Debatt:

– En følelse av å aldri lande helt, selv om du alltid gjør det greit, og noen ganger til og med bra, skriver Vilde Alette Monrad-Krohn om å være frilansjournalist. Foto: Privat

– Sånn er det jo faktisk å følge journalist-drømmen, og å prøve å holde seg fast i en bransje som ofte dumper deg

Frilansjournalist Vilde Alette Monrad-Krohn om NRKs nye dokumentar om midlertidighet i mediebransjen.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over fem år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Vilde Alette Monrad-Krohn er frilansjournalist for blant andre Dagsavisen. Innlegget ble først publisert på artikkelforfatterens Facebook-profil, og er gjengitt med tillatelse.

Ragnhild Ås Harbo, med Arne Fredrik Næss på regi, er ute med NRK Innafor-dokumentaren Midlertidig fremtid, som også oppsummerer hvordan jeg har hatt det den siste tiden.

Dette er et portrett, ikke bare av Ragnhild, men av en generasjon i arbeidsledighet og midlertidige stillinger.

Episoden er ærlig og sårbar, mest fordi Ragnhild som dokumentarist har så mye empati for andre. Hun bryr seg genuint, og det er viktig i en dokumentar som denne - som blant annet handler om ensomheten arbeidsledighet medfører.

Jeg er ganske sikker på at jeg selv er nevnt i episoden, når Ragnhild forteller om venner som ikke vet om de kan betale husleia neste måned. For sånn er det jo faktisk å følge journalistdrømmen, og å prøve å holde seg fast i en bransje som ofte dumper deg.

Det er en følelse av å aldri lande helt, selv om du alltid gjør det greit, og noen ganger til og med bra.

Vilde Alette Monrad-Krohn

Ragnhild setter ord på hvor skamfull merkelappen arbeidsledig er, og hva den gjør med helsa di. Det vet jeg alt om, som for litt over et år siden kalte meg for frilanser, og ikke arbeidsledig, selv om jeg kun hadde ett oppdrag på tre måneder, der jeg fikk symbolsk betalt.

Ett år etter er jeg faktisk frilanser og er så inderlig stolt av det. Likevel har jo hele greia en bismak, for når jeg ikke sitter i Dagsavisen og skriver, er jeg så ensom i dette yrket. Der jeg før gledet meg sånn over å skrive, gleder jeg meg nå mest til oppdraget er fullført.

Det er en følelse av å aldri lande helt, selv om du alltid gjør det greit, og noen ganger til og med bra. I all ærlighet er jeg mer stolt over å ikke være arbeidsledig, enn jeg er av det jeg skriver. Det er jo litt skammelig det og – hvorfor bryr vi oss så uendelig mye om hvordan andre betegner oss?

Uansett sier det mye om hvor kjip den merkelappen er, når jeg gjør alt for å definere meg bort fra den.

Men jeg vet sannelig ikke om det er mulig å gjøre noe med skamfølelsen, eller følelsen av nederlag arbeidsledighet medbringer, for å høre til en flokk med «arbeidere» som sammen bidrar til at samfunnet går rundt - eller kanskje til og med blir bedre, er så utrolig viktig for oss.

Men hvis spådommen er riktig, at vi går inn i en tid der de færreste har fast jobb, er det bare å stålsette seg – med denne dokumentaren!

Powered by Labrador CMS