Faksimile Dagbladet 27. mars 2009.
Faksimile Dagbladet 27. mars 2009.

Ikke bredt nok

KOMMENTAR: Kanskje er jeg for stor og bred til å passe i porten til FREDAG.

Publisert Sist oppdatert

Jeg husker med et smil om munnen den gang Dagbladets FREDAG så dagens lys. Som et stikk i avisen, ikke som et magasin. Kanskje er jeg blitt rørete på mine eldre dager, men jeg erindrer at produktet den gang var bedre.

Jeg tenkte – når Dagbladet selv skriver at magasinet skal bli bredere og mer tilgjengelig – så tenkte jeg skitt au, kanskje vi får prøve.

I midten av 30-årene er jeg en av de nye tjueåringene, de som nekter å bli voksne og gjerne kjøper seg skateboard til 35-årsdagen (jeg endte med brannslukningsapparat), derfor bør jo et vorspiel på papir kunne fenge også meg. Dessverre tok jeg ganske så feil.

Magasinet ser flott ut. Dagbladet har alltid vært ekstremt dyktige på å designe flotte magasiner og bildene er vakre, men når skal redaksjonen til FREDAG slutte å lete etter sin egen eller hverandres navlelo? Med «nytt» magasin hadde jeg håpet at det var slutt på enquêter med redaksjonens egne medarbeidere om hvor de har festet, pult, spydd eller sloss. Men akk, den gang ei. Anne Aasheim har tidligere sagt at mediene må bli flinkere til å lytte til publikummet sitt … kanskje redaksjonen til FREDAG heller burde stikke ut og lage en god gammeldags fem på gata, men jeg regner med at det ikke er like hipt som når en av journalistene forteller at hun har lagd truser av gaffateip på vorspiel.

Intervjuet med Sara Hilal som er skrevet etter Rolling Stone-modellen er for så vidt interessant, selv om det kanskje kunne vært forsøkt å gå litt mer i dybden. Det er likevel en god åpning på redaksjonelt innhold som krever mer plass enn 400 tegn.

Miksen er ganske spennende. Intervjuet med Mira Craig er interessant og nærgående på en positiv måte. Som leser får jeg vite mer om hvordan denne tøffe dama fungerer.

Det er likevel artikkelen om ecstasy som fenger meg mest. Den er velskrevet, gir innblikk i et miljø jeg selv aldri har vært en del av, og ikke minst møtet med produsenten og brukerne. Journalisten viser hva brukerne mener om rusen, og bakrusen. Hva forskere mener og politiet gjør. En god reportasje. Personlig ville jeg heller hatt Ecstasysaken på front – den er mer aktuell, men nå har jo papiravisen magasinet som hovedoppslag – så hvorfor ikke følge kursen.

Det jeg uansett må spørre om er: Hvorfor kommer tyngdereportasjene – som redaksjonen og redaktør Jane Trondsen er så stolte av – så langt bak i bladet? Når oppslagssaken havner omtrent midt i, merker jeg at min tålmodighetskrukke egentlig har gått tom for lengst (ja, jeg tror jeg har ADHD – slik Mira tror om seg).

Kommentarene i bladet er også gode, selv om jeg kanskje ikke er så fryktelig interessert i buksedrakter (det ville nok endt med mye mobbing om jeg kom i en på jobb). Å bli med Gym & Tonic på test er en ganske artig opplevelse også. Spesielt siden Gym synes å være i en forholdsvis dårlig form. Lege Anders Danielsen Lies gjennomgang av fylla, rusen og sexen er fascinerende og legger teorien til grunn for praksisen de fleste av oss har vært borti en gang eller to.

Ikke til forkleinelse for gjengen som lager magasinet – dere har gjort en god jobb. Det er kanskje jeg som er en grinete gammel gubbe som føler seg utelatt i dette lettere tilgjengelige magasinet. Som før er det nok Rockys eskapader jeg kommer til å fortsette å lese i FREDAG fremover.

En annen ting jeg lurer på, og dette gjelder også de øvrige hovedstadsmediene, skjer det ingenting utenfor Oslo, Stavanger, Trondheim eller Bergen? Bladet lister opp 15 gigger som man kan dra på, seks av dem i Oslo, fem i Bergen, tre i Trondheim og en i Stavanger … hva? Skjer det ingenting i Kristiansand, Tromsø, Tønsberg eller i Fredrikstad?

For å sitere en av låttittel fra Human League (redaksjonens medarbeidere får Google dem): «Don’t you want me?» Jeg tror ikke jeg er for bred, stor eller gammel for dere. Men det blir ikke mer tilgjengelig når bladet er tydelig innholdsmessig er definert mot 20-25 åringer som bor i landets fire, kanskje fem, største byer. Da er det veldig mange som defineres bort som uinteressante og det kan jeg ikke se at Dagbladet tjener noen verdens ting på.

Powered by Labrador CMS