Først lurt av kona, så hedret for fremragende journalistikk

Han er absolutt fornøyd. Mer enn fornøyd. Fremdeles i lykkerus, er ordene han bruker da vi når ham på telefon dagen etter. Men likevel. Han lurer litt. Strengt tatt er det litt skremmende.

– Jeg må ha blitt en dårligere journalist etter hvert, når hun har klart å holde dette skjult for meg så lenge, sier Mikal Olsen Lerøen.

Fredag kveld var den tidligere NRK-journalisten på vei ut på byen. Han skulle ferie at han hadde vært gift med sin kone i 10 år. Trodde han. Men utenfor spisestedet i Bergen ble Lerøen overrasket av en delegasjon fra Bergen Journalistlag, som hadde konspirert med hans kone.

Etter at lokal koronaoppblomstring hadde avlyst årets Gullparaplyen-show to ganger, hadde det lokale NJ-laget gått over til geriljataktikk for å overrekke årets gullparaplyer. En etter en ble prisvinnerne overrasket. Mange på jobb. Noen på fritiden. Denne kvelden hadde turen kommet til hovedprisen. Selveste Gullparaplyen. Og vinneren var Mikal Olsen Lerøen.

Prisen får han for boka «Pappas siste reis». Med undertittelen: «Norske krigsseilere i Persiabukten på 1980-tallet». Boka er på mange måter oppfølgeren til hans egen Brennpunkt-dokumentar med samme navn.

Men aller først:

– Ja, det ble en veldig fin feiring, forteller Lerøen. En fin feiring av både paraply og 10-årsjubileum.

Boka og dokumentaren tar for seg «The Tanker Wars» på 1980-tallet. Norske rederier og sjøfolk hadde en sentral rolle med å forsyne den vestlige verden med olje og gass, da krigen mellom Irak og Iran brøt ut høsten 1980.

Den åtte år lange konflikten førte til en omfattende «tankskipskrig», der mange hundre sivile sjøfolk døde. Flere av dem var norske. En av dem var Lerøens far.

Et forsøk på å forstå hva som skjedde med sin egen pappa er gjennomgangstemaet i hele prosjektet.

Underveis blir det tydelig hvor sentral norsk skipsfart var under denne krigen. Nesten hver tredje sjømann som døde, seilte på et skip med norsk tilknytning.

Arbeidet med NRK-dokumentaren, som ble vist i mars 2017, tok fire-fem måneder. Men Lerøen følte den gang at han ikke var ferdig med historien. Det var mer å fortelle.

– Jeg er veldig stolt av filmen, men kunnskapsmessig visste jeg da bare fem prosent av det jeg vet nå.

Høsten 2017 tok han opp igjen tråden. Fikk økonomisk støtte slik at han kunne ta fri i syv måneder hvor han kun jobbet med boka. Deretter jobbet han parallelt som journalist i NRK mens han skrev ferdig bokmanuset, som ble utgitt i fjor høst.

Da hadde Lerøen meldt overgang fra NRK til Universitetet i Bergen, hvor han nå er høyskolelektor på journalistutdanningen. Fysisk ikke den helt store overgangen. Begge holder til i Media City Bergen.

– Det er snakk om å åpne døra hos NRK og gå cirka to skritt, sier Lerøen.

– Kommer du tilbake til journalistikken?

–Spørsmålet er vel heller om jeg kan være journalist der jeg er nå. Å jobbe med journalistutdanningen og bidra på Senter for undersøkende journalistikk (SUJO), er fantastisk givende. Det er veldig gøy å se hvordan studentene formes og blir til gode journalister.

Men tilbake til prosjektet han fredag ble hedret for.

– Var mye av researchen gjort da du skulle i gang med boka?

– Egentlig ikke. Filmen er veldig emosjonell. Møter med mennesker er motoren. Mye er også location-basert. Det er gode enkelthistorier. Men i boka har jeg forsøkt å gi et så komplett bilde som mulig av alle sivile skip som ble angrepet. Av hvor mange sivile sjøfolk som ble drept. Av hvem som hadde kjennskap til dette. Kanskje var så mye som 10.000 norske arbeidstakere jevnlig i en krigssone.

– Kommer det mer? Eller er du ferdig med temaet nå?

–Ja...

Han trekker litt på det.

– Jeg snakket med cirka 200 sjøfolk under arbeidet med boka. Mange historier er ikke nevnt, og jeg har fått mange tips etterpå. Det er mer stoff om den perioden, en tid hvor Norge går fra å være en sjøfartsnasjon til en oljenasjon. Uten at sjømennene nødvendigvis ble med over. En spennende tid for Norge som nasjon. Men svaret er at jeg har ingen konkrete planer om å lage noe mer nå. Men før pandemien rammet, reiste jeg rundt og holdt noen foredrag, for å møte folk.

Han håper Gullparaplyen og ny oppmerksomhet rundt boka, kan være en påminnelse om det som skjedde i Persiabukta på 80-tallet. Og hvor mye enkeltmennesker ofret.

– Jeg tror mange av dem trenger denne anerkjennelsen. De var med på noe som var farlig, men som ingen visste noe om, og i ettertid har de slitt med å bli trodd.

Han forteller om en av kildene i boka. Hun var 23 år da hun seilte inn i krigsområdet. I 40 år har hun slitt med redsel etter å ha vært under angrep.

– Jeg håper disse folk folkene også kan sette pris på denne prisen.