Debatt:

Stortingspolitiker Jon Helgheim (til høyre) kommer jevnlig med kritikk av TV 2-journalist Fredrik Græsvik på Twitter. Nå har sistnevnte tatt en «twitterpause».
Stortingspolitiker Jon Helgheim (til høyre) kommer jevnlig med kritikk av TV 2-journalist Fredrik Græsvik på Twitter. Nå har sistnevnte tatt en «twitterpause».

Vi vil ikke ha «trumpisme» i Norge

Reagerer på Jon Helgheims angrep på media.

Publisert Sist oppdatert

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det hadde ikke slått meg som særlig merkverdig at Jon Helgheim (Frp) for et par uker siden forsøkte å få meg til å fjerne en satiresak om ham, var det ikke for at det føyer seg inn i en lang rekke instanser av hykleri fra hans side.

At han nå har presset TV 2s USA-korrespondent Fredrik Græsvik bort fra Twitter fikk begeret til å renne over. Helgheim representerer etter mitt syn trumpisme og vi kan under ingen omstendigheter stille akseptere dens fremvekst i Norge.

Trumpisme referer selvsagt til Trumps idiosynkratiske form for ytterliggående høyrepopulisme. Jeg kunne sammenliknet dem på mye, men hans forakt for akademia og særlig pressen er i dag mest relevant.

Fredrik Græsvik fikk nylig nok. Det etter å én gang for mye bli beskyldt av Helgheim for å drive med falske nyheter, ved å hevde at Trump på forskjellige måter har en ødeleggende effekt på demokratiet. Denne gangen sa Græsvik at Trump oppfordret til valgfusk da han ba folk teste om de kunne stemme to ganger. Det diskuteres nå om Helgheim forsøkte å få Græsvik sparket, slik han tidligere kan anklages for å ha gjort med Anders Grydeland fra Oslo Met.

Helgheim benekter i begge tilfeller å ha oppfordret til oppsigelse. På Twitter svarer han:

«Når jeg skriver 'fjerne Gresvik', så mener jeg ikke Græsvik bør få sparken. Jeg mener TV2 bør gjøre grep for å fjerne tvil rundt sin troverdighet i dekningen av amerikansk politikk.»

På et innlegg fra Grydeland kommenterte Helgheim, også dette på på Twitter (og utdypet i Dagsavisen):

«Spørsmålet er vel om du burde ha lov til å jobbe på er universitet med disse holdningene. Jeg forventer at @OsloMet straks rydder opp!»

Om han er bevisst tvetydig for å ha plausibelt benektelsesgrunnlag vil jeg ikke ta et standpunkt til, da også det trolig er «fake news»?

Helgheim har ikke sensurert noen. Dette har han ikke makt til å gjøre. Han har derimot makt i kraft av sin prominente posisjon og folketunge følgerskare. Denne kan og vil han bruke til å presse ut journalister (og akademikere) han ikke liker.

En kjapp titt på hans Twitter demonstrerer klart og tydelig at det er lite Helgheim gjør mer av å enn å anklage journalister og mediehus for å drive med falske nyheter. Han har aldri brukt begrepet lügenpresse, men vi kan se hva han mener om medienes troverdighet. Dette er for eksempel et direkte sitat: «Pressen er upålitelig!». Mindre tvetydighet her, Helgheim.

Det handler spesielt om når journalister anklager Trump for å ødelegge demokratiet. Vi kan videre spekulere i hvorfor han aldri har reagert på liknende uttalelser om Putin, Bolsonaro, Erdogan eller Assad. Er det fordi han kun sympatiserer med én av dem?

Helgheim tror jeg vi trygt kan anta er uenig i påstandene om Trumps ødeleggelse av demokratiet. Men i kraft av hva er det ikke falske nyheter å si det samme om Assad? Det finnes jo også mennesker som er uenig i dette.

Det er tilgivelig at ikke alle forstår de presseetiske nyansene rundt hva som er falske nyheter. Og like forståelig er det at man reagerer på at det i nyhetssaker som ikke er markert som meningsjournalistikk, likevel fremkommer ytringer som kan kalles for «meninger».

Når selv de fremste professorene i journalistikk diskuterer hvor grensen går før en objektiv representasjon av virkeligheten blir til en subjektiv mening som hører meningsjournalistikken til, forstår vi at mange kan dele Helgheims perspektiv. Men er det ikke også strengt tatt en mening at vi var på månen? Det finnes mennesker som er uenige i dette, men de fleste mener at dette er objektivt sant.

I Norge har vi en tillit til mediene og journalisters genuine ønske om å bruke sine subjektive sanseapparater til å beskrive den objektive virkeligheten så godt de egner. Vi har i utgangspunktet tro på at deres intensjoner er ærlige, slik vi journalister har den samme tilliten til våre kilder. Denne tilliten er fundamentet for pressens innflytelse på samfunnet. Når denne tilliten brytes ned bør vi forvente at samfunnet gjør det samme.

Græsvik driver ikke med falske nyheter. Og hvis store stemmer sprer narrativet om at ikke du kan stole på mediene, trenger vi ikke se lengre enn til USA for å se de potensielle fatale konsekvensene.

Donald Trump har for lengst ved hjelp av samme taktikk klart å skape en alternativ virkelighet hans velgerbase er så trollbundet av at de betviler alt CNN sier mens de ukritisk svelger alt som sies av Trump, Fox News og andre ytterliggående publikasjoner som Breitbart.

Trump har ikke vært like suksessfull som Putin, men de har begge devaluert troen på en objektiv sannhet så til de grader at «nothing is true, and everything is possible» er beskrivende for manges virkelighetssyn i USA og Russland.

Konsekvensene av en svekket tillit til medienes dekning av den objektive virkeligheten er at Trump nå potensielt kan prestere å tape valget, si det var illegitimt og få med seg nok mennesker til å initiere en borgerkrig når han prøves å kastes ut av Det hvite hus med makt.

Dette ønsker vi ikke i Norge. Derfor savner jeg mer fokus på hva Helgheim driver med, hvorfor han tar feil og hvor skadelig det er. Det er såpass forståelig at mannen i gata kan slite med å forstå mange av disse presseetiske nyansene, så det er viktig at flere aktører kommer på banen for å kommunisere dette klart og tydelig.

For hvis Helgheims verdenssyn begynner å gjennomsyre norsk høyreside, kan det bli stygt.