Carl Erik Grimstad er journalist og forfatter. Han er utdannet statsviter fra Universitetet i Oslo og underviser i presseetikk ved Norges Kreative Fagskole.20100908
Carl Erik Grimstad er journalist og forfatter. Han er utdannet statsviter fra Universitetet i Oslo og underviser i presseetikk ved Norges Kreative Fagskole.20100908

Å vite hva man ikke vet

KOMMENTAR: De som reduserer Dagbladets oppslag til bevisst desinformasjon har ikke forstått dybden og det subtile i Schjenken-saken, skriver Carl-Erik Grimstad.

Publisert Sist oppdatert

Scjenken-saken, dag 2.

Sannhet og sannhetssøking er kjernen i all journalistikk. Uten sannhet som ledestjerne blir det meste av vår medieverden meningsløs. Derfor er den ideelle situasjonen for all journalistisk virksomhet selv å kunne observere og bedømme. Verken Dagbladet eller andre tunge medier som dekket episoden i Sofienbergparken 6. august 2007, var i stand til det. Journalistikken var dermed avhengig av second best-løsninger, med andre ord kilder som i større eller mindre grad var i stand til å observere det som foregikk. I ettertid vet vi at mange av disse vitnene ikke observerte rett og at deres syn og hukommelse var farget av en eller annen ubestemmelig faktor som av og til er kjernen i all opinionsdannelse. Politietterforskning, medisinske uttalelser, vurdering av retningslinjer/rutiner, analyser av øyevitnenes fotografiske dokumentasjon samt gransking av radiologgene til politi og ambulansetjeneste, har gjort det mulig å tegne et bilde av virkeligheten som er radikalt forskjellig fra den stemningen som hersket i parken da ambulansesjåførene forlot stedet uten Ali Farah i bilen. 

I Borgarting lagmannsrett er det Dagbladet som er Schjenkens motpart. Den burde bestått av et langt bredere panel av norske meningsytrere, politikere og byråkrater. Politikerne var antakelig de verste. Hadde jeg (Gud forby) sittet i Stortingets presidentskap, ville jeg allerede før Schjenken-dommen er rettskraftig, ha sammenkalt til et seminar om politikernes overivrige tilbøyelighet til uhemmet konklusjonsiver for å skåre politiske poenger, særlig i valgkampheten. Vi har etter hvert fått noen saker på bordet - NAV-saken er en av dem – som illustrerer mangel på gangsyn i møte mellom folkevalgte og kritisk journalistikk. Vi kjenner etter hvert så altfor godt til hvordan politikere og journalister kan hausse hverandre opp i inhumane prosesser der partene veksler om å være mottakere og avsendere av halvsannheter. 

For noen år siden tok jeg initiativ til et kurs i IJ-regi der en av hovedinnlederne var ment å være professor Svein Magnussen, en europeisk kapasitet på vitnepsykologi. Kurset endte i en av de mange avlysningene som har rammet IJ. Trist, fordi jeg tror journalister har særlig mye å lære av psykologer når det gjelder sinnets tilbøyelighet til å spille oss et puss. Vi kunne hatt godt av å lære mer om oss selv og vår vurderingsevne, men først og fremst kunne vi ha hatt godt av å lære mer om hvordan den menneskelige hukommelse og iakttakelsesevne forkludres i gitte situasjoner. 

Like fullt - innledningsforedragene i Borgarting i de to første dagene av rettssaken har for meg først og fremst vært en øyeåpner når det gjelder hvor lite vi har lært av det siste tiårets etikkdebatt. Jeg tenker særlig på Tønne-saken og rapporten 3 uker i desember som blant annet konkluderte med behovet for en kritisk røst, et kaldt hode, når det såkalte pressedrevet herjer som verst. Med et slikt hode i redaksjonen ville Dagbladet ha kunnet sluppet unna den ressurskrevende øvelsen avisen nå er utsatt for. Vi visste alle at journalistikken i ambulansesjåførsaken led av en fundamental mangel – stemmene til to av dem som sto i sentrum for begivenhetene, men som med trussel om oppsigelse hadde fått munnkurv av sin arbeidsgiver. En kald hjerne i redaksjonen som tillater seg – og får anledning til - på autoritativ kommentarplass å minne oss om det vi ikke vet, skjønner eller kjenner til, var, og er kanskje fortsatt, mangelvare i de fleste redaksjoner jeg kjenner til. 

Hvilket bringer meg til det kumbelske Gruk: “At vide hvad man ikke ved - er dog en slags alvidenhed” som for min del gjerne må tas inn i Vær Varsom-plakatens kildekritikk-kapittel. Det er snakk om mer enn en språklig morsomhet. Det dreier seg om noe fundamentalt når det gjelder menneskelig erkjennelse – evnen til å kjenne sin egen innsikts begrensning og ikke trekke forhastede konklusjoner. 

Ikke minst på dette grunnlag er jeg også noe skeptisk til den strategi som Schjenkens prosessfullmektig ser ut til å ha valgt på vegne av sin klient. Advokat Bore sa i retten onsdag at Dagbladet bevisst hadde fabrikkert usannheter om det som skjedde i Sofienbergparken. Før han antydet dette i retten, hadde redaktør John Olav Egeland allerede imøtegått enkelte av dem som i Journalistens spalter hadde antydet noe liknende. Jeg er enig med Egeland og tror dessuten at de som reduserer Dagbladets oppslag til bevisst desinformasjon ikke har forstått dybden og det subtile i saken. Jeg skjønner at det kan være fristende for en advokat å forfølge et slikt spor, men jeg tror ikke han vil tape på å erkjenne at det er en fundamental forskjell på sviktende kildekritikk/realitetssans og bevisst løgn og at Schjenken høyst sannsynlig var offer for det første. Jeg tror med andre ord dommernes utfordring i denne saken vil dreie seg om Dagbladets feilvurderinger (og bakgrunnen for disse) ikke fri diktning. 

Et apropos til gårsdagens blogginnlegg er på sin plass. Der hevdet jeg at Nils Øy, gjennom sin rolle som generalsekretær i Redaktørforeningen var ”forpliktet til” å se saken fra Dagbladets side. Det dårlige ordvalget krever i det minste en presisering siden det kan ha skapt et inntrykk av at Nils Øys meninger er til salgs. Mitt poeng var like åpenbart som det er banalt - at det er et institusjonelt forhold mellom medlemmer av redaktørforeningen og foreningens leder. Det er selvsagt intet i veien for at Øy stiller som partsvitne for Dagbladet. Jeg reagerer bare på en tendens jeg gjennom mange år har merket meg – at ledelsen i pressens organisasjoner i mediereferatene gjerne får seg tillagt status som uavhengige sakkyndige.

Powered by Labrador CMS