Det er den famøse romkvinnesaken i NRK Dagsrevyen som den erfarne journalisten vantro rister på hodet til. Borgen oppgir at han har laget flere tusen nyhetsinnslag og 80 tv-dokumentarer, og mye av det han har produsert har vært vist nettopp på NRK.
- Jeg har alltid opplevd NRK som kjempestrenge og ordentlige, hvor man bruker timer på å gjennomgå og dokumentere alt før det blir godkjent. Nettopp derfor er det som nå har skjedd helt ubegripelig for meg, fortsetter Borgen, som tidligere har vært ansatt i NRK i 20 år. I dag har han eget produksjonsselskap og er i tillegg professor ved Filmskolen på Lillehammer, hvor han underviser i dokumentarfilm.
- Der er det tre etiske regler jeg innprenter i elevene om og om igjen: At det skal være sant, at det skal være vesentlig og at alle som blir kritisert skal få forsvare seg. Disse kjørereglene går langt foran dramaturgisk fiksfakseri.
Den gode historiens skyggesider
Men kanskje er nettopp dramaturgisk fiksfakseri nøkkelen til det ”ubegripelige”? I hvert fall har kritiske stemmer stilt spørsmål ved ”den gode historien” som totalt dominerer moderne nyhetsreportasje og dokumentar på tv. At det gir ”godt tv” får så være, men er sterke dramaturgiske grep alltid like forenlig med kravene til balanse?
- Ønsket om å skape spenning som skal tilfredstille seerne er veldig tydelig i mange innslag. Det økte kravet om å underholde har styrket fjernsynsfortellingens posisjon, men et sterkt fokus på ett felt kan skyve andre elementer unna, slik at likevektsidealet kommer under press, mener Bjørn Sørenssen, professor i dokumentarfilm og fjernsynsreportasje ved Høgskulen i Volda.
Erling Borgen tror imidlertid ikke problemet ligger i ”den gode historien”. Han påpeker at dramaturgiske virkemidler har en naturlig plass i tv-produksjon, og at de etiske kjørereglene er greie. Dessuten er virkeligheten spennende nok, slik at man ikke trenger å pynte på den.
- Det er derfor ingen motsetning mellom dramaturgi og dokumentarisk sannferdighet, men jeg tror fokuset til enkelte fjernsynsfolk kan virke forstyrrende. Jeg har ikke lyst å nevne navn, men jeg opplever vel at noen journalister som jobber med nyheter og dokumentar i litt for stor grad ser på seg selv som kunstnere. Og det kan skape konflikt.
Form, farge og fallgruver
- Det er klart en fallgruve dersom ”form & farge” går på bekostning av innhold, skriver Solveig Tvedt, fungerende nyhetsredaktør i NRK, i en epost til Journalisten.
Men selv om romkvinnesaken kan være et greit eksempel på ”form & farge” som går galt, mener Tvedt at NRKs kursopplegg for journalister og vaktsjefer, den såkalte Nyhetsskolen, er en god skole for å unngå fallgruver.
- Nyhetsskolen gir reporterne fjernsynsfaglige verktøy for å kunne fortelle saken på en forståelig måte for seerne. Et av verktøyene er det som kalles fokus. Vi definerer det som reportasjen handler om. Reportasjen bør gi svar på de viktigste spørsmålene som publikum lurer på ut fra det saken handler om, skriver Tvedt og tilføyer:
- Men Nyhetsskolen har aldri ment at man skal ”spisse seg ut av virkeligheten”. Dersom man ikke får med seg alle vesentlige sider i en sak, har man ikke oppfylt de journalistfaglige kriteriene.
Ingen faktaboks
NRK-kollega og Brennpunkt-redaktør Odd Isungset, med fortid også i TV 2 som Dokument2-sjef, påpeker at tv-journalistikk ikke skiller seg mye fra annen journalistikk. Etikken er den samme, men mediets egenart har gitt noen premisser som gjør at tv likevel er annerledes.
- Det ligger i bunn at man ikke skal ha for mange aktører og at man er avhengig av gode bilder og gode historier. Mens aviser har plass til faktabokser som forteller at ”dette er saken”, finnes ikke et slikt rom på tv. Det stiller ekstra krav til ryddighet og at nyhetsfortellingen blir enkelt fortalt, kommenterer Isungset.
