Pentagon Papers, lekkasjen som endret en krig

For 50 år siden våknet amerikanerne opp til en avisforside som avslørte hvordan landets ledere i årevis hadde ført dem bak lyset om USAs krigføring i Vietnam.

Takket være den 40 år gamle varsleren Daniel Ellsberg fikk New York Times og andre amerikanske medier tilgang til en topphemmelig Pentagon-studie. Den viste hvor lite samsvar det var mellom det rosenrøde bildet amerikanske ledere hadde tegnet og Vietnamkrigens brutale virkelighet.

Studien, som ble døpt «Pentagon Papers», var utarbeidet på oppdrag fra Robert McNamara, som var forsvarsminister under store deler av 1960-tallet.

Ellsberg deltok i arbeidet, og han var selv i Vietnam på oppdrag fra amerikansk UD. Under oppholdet ble han overbevist om at krigen aldri kunne vinnes, noe amerikanske ledere nektet å innrømme.

Etter at han kom tilbake til USA ble Ellsberg tilknyttet RAND Corporation, en tankesmie som helt siden 1948 har drevet forsknings- og analysevirksomhet for amerikanske myndigheter. Der fikk han tilgang til den strengt graderte studien han selv noen år tidligere hadde vært med på å utarbeide.

Kopierte i hemmelighet

I oktober 1969 besluttet han at studien måtte offentliggjøres og begynte i all hemmelighet å kopiere alle de 7.000 sidene.

Kopieringen tok flere måneder, og dokumentene ble deretter smuglet ut med hjelp fra kollegaen Anthony Russo, samt Ellsbergs to barn på 10 og 13 år.

Ellsberg kontaktet deretter flere ledende demokrater som hadde kritisert krigføringen i Vietnam, blant dem William Fulbright og George McGovern, men ingen av dem ønsket å gå offentlig.

Kontaktet journalist

Etter lang tids frustrasjon kontaktet han deretter journalisten Neil Sheehan i New York Times, som i mars 1971 fikk tilgang til 43 av rapportens 47 bind.

Ettersom innholdet var gradert, og vel vitende om at myndighetene ville gjøre alt for å hindre publisering, etablerte Sheehan og en liten gruppe kollegaer kontor utenfor redaksjonslokalene.

Flere måneders intenst arbeid fulgte, før redaksjonsledelsen besluttet å trosse advarslene fra avisens advokater. 13. juni 1971 var den første saken å finne på avisens førsteside.

Artikkelen slo ned som en bombe og avdekket hvordan Det hvite hus fra første dag hadde ført offentligheten bak lyset. En bølge av protester mot Vietnamkrigen fulgte, og den politisk debatten ble hissig.

Nektet trykking

President Richard Nixons administrasjon gjorde alt for å stanse videre publisering og lyktes med å få en føderal domstol til å nekte avisen å trykke flere artikler i serien.

Nixons nasjonale sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger kalte Ellsberg «USAs farligste mann som for enhver pris må stanses», og 30-åringen gikk i dekning på et hotell i Boston.

Siden New York Times ikke lenger fikk trykke avsløringene, kontaktet han Washington Post som var mer enn villig til å følge opp.

Snart ble også de pålagt å stanse, men Ellsberg gikk da videre til aviser som Boston Globe og St. Louis Post-Dispatch og lå hele tiden ett steg foran myndighetenes forsøk på knebling.

Alliert i Senatet

Deretter fant Ellsberg en alliert i demokraten Mike Gravel, som i all hemmelighet fikk overlevert tusenvis av dokumentsider i et parkeringshus.

Gravel satt i bygningskomiteen i Senatet, som han sammenkalte på kort varsel. Som eneste komitémedlem til stede leste han de neste tre timene opp fra dokumentene han hadde fått, før han brøt sammen i gråt, vel vitende om at referentene hadde fått med seg alt og at det hele dermed var offentlig.

Gravel sørget samtidig for at over 4.000 dokumentsider ble vedlagt referatet, og for Nixon-administrasjonen var slaget dermed tapt.

Amerikansk høyesterett opphevet til slutt avisenes forbud mot videre publisering, og innholdet i Pentagon Papers ble kjent for hele verden.

Overga seg

Ellsberg overga seg til FBI, ble siktet for spionasje og regnet med å måtte tilbringe resten av livet i fengsel. Men slik gikk det ikke.

Amerikanske medier avdekket etter hvert hvordan myndighetene hadde begått en rekke lovbrudd i jakten på ham, blant annet ved å bryte seg inn hos psykologen hans i håp om å finne papirer som kunne benyttes til å sverte og svekke troverdigheten hans.

Det ble også lekt med tanken om likvidasjon, og flere av dem som deltok, ble senere sentrale skikkelser i Watergate-skandalen som felte Nixon.

Tiltalen mot Ellsberg ble til slutt trukket, og i alle år siden har han vært en iherdig talsmann for fredens sak og en sterk kritiker av USAs krigføring.

Naivt og uansvarlig

Den i dag 90 år gamle Ellsberg har de siste årene markert seg som en varm forsvarer av varslere som Chelsea Manning, Edward Snowden og Julian Assange, som i likhet med ham selv anklages for svik og forræderi etter å ha kikket makthavere i kortene og offentliggjort hemmeligstemplet materiale.

– Det er både naivt og uansvarlig for voksne mennesker å feste lit til den informasjonen vi får fra våre ledere om utenrikspolitikk, krig og fred. Det er helt avgjørende med andre kilder til informasjon, slo Ellsberg fast for noen år siden.

– Vi burde hatt minst én lekkasje som Pentagon Papers hvert år, mener den gamle varsleren.

Rettelse: I en tidligere versjon av denne saken sto det at Daniel Ellsberg var 30 år. Det riktige er 40 år.