«Den sære Sigrun-saka»

– Så du er den norske journalisten som ringte hele tida, utbrøt Betancourt da hun møtte Sigrun Slapgard sist uke. Slapgard var selvskreven intervjuer da kvinnen, som i seks og et halvt år var FARC-geriljaens fange, kom på Norgesbesøk. NRK-journalisten har nemlig vært engasjert i og rapportert om saken helt siden den tidligere colombianske politikeren og presidentkandidaten ble bortført 23. februar 2002. Hun legger ikke skjul på at Betancourts skjebne rørte henne personlig.

– Kollegene mine kalte det lenge «den sære Sigrun-saka», smiler journalisten.

Hun hadde også telefonkontakt med Betancourts mor, Jolanda Pulecio, gjennom alle år. En mor som hver eneste dag stilte grytidlig opp for å få plass i radioprogrammet der pårørende kan sende hilsener til sine kjære.

– Når jeg snakket med mora, ba jeg henne hilse fra en norsk journalist. Slik fikk Betancourt også indirekte meldinger fra meg, sier Slapgard.

Betydde alt

I lange perioder kom det ingen livstegn fra jungelen, og ingen visste om gislene fikk høre radiomeldingene. Men nå forteller Betancourt hvor viktig radioen var for henne.

– Da jeg og mine medfanger kjempet for livet i det grønne fengselet, var radioen vårt fyrtårn. Det var sånn vi kunne få nyheter fra verden og det som skjedde i familiene våre. Det var sånn jeg fikk vite om mine barns suksesser og nederlag, om min søsters giftermål og min mors sjukdom. Det var slik jeg overlevde prøvelsene som varte nesten sju år, sier Betancourt, som beskriver hvordan hun hver dag lå i hengekøya, under myggnettet, og ventet på at programmet skulle starte.

– Jeg holdt pusten og ventet i spenning på å høre min mors røst. Hvis noe gjorde at jeg ikke fikk høre den, var min dag ødelagt. Hvis hun var sterk og optimistisk, fikk jeg krefter til å utstå en dag til. Var stemmen trist, ble jeg desperat og sint, sier Betancourt.

Radioen ble en bru

Hun berømmer gruppa journalister som fant ut at de ville bruke radioen til å kommunisere med gislene.

– De bygde en bru mellom gislene og familiene som hadde enorm betydning for oss. De reddet kanskje ikke livene våre, men de hindret oss i å miste sjelen.

– Det var sterkt å høre at hun hele tida har fått hilsnene, sier Slapgard.

Dårlig tegn

Utenriksjournalisten er spansktalende og har siden ungdommen vært særlig opptatt av det som skjer i Latin-Amerika. Hun kjente derfor godt til Betancourts valgkamp og hennes arbeid mot korrupsjon da hun tok tak i saken. I vår dro hun over til Colombia i håp om at Betancourt ville bli satt fri, og hun kunne være på plass. Slik gikk det ikke. I stedet kom det urovekkende meldinger.

– Jeg intervjuet mora, da det ringte et vitne som påsto å ha sett Betancourt død. Mora nektet å høre sjølsagt, men jeg fikk en veldig dårlig følelse og tenkte mitt.

Det gjorde ikke saken bedre at Betancourt framsto som svært nedkjørt på et bilde som gikk verden rundt, og at den siste som så henne i live beskrev tilstanden som dårlig.

– Redaktøren i magasinet Semana sa dessuten off the record at han ikke trodde hun var i live. Så jeg dro hjem temmelig nedslått, sier Slapgard.

Desto gladere ble hun da nyheten kom 2. juli om at Betancourt og 14 andre gisler var befridd av sikkerhetsstyrker.

– Det var nesten ikke til å tro. Under intervjuet sa Betancourt til meg at det var som et mirakel, og sånn opplever nesten jeg det også, sier Slapgard, som innrømmer at det ble et svært følelsesladd intervju.

– Vi gråt begge to underveis. Jeg var heller ikke i stand til å redigere etterpå. Det er vanskelig når man ikke har tilstrekkelig avstand.

Symbol

Slapgard er imponert over Betancourts moralske styrke, som hun mener har gjort henne til en global person med et budskap som når over landegrenser.

– Hun er blitt en symbolperson som spiller en viktig rolle for andre som lever i fangenskap og konflikt.

– Hva er hun for deg?

– Jeg ble sterkt rørt av talen hennes på IJ. Poenget med å være journalist er jo at du må bry deg om mennesker. Man har ikke lov å glemme en eneste en. Møtet med Betancourt har rett og slett vært veldig inspirerende. En sånn gladsak veier opp for alt slitet og all risikoen man tar som journalist, mener Slapgard.