Han mener dramaturgisk forenkling ofte er en nødvendighet, og at man ikke kan lage tv bare utifra vesentlighetskriteriet.
- Det viktigste er at man ikke forenkler seg vekk fra vesentlige motforestillinger, men jeg mener en dyktig journalist fint klarer å fortelle den gode historien på en ryddig måte.
Det mener også Solveig Tvedt, selv om hun vedgår at det er krevende å fortelle historier på tv.
- Bildene er jo alltid sterkere enn det som sies. Derfor er det viktig at vi har verktøy som hjelper oss å lage saker som oppfyller alle de journalistiske kriteriene.
Made in USA
Selv om ”den gode historien” dominerer dagens nyhetsreportasje har det ikke alltid vært slik. Professor Bjørn Sørenssen mener at dramaturgiske nyhetsreportasjer for alvor kom til Norge da NRK Dagsrevyen begynte med lengre reportasjer. Modellen er, som så mye annet, importert utenfra.
- Med USA som pioner og ledende på feltet. Der er tv-nyhetene blitt presset til å vinkle skarpt på grunn av de mange reklameavbruddene. Men selv om det er stor forskjell på Fox News og norske NRK og TV 2, har spørsmålet om man skal formidle et spisset fokus eller det større bildet blitt borte. Spisset fokus er en konvensjon det i dag sjelden stilles spørsmål ved. Men det skarpe fokuset på en bestemt del av historien kan også oppleves som en nedvurdering av seerne, sier Sørenssen og tilføyer med et smil:
- I den forstand er jeg tilhenger av kjedelig tv, hvor man har større tillit til seerne.
TV 2-journalist og dokumentarist Haakon Eliassen kjøper ikke Sørenssens tankegods ukritisk.
- Skal du ha en egensak på nyhetene er det håpløst å bare basere seg på ”talking heads”. Du må levere på de premissene tv-mediet stiller, og det innebærer også noe forenkling uten at det betyr at vesentlige momenter utelates. TV kan ikke konkurrere med aviser på dybden, sier Eliassen som også har fortid i Aftenposten.
Han påpeker også at TV 2 har Nyhetskanalen, hvor oppfølgere lages og gjester inviteres for å diskutere temaer som kan gi publikum en dypere forståelse av et sakskompleks.
Når det gjelder påstanden om at fortellinger skarpt fokusert på en ”case” kan være en undervurdering av publikum, minner han om at ”det er et faktum at caser gjør inntrykk”.
- Det er det som går inn i hodene og hjertene på folk og statsråd. Og denne effekten skal man ikke undervurdere! Det er likevel viktig å presisere at vi ikke bruker folk i caser bare for å selge inn en historie, men for å sette fokus på systemet og makta.
Feil format
Når det innimellom går helt galt, kan det da skyldes feil format? At man presser noe som egentlig hører hjemme i en lengre dokumentar inn i et kortere nyhetsformat?
- Det stiller større krav til redigering, men etikken er fortsatt den samme, så det burde ikke være noe problem, svarer Erling Borgen, mens Odd Isungset peker på at det også fins eksempler på lange og enøyde dokumentarer.
- Det er likevel klart at jo lengre formatet er, jo større rom blir det for nyanser. Men uansett format skal man aldri forenkle seg vekk fra vesentlige motforestillinger, og selv om 1.30 på tv er trangt, er det ingen unnskyldning for å droppe motforestillinger. Et kort nyhetsinnslag blir som å skrive en ingress som formidler alt det vesentlige. Krevende, men mulig.
At bildefortellingen i tv er mer alminnelig i dag enn tidligere tror Isungset vel så mye skyldes teknologisk utvikling som kommersielle krav.
- Vi har fått nytt og lettere utstyr, samtidig som vi har fått en hel generasjon som er vokst opp med eget kamera med redigeringsmuligheter. Dette har ført til at kravet til å skape en god historie er blitt større, sier Isungset som også mener tv-fortellingene byr på mer sammensatte bilder nå enn tidligere.
- Du trenger bare gå 15-20 år tilbake i tid for å finne en dramaturgi som i langt større grad dyrket skurk/helt-bildet. Hvor de gode ikke hadde noen brister og skurkene bare var onde, sier Isungset. Han slår et slag for djevelens advokat:
- Alle som lager nyhetsinnslag og dokumentarer burde ha en slik som hele tida kunne utfordre journalisten med relevante motforestllinger.
