NJs landsmøte 2019:
– Vi er ikke fortvila. Vi er forbanna

– Det er snakk om at vi er fortvila, men nei, det er jeg ikke – jeg er forbanna.

Det sa journalist og klubbnestleder Cathrine Møystad i Østlendingen fra salen, under debatten om tariff på landsmøtet til Norsk Journalistlag (NJ) onsdag.

Debatten kom etter et forslag til NJs landsmøte om at fagforeninga skal nedfelle en ny leddsetning i tiltaksplanen for 2019-2021 (foreslått tillegg i kursiv):

«NJ skal jobbe for å styrke de lokale klubbenes forhandlingskraft og for at de lokale lønnsoppgjørene skal avspeile verdiskapningen i den enkelte bedrift».

Les alle sakene fra NJs landsmøte 2019 her.

– Noen skylder ei forklaring

– Jeg har regna på det og jeg har 500 kroner igjen hver dag, til mat, klær, blomster til tanta mi, eller om jeg skal invitere venner på middag, sa Møystad, og fortalte at hun har en lønnsansiennitet på 28 år, som i Østlendingen gir henne 544.000 kroner i brutto lønn.

– Østlendingen hadde 14 millioner i overskudd i fjor, og vi ble tilbudt 3.000 kroner.

Sammen med NJ i Polaris, NJ Vestfold, NJ Telemark og NJ Østfold har konsernlaget i Amedia sendt inn forslaget, og det var leder for NJ i Amedia, Lars Døvle Larsen som kom med forslaget.

LES MER OM FORSLAGET HER: – Folk løper fortere på jobben, men det gjenspeiles ikke i lønnsutviklingen

Før debatten gikk Døvle gjennom forslaget, og viste blant annet til verdiskapning og lønnsutvikling i et utvalg aviser.

– Det er noen som skylder oss en forklaring, og den bør være ganske god hvis ikke vårt forslag skal være berettiget, sa han fra scena.

Deretter fikk Amedia-direktør Stig Finslo svare for seg. Fra scenen svarte Stig Finslo at han avsto fra å gå inn og kommentere lokale lønnsforhandlinger i Østlendingen, med begrunnelsen at han ikke har med lokale lønnsoppgjør å gjøre. Finslo sa han er enig i at man skal ta utgangspunkt i den lokale verdiskapninga i den enkelte bedrift.

– Når det er sagt, vil forståelsen av hva det betyr variere, der kan vi være noe uenig. MBL har hvert år sagt at vi må ha oppgjør som ivaretar lokalt mangfold og bæreevne, det er jeg enig i, sa han.

– Det er vås

Etter debatten utdyper Østlendingen-journalist Cathrine Møystad overfor Journalisten hvorfor hun tok ordet med den personlige historien:

– Sinnet har vært der over flere år. Vi har vært gjennom tøffe runder med nedbemanninger, og er nå inne i en tid der de som står igjen skaper store overskudd. Og så blir vi tilbudt smuler.

– Hva synes du om svaret du fikk?

– Det er vås. Et hån. Det er jo ikke lønnsforhandlingene som sådan dette handler om, det handler om at vi er en kunnskapsbedrift, en virksomhet som er en merkevare i en hel region. Som journalister er vi utsatt for et mye større press enn tidligere, også rent personlig. Urettferdighet i samfunnet er en av grunnene til at mange av oss er journalister, og her er det oss det rammer.

– Savnet du et bedre svar fra Finslo?

– Jeg hadde egentlig ikke behov for et svar. Jeg hadde mest behov for å få fram at dette handler om mennesker, som må spørre seg: Hvordan skal dette gå rundt?

Uenige om tall

Amedia-direktøren viste til andre tall enn de Lars Døvle Larsen nylig hadde presentert, at Amedia i gjennomsnitt endte på en lønnsøkning på 3,6 prosent i 2017, som han pekte på er over ramme for samfunnet forøvrig, og en bedre utvikling enn journalister forøvrig.

– Årsaken til overskuddet er kostnadsreduksjoner. Jeg synes ikke at kostnadskutt er en bærekraftig forretningsmodell, og å basere seg på det er heller ikke en bærekraftig lønnsmodell, sa Finslo.

Til det svarte Dagens Næringsliv-journalist Martin Riber Sparre, til applaus fra salen:

– En stor del av kostnadsreduksjonen har vært på grunn av fallet i utgifter til trykk og distribusjon. Det er jo penger i boet, så da kan man vel dele litt med de ansatte?

Ann-Kristin Liestøl i NRK stilte spørsmål ved det menneskelige aspektet oppi alle tallene og statistikken Finslo viste fram:

– Når vi ser den frustrasjonen som kommer fram her, og som har bygd seg opp over tid, da lurer jeg på: «hva har du tenkt å gjøre med det, sånn at du får fram det beste i folka dine?»

Finslo svarte:

– Vi må selvsagt forholde oss til mennesker. Poenget med å virke litt kald og saklig når jeg viser disse tallene, er at det er en virkelighet vi må ta stilling til. Det betyr ikke at vi ikke hører hva som rører seg. Jeg har tro på at dette må løses lokalt.