Derfor løper Gina Grieg Riisnæs mot eksplosjonene i Kyiv

Aftenpostens Øst-Europa-korrespondent Gina Grieg Riisnæs var vikar i Aftenposten og hadde dekket situasjonen i Ukraina for avisen i flere måneder da hun, i april, fikk gladnyheten om at hun hadde fått korrespondentjobben.

– Jeg hadde vært ute på reportasje i Butsja hele dagen da jeg fikk telefonen. Det første jeg tenkte på var det store ansvaret den jobben medfører. Det er drømmejobben, men jeg tar ikke lett på det, sier hun når hun møter Journalisten i Oslo.

Siden januar har Grieg Riisnæs reist frem og tilbake mellom Ukraina og Norge. Hun var der før invasjonen, og da invasjonen startet. I april flyttet hun til Kyiv. Det er i leiligheten hun leier der, og på reise i resten av Ukraina, at hun har tilbrakt mesteparten av året 2022.

– Jeg føler meg hjemme i Kyiv nå, sier hun og forteller om et liv som til tider føles som normalt.

Hun har fått seg venner, drar ut på restaurant, på yoga og bader i Dnepr-elven når temperaturen tillater det.

– De fleste dagene føles normale. Samtidig er det mindre folk i gatene enn før invasjonen, og flyalarmen er ikke akkurat en fin bakgrunnsmusikk. Og med Russlands angrep mot infrastrukturen har situasjonen blitt verre. Timelange strømbrudd er blitt en del av hverdagen, sier hun.

Et fly og to tog

Journalisten møter Grieg Riisnæs i Oslo. Her skal hun være én uke før hun drar tilbake til Kyiv.

Ledelsen i Aftenposten vil gjerne at hun kommer innom Norge omtrent én gang i måneden, sier hun. Men på grunn av de nylige angrepene og behovet for å dekke situasjonen etter angrepene den 10. oktober, har ikke Grieg Riisnæs vært i Oslo på to måneder.

Reisen er dessuten lang. Fra Norge skal hun først fly til Polen og deretter ta to tog for å komme seg over grensen og til den ukrainske hovedstaden.

Bare få timer før Journalisten møter Grieg Riisnæs, kommer nyheten i norske medier om at Kyiv og andre ukrainske byer er under bombeangrep. Igjen.

– Jeg skulle ønske jeg var der nå, sier hun.

Hun er bekymret for byen hun nå kaller sitt hjem, dens infrastruktur, og for hennes venner og bekjente.

Det kan være tungt å måtte se på situasjonen fra avstand og ikke kunne gjøre noe, men det er fortsatt noen dager igjen før hun skal dra tilbake.

Plikt eller kall?

Et av de verste angrepene i krigføringen mot hovedstaden siden juni, var 10. oktober. Den dagen hadde Grieg Riisnæs nettopp kommet tilbake til sin leilighet i Kyiv sentrum etter en reportasjetur til Donbas-regionen. Hun hadde så vidt lagt fra seg bagasjen og tatt en dusj, da hun hørte en stor eksplosjon like ved. Da løp hun ut og mot den store støvskyen med mål om å dokumentere hendelsen.

– Føles det mer som et kall eller en plikt å løpe mot faren i en slik situasjon?

– Det er definitivt et kall mer enn en plikt. Det er ingen som forventer eller ber om at jeg skal løpe mot bombingen. Men for meg er det helt åpenbart at det er dit jeg skal når noe slikt skjer, sier Grieg Riisnæs etter å ha tenkt seg om i noen sekunder.

Hun ønsker å påpeke at en viktig del av jobben også er å gjøre konstante sikkerhetsvurderinger.

– Det er ikke slik at jeg løper blindt mot en farlig situasjon. Jeg prøver hele tiden å ikke bli for godt vant til disse situasjonene – en bør aldri føle seg helt trygg.

– Så du kan også bli redd?

– Ja, det er klart at det kan være skummelt. Men det beste rådet jeg har fått som utenriksjournalist er at det er lov å være redd. Det som betyr mest, er hva en velger å gjøre med den frykten.

En journalist-familie

Grieg Riisnæs har drømt om å formidle historier fra krigsherjede områder og krig siden hun var 17 år gammel. Som yngre pleide hun å se på eldre krigsfotografier og bli fascinert av inntrykkene hun satt igjen med.

– Jeg ønsket å kunne formidle slike typer inntrykk. Min motivasjon er å formidle historiene til de menneskene som står i konflikten. Det kan høres flåsete og klisjéaktig ut, men det er det som er drivkraften min.

Det var gjennom fotografering at Grieg Riisnæs til slutt kom inn i journalistikken. I tenårene tok hun bilder på fritiden og utviklet en spesiell interesse for fotografering. Senere gikk hun et halvtårskurs i fotografi og jobbet som fotograf i studentavisen Universitas i flere år. I Universitas var hun etter hvert både fotograf og journalist. I dag tar hun fortsatt en stor andel bilder selv til reportasjene hun lager.

Men journalist hadde hun egentlig ikke planer om å bli, kanskje nettopp fordi hun vokste opp omringet av journalister, forteller hun. Hennes to foreldre, og hennes farfar og mormor er/var alle journalister. Både faren, Per Anders Johansen, og farfaren, Jahn Otto Johansen, har vært Moskva-korrespondenter.

– Du kan si jeg ble bitt av basillen, smiler hun.

Jobben til faren som Moskva-korrespondent, bidro til at Grieg Riisnæs fikk innblikk i journalistyrket fra en ung alder. Hun ferierte mye med familien i Russland og nabolandene mens faren bodde i Moskva, og tok bilder sammen med ham på tur. Interessen for Russland vokste, og hun bestemte seg for å bo i Moskva i halvannet år etter videregående. Der lærte hun litt russisk, som i dag gir henne en fordel med kommunikasjon som korrespondent i Øst-Europa.

– Å formidle en stemning

– Da jeg var liten snakket ofte farfar om hva som er grunnleggende med god journalistikk. Det er å være et menneske blant mennesker.

Den tankegangen har Grieg Riisnæs tatt med seg, og videreført i sitt arbeid som korrespondent, sier hun. Hennes mål er å først og fremst å formidle menneskehistoriene, og i en grad uavhengig av politikk. Enten det er en kilomenter fra fronten eller milevis unna, om saken handler om en arbeider som må reparere skadene på infrastruktur i Kyiv gang på gang etter angrepene, en 22 eller 40 år gammel soldat, eller en 15 år gammel jente som har vært på et romantisk stevnemøte og sett daten sin bli drept, gir Grieg Riisnæs som eksempler.

– Men de beste sakene er ofte de personlige historiene kombinert med en høyere himmel der vi klarer å gi et større overblikk. Dekningen av Ukraina har vært enorm i mange medier. Det ikke å «bare» ha en sterk historie. Vi må fortelle leserne hvorfor nettopp dette er viktig.

For å klare å plukke opp utviklingen i samfunnet og fine gode historier, er det en stor fordel å bo og ha en hverdag i Kyiv, sier Grieg Riisnæs.

– Jeg prøver å samtidig formidle en stemning. Og vise respekt, empati og forståelse for de jeg møter.

Hun ser ikke på det som en selvfølge at mennesker skal ønske å dele sine historier og tanker til journalister.

– Jeg har fått inntrykk av at noen journalister som drar i krigsområder tenker at siden de tar risikoen med å være der, så forventer de at folk skal snakke med dem. Men jeg ser på det som et privilegium når de åpner seg for meg.

LES OGSÅ:

Hanne Christiansen dekker Midtøsten for Aftenposten – men det var i en europeisk by hun følte seg i størst fare