Elise Kruse vil helst se overskriften: «Dolly Parton kommer til Norge».
Elise Kruse vil helst se overskriften: «Dolly Parton kommer til Norge».

MORGENRUTINEN:
Vårt Lands Elise Kruse har hatt mye nytte av sørlandsdialekta i jobben, men minst like mye av å