Rima Iraki husker lite av sin første Dagsrevyen-sending

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Rima Iraki er programleder for NRKs Dagsrevyen.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Det kommer an på når du spør. Kaffe på dagen, og koffeinfri te sent på ettermiddagen/kvelden.

– Hva har du på nattbordet?

– En nattbordslampe, et bilde av mine foreldre og bøker. Nå leser jeg «Przewalskis hest» av Maja Lunde.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Altfor tidlig. Mye tidligere enn jeg egentlig må. Jeg får push-varsler på mobilen, og er innom NRK.no og VG. I tillegg hører jeg på Nyhetsmorgen. Dersom det har skjedd store ting i løpet av natten eller morgenen, kan jeg begynne å planlegge deler av sendingen i hodet, mens jeg fortsatt ligger i sengen. «Hvordan skal vi løse denne saken? Hvilke gjester kan vi ringe? Hvordan kan jeg legge opp intervjuet?». Alt dette kan jeg ligge å tenke på før jeg står opp. Kall det gjerne en yrkesskade.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– En skikkelig klisje-overskrift: «Verden går framover: Klimakrisen er avblåst. Fattigdommen avskaffet. Nå tjener kvinner like mye som menn. Og ENDELIG fred i Midtøsten».

– Hvor leter du etter gode saker?

– Jeg får ofte ideer til saker ved å snakke med mennesker. Alle har en historie. De har enten opplevd noe, erfart noe, latt seg irritere over noe, eller blitt glad for noe. Nyheter handler jo i stor grad om det som berører folks hverdag, og da må vi jo være der ute og møte dem vi lager nyheter om og for. Folk inspirerer meg!

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– Her kunne jeg sikkert nevnt flere kvinner og menn med stor og historisk betydning. Men jeg er så heldig at jeg ukentlig får intervjue spennende mennesker - på direkten. Og det er særlig «ukjente» personer som gjør inntrykk på meg. Som 13 år gamle Daniel. Han ble mobbet i mange år, og sto nylig fram med sin historie. Eller Malin Solberg Lyngen, som fortalte hvordan det var å vokse opp i fattigdom. Det er sjelden vi får intervjue mennesker som snakker åpent om å ha dårlig råd, eller om at de har blitt mobbet. Det er viktig at noen våger å snakke høyt om temaer som er tabubelagt. Mennesker som Daniel og Malin inspirerer meg, og motiverer meg i jobben. Det å få intervjue dem minner meg om hvor givende journalistjobben er.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg klarer å være rolig når rødlyset er på, selv om det kan koke i kulissene. Det er en viktig egenskap når du jobber mye med direktesendinger.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Debuten min som Dagsrevyen-programleder var en veldig rar opplevelse. En skikkelig ut av kroppen-opplevelse. Jeg var skikkelig nervøs, og kjente at klumpen i magen bare ble større og større etter hvert som klokken skred mot 19. På desken ble det vanskeligere og vanskeligere å konsentrere seg. Jeg tenkte på alt som kunne gå galt.

– Rett før rødlyset gikk på kjentes det som om bena skulle svikte, og at jeg bare skulle ramle sammen. Jeg husker ikke mye av sendingen, men jeg kom meg igjennom på et vis. Og det gikk fint! Heldigvis er jeg mye mer til stede i sendingene nå enn første gangen. Men jeg kan fortsatt bli litt nervøs iblant. Sånn skal det være. Det gjør at jeg blir skjerpet, og presterer bedre. Jeg pleier å si at det å være programleder i Dagsrevyen er som å gå opp til muntlig eksamen, med flere hundre tusen sensorer.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Jeg synes det lages så mye bra journalistikk, og blir stadig inspirert av kolleger i bransjen. Men hvis jeg skal trekke frem en sak fra året som har gått så må det være historien om Mats Steen. Foreldrene trodde gameren var ensom, men så viste det seg at han hadde mange venner gjennom online-spillet World of Warcraft. Dette oppdaget de først etter hans død.

– Denne historien er sår, rørende og godt fortalt. I tillegg ga den meg en aha-opplevelse. Jeg fikk innblikk i en verden jeg kjente lite til, og saken utfordret måten jeg tenkte på. Fram til da hadde nyhetssakene om spill i hovedsak vært negative, men her fikk vi se de positive sidene av å være en del av spillverden.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– At vi i jaget etter unge seere, klikk og likes kan bli overfladiske og lettvinte. Unge mennesker vil bli tatt på alvor, og ønsker ikke å bli snakket til som om de var barn. De trenger også voksne forbilder. Vi må ha selvtillit på det.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Fake news. Uten tvil. Vi lever i en tid hvor tilgangen til informasjon er større enn noensinne. Samtidig kan hvem som helst kringkaste informasjon og kalle det nyheter. På den måten har det blitt vanskeligere å skille sant fra usant. Jeg har snakket med nyhetsinteresserte ungdommer som betviler troverdigheten til tradisjonelle medier, samtidig som de tror på konspirasjonsteorier. Det må vi ta innover oss.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Bildet av den tomme og forlatte barnevognen ved Fagereng i Tromsø. Dødsfallene i Tromsø gikk veldig inn på meg. Jeg var på jobb morgenen etter at moren og de tre barna ble funnet livløse i vannet. Man blir jo veldig herdet av å jobbe med nyheter. Vi er så tett på konflikt og tragedier. Men akkurat denne saken gjorde veldig sterkt inntrykk på meg, og det var vanskelig å jobbe med den. En tragedie på så mange plan, som preger et lokalsamfunn og mange i Norge. Sånt skal jo ikke skje!

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Noen timer.

– Når logger du av for kvelden?

– Jeg prøver å logge av tidlig, men som oftest sjekker jeg telefonen før jeg legger meg.

– Hva tenker du om å lede Dagsrevyen på nyttårsaften?

– Det er veldig hyggelig å få lede årets siste Dagsrevyen. Det er noe høytidelig over det - selv om det er en vanlig nyhetssending. Vi vet jo at mange sitter ufrivillig alene på det som sees på som en festaften. Og da er det ekstra spesielt å få lov til å komme på besøk inn i stuene deres denne kvelden.