpende, problemet var bare at aktiviteten var så høy at moderatorene tydeligvis ikke klarte å demme opp for strømmen av språklige krenkelser. Om dette skyldes en tilfeldig underbemanning den dagen, om moderatorene lot noen av innleggene stå en liten stund for å understreke Nordby Lundes poeng i kronikken eller om Dagbladet generelt sliter med modereringen sin, er underordnet. Poenget er heller ikke hvorvidt Dagbladet er verre enn andre redaksjoner. Poenget er at kommentarfeltet ut som en dovegg i flere timer, inntil engasjementet hadde lagt seg og moderator hadde fått gått gjennom alt.
Til alle tider har det vært slik at kvinner som tør å si sin mening høyt, har blitt utsatt for hets. Også før Internett kom opplevde kvinnelige journalister og debattanter å bli trakassert, men vi må skille snørr og barter her. Det å bli forfulgt av en stalker er noe helt annet enn at en kronikk på en nettavis avler hundrevis av motinnlegg med styggprat. Det første er en sak for politiet, og det er tvilsomt om vi noen gang i verdenshistorien vil bli kvitt alle slike kasus. Men det andre kan enkelt stoppes av landets avisredaktører.
Det at det står «Heide Nordby Lunde er ei hore» på en dovegg, er noe ganske annet enn at folk kan lese det på en av Norges største nettaviser. Dagbladet.no og alle andre nettaviser henter sin legitimitet i journalistikkens troverdighet og de presseetiske prinsippene. Det er derfor langt mer krenkende at slike fornærmelser kringkastes der, enn i et eller annet debattforum drevet av mindre anerkjente avsendere. Det er ikke nok at slike innlegg slettes så fort som mulig, når folk leser kommentarinnleggene fortløpende. Det hjelper ikke å fjerne muligheten for å være anonym, når det finnes nok folk som gjerne signerer sjikanen med sitt fulle navn. Redaktørene og eierne av mediehusene kan selvsagt ikke stoppe all hets og alle trusler. De kan imidlertid beskytte sine kvinnelige ansatte og landets samfunnsdebattanter mot en stor del av belastningen ved å henvise denne typen språk til andre fora, for eksempel dovegger, gjennom å innføre konsekvent forhåndsmoderering.
