I forkant av generalstreiken mot de foreslåtte endringene i arbeidsmiljøloven sist uke, presenterte NHO en spørreundersøkelse via Sentio om folks syn på forslagene. NHO gir i all hovedsak en gyldig fremstilling av de resultatene som de presenterer – men som så ofte når interesseorganisasjoner foretar slike undersøkelser, må man bla seg inn i datamaterialet for å finne resultater som går i deres disfavør.
Når Aftenposten så skal gjengi funnene, har de ikke bare videreført NHOs utelatelse, men har dessuten plukket ut noen veldig snevre data, og simpelthen misforstått andre data, slik at deres fremstilling faktisk blir enda mer selektiv og misvisende enn NHOs versjon.
Mer om dette under.
(En lengre versjon av denne artikkelen, med mer detaljert kritikk og bevisførsel, kan leses på Doremus’ blogg. Manifest Tidsskrift har også en versjon av denne faktasjekken.)
Er du for ting som er bra?
Det aller klareste resultatet i NHOs undersøkelse, som naturlig nok vies stor oppmerksomhet, er at 67% av de spurte er helt/delvis enige i at «Fleksibel arbeidstid er et gode for arbeidstaker«. Men det er all grunn til å spørre seg om hvor overraskende eller opplysende dette egentlig er, når man ikke har gitt noen mer konkret definisjon på hva man mener med begrepet «fleksibel arbeidstid».
Det er klart at bortimot alle vil være enig i at fleksibilitet er et gode for en arbeidstaker som kan styre dette 100% selv – og tilsvarende at fleksibilitet vil være en ulempe dersom arbeidsgiveren har uinnskrenket kontroll over når du skal jobbe. Stridstemaet i saken om denne delen av AML-endringene er om arbeidsgiver vil bli gitt for store muligheter til å presse arbeidstakerne inn i ubekvemme turnuser.
Det kan godt hende at flertallet er enig med regjeringen i at dette ikke er en fare (eller at de mener at det er en risiko som det er verdt å ta) – men vi kan ikke konkludere noen ting om dette utfra denne spørsmålsformuleringen, fordi hver og en blir overlatt til å svare etter sin personlige forståelse av «fleksibel arbeidstid».
Det er heller ingenting i dette spørsmålet som forteller oss om disse folkene ønsker mer fleksibel arbeidstid (slik Kristin Skogen Lund kategorisk konkluderer) – eller om de mener at dagens lovverk er helt tilstrekkelig til å dekke deres behov og ønsker, og derfor ikke føler behov for noen endringer.
Droppet viktig spørsmål
Den delen av undersøkelsen som handler om midlertidige ansettelser, består av fire ulike spørsmål som alle er på formen (parafrasert): «Mener du at større adgang til midlertidige ansettelser vil føre til ____?» Den generelle tendensen som undersøkelsen avdekker, er at det er en overvekt (noen ganger liten, andre ganger svært tydelig) av folk som er ‘enige’ i alle disse konsekvensene – både de positive og de negative. (Samlet sett anses de negative konsekvensene som adskillig mer sannsynlige enn de positive konsekvensene – stikk i strid med hvordan Kristin Skogen Lund gjengir undersøkelsen i Dagens Næringsliv).
I den grad man kan lese noe samlet budskap fra ‘folk flest’ ut av svarene, så må det være at mange ser ut til å mene at økt adgang til midlertidige ansettelser vil ha både positive og negative konsekvenser. Det er imidlertid svært vanskelig å trekke noen tydelige konklusjoner om hvorvidt folk ønsker en endring i regelverket eller ikke, ettersom vi vet lite eller ingenting om hvordan de avveier de ulike hensynene opp mot hverandre.
Det kan godt være interessant å måle hva folk mener om isolerte konsekvenser av en lovendring, men det er ganske påfallende at NHO/Sentio har bevisst unnlatt å stille konkret spørsmål om folk er for eller mot de konkrete endringsforslagene. Det er nærliggende å spørre om man unngikk et slikt spørsmål ut fra en frykt for at disse svarene ville vist at folk vektlegger de negative konsekvensene av en endring mye mer enn NHO ønsker å formidle offentlig.
Droppet viktig svar
At NHO ikke er så veldig ivrige etter å snakke høyt om folks skepsis, blir ytterligere understreket når man leser deres presentasjon av de fire midlertidighets-spørsmålene.
NHO skriver at folk er “delt” på spørsmålene om en liberalisering vil “gjøre det lettere å få flere inn i arbeidslivet”, eller “føre til økt brutalisering”, og trekker naturlig nok frem at hele 24% er ‘helt enige’ i at økt adgang til midlertidighet vil gi bedriftene flere muligheter til å vurdere om det er rom for å ansette flere.
Men det fjerde spørsmålet, om hvorvidt økt adgang til midlertidighet vil gå på bekostning av flere faste ansettelser, er fullstendig utelatt fra NHOs presentasjon – til tross for at dette er mest entydige av alle disse fire svarene.
Her utgjør de ‘helt enige’ og de ‘delvis enige’ (totalt 53%) tre ganger så mange som de ‘helt/delvis uenige’. Da virker det ganske tydelig at man har gjort en bevisst utvelgelse av hvilke resultater man ønsker å formidle.
Aftenposten gjorde vondt verre
Samtidig er det neppe spesielt overraskende eller sjokkerende at en interesseorganisasjon med klare standpunkt velger å snakke høyest om de resultatene de liker og overlater til gravejournalistene å finne de mer ubeleilige resultatene. Samtlige data ble tross alt gjort tilgjengelige, så når Aftenposten dekker resultatene av undersøkelsen burde man kunne forvente en mer balansert gjennomgang av tallene.
Ensidig utvelgelse
I stedet serveres vi en Aftenposten-artikkel som (i hvert fall i sin opprinnelige versjon) – gir et enda skjevere bilde av tallene. Ikke bare har man fortsatt utelatt svaret som viser at flertallet tror midlertidige ansettelser vil gå på bekostning av faste, men i spørsmålet om brutalisering av arbeidslivet nevner man ikke den overvekten av folk som er enig i dette (38% enige mot 27% uenige).
Derimot gjør man et poeng ut av at «Bare en av ti under 30 år tror midlertidige ansettelser kan føre til en brutalisering av arbeidslivet.» Samtidig gjengir man støtten til at økt midlertidighet vil gjøre det lettere for bedrifter å vurdere nyansettelser og for flere personer å komme inn i arbeidslivet, og i tillegg gjengis selvsagt tallet om at et stort flertall mener fleksibel arbeidstid er et gode for arbeidstaker, både i tittelen og ingressen.
Her har vi altså totalt fire spørsmål om økt adgang til midlertidighet, hvorav to er positive til endring og to er negative – men Aftenposten ender opp med å presentere tre positive funn (ved å trekke ut ett snevert underresultat) og ingen negative! Det burde være ganske innlysende at dette ikke er en holdbar eller balansert måte å presentere en slik undersøkelse på.
Når det aller klareste resultatet av de fire punktene om midlertidighet (vedr. faste ansettelser) blir totalt utelatt fra gjennomgangen, så holder det ikke å forsvare seg (slik Aftenposten gjør) med at de har presisert at undersøkelsen kommer fra NHO og at de har latt LO komme til orde med mer generelle betraktninger.
Etter at jeg kontaktet Aftenposten i forbindelse med denne artikkelen og påpekte at dette var en lite holdbar ‘cherry-picking’ av tall, ble artikkelen justert ved at man også la inn totalresultatene for spørsmålet om brutalisering, slik at det nå står:
«Fire av ti er enig eller delvis enig i at økt bruk av midlertidig ansettelse vil føre til et brutalisert arbeidsliv. Tre av ti er helt eller delvis uenig i dette.
Bare en av ti under 30 år tror midlertidige ansettelser kan føre til en brutalisering av arbeidslivet.»
Men til tross for denne korrigeringen, blir fortsatt alle de tre resultatene om midlertidighet presentert på opptil flere villedende og uriktige måter – i tillegg til at det aller klareste svaret fortsatt er helt utelatt.
Krav om total enighet
Når Aftenposten skriver at «Bare en av ti under 30 år tror midlertidige ansettelser kan føre til brutalisering», så har de tatt utgangspunkt i et tall - 12% av dem under 30 år - som utelukkende angir de som har svart 1 - altså “helt enig”.
Hvis man skal beskrive hvor mange som «tror midlertidige ansettelser kan føre til brutalisering«, må man selvfølgelig også inkludere de som har svart ‘2’ (altså ‘delvis enig’). Dette er den standarden NHO selv har brukt for å definere gruppene av ‘enige’, ‘uenige’ og ‘midt i mellom’ – og til alt overmål er det denne standarden (‘enige’ = svar 1 + svar 2) Aftenposten selv bruker i foregående setning.
Når man først skriver at «Fire av ti er enig eller delvis enig», så er det selvsagt ikke et menneske som kan skjønne at «Bare en av ti under 30 år tror midlertidige ansettelser kan føre til en brutalisering av arbeidslivet» viser til et tall som er beregnet på en annen måte, og som ikke kan sammenlignes direkte med «fire av ti».
Lite sprik, og overvekt av enige
Når også de unge som er ‘delvis enige’ blir telt med, er vi oppe i 29% som forventer økt brutalisering – mot 24% unge som er helt/delvis uenige. Det er altså riktig at unge har noe lavere tro på en slik brutalisering enn totalbefolkningen – men spriket er på langt nær så stort som Aftenposten fremstiller det, og også i denne aldersgruppen er det flere enige enn uenige. (Hvis vi sammenligner bare ‘helt enige’ mot ‘helt uenige’ blant unge, er de to gruppene nøyaktig like store.) Når vi regner ut standardisert gjennomsnitt for alle svaralternativene på dette spørsmålet, ender de unge helt likt med totalbefolkningen.
Aftenpostens påstand om at “Bare en av ti under 30 år tror midlertidige ansettelser kan føre til en brutalisering av arbeidslivet” er altså direkte feilaktig, og mulige korrekte fremstillinger ville vært:
– Bare 12% under 30 år er ‘helt enige’ i at økt midlertidighet vil føre til brutalisering – like mange som er ‘helt uenige’.
- Blant dem under 30 år er det bare (knappe) 3 av 10 som er helt/delvis enige i at økt midlertidighet vil føre til brutalisering – men det er enda færre (1 av 4) som er helt/delvis uenige i dette.
- Unge under 30 er adskillig mer usikre på om økt midlertidighet vil føre til brutalisering – men gjennomsnittet av meninger for denne gruppen er akkurat det samme som for totalbefolkningen.
Forskjellen mellom Aftenpostens versjon og riktig versjon er betydelig.
Hvem var det man spurte igjen?
I presentasjonen av neste resultat gjør Aftenposten nøyaktig samme feilen, og skriver at «Bedriftene er, kanskje ikke helt overraskende, positive: én av fire tror flere midlertidige stillinger vil gjøre det enklere for dem vurdere nyansettelser.» Igjen har man bare telt de helt enige, og ikke tatt med de 22% ‘delvis enige’ som åpenbart også må være med, slik som utsagnet er formulert. (Siden dette er et spørsmål om en positiv konsekvens, bidrar feilen denne gangen til å sette lovendringene i et mindre positivt lys enn det korrekte.)
Men på toppen av dette har journalisten også komplett misforstått selve spørsmålet - etter rettere sagt, har misforstått hvem som har svart på det. Artikkelen påstår at dette er synspunktet til bedriftene – men det korrekte er at dette spørsmålet er blitt stilt til akkurat det samme utvalget på 1000 personer, med spørsmål om hvordan de tror dette vil påvirke bedriftenes muligheter.
Når hele resten av undersøkelsen handler om meningene hos et tverrsnitt av befolkningen, så skulle man tro det ville ringt noen bjeller hos Aftenposten når man plutselig begynner å snakke om hva bedriftene mener. Isteden har man – stikk i strid med realitetene – skrevet (min uth.) at undersøkelsen er gjennomført «blant 1000 i et representativt utvalg av befolkningen over 15 år, samt blant bedriftsledere». Så noen har tydeligvis oppdaget diskrepansen, men istedenfor å tilpasse kartet etter terrenget, har man tilsynelatende konkludert med at det må være kartet som er korrekt og endret beskrivelsen av terrenget deretter.
Riktig spørsmål, feil svar
Og til slutt skriver Aftenposten at «40 prosent av de spurte er helt eller delvis enige i at flere midlertidige ansettelser gjør det lettere å få flere inn i arbeidslivet.» I motsetning til de foregående punktene er spørsmålstillingen gjengitt presist denne gangen – til gjengjeld presterer man å oppgi et tall som ikke korresponderer med noen ting. Det riktige tallet for helt+delvis enige på dette spørsmålet er 36%, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke skjønner hvordan Aftenposten har klart å få dette til å bli 40 prosent.
Aftenposten nevner forøvrig heller ikke at så mange som 31% er helt/delvis uenige i denne påstanden – spriket er altså bare 5 prosentpoeng, det laveste utslaget av samtlige spørsmål.
Igjen ser vi at Aftenposten-artikkelen gir et skjevere bilde av dette spørsmålet enn hva NHO gjør – NHOs presentasjon sier, korrekt nok, at folk er omtrent delt på midten i både dette spørsmålet og spørsmålet om brutalisering.
Oppsummering
Totalvurderingen av Aftenpostens artikkel (selv etter at den ble endret som resultat av min henvendelse) blir dermed som følger:
– På spørsmålet om «flere inn i arbeidslivet» har man oppgitt et uriktig (for høyt) tall for enighet, og nevner ikke at det er nesten like mange som er uenige.
– På spørsmålet om «økt brutalisering» har man oppgitt altfor lav grad av enighet blant de unge (ved at man kun teller de helt enige, selv om formuleringen åpenbart må inkludere også andre), og også på andre måter overdriver man forskjellen mellom de unge og resten av befolkningen.
– På spørsmålet om «flere muligheter for bedriftene å vurdere ansettelser», har man gjort den samme feilen med å telle bare de helt enige, i tillegg til at man har misforstått hvem som har besvart spørsmålet.
– Spørsmålet om «negativ effekt på faste ansettelser» er fullstendig utelatt fra artikkelen, til tross for at det har det klareste svaret av alle disse fire.
Det føles unektelig litt merkelig å måtte anbefale leserne å gå til en interesseorganisasjon fremfor til den uavhengige dagspressen for å få en minst mulig skjev og uriktig gjengivelse av en politisk spørreundersøkelse.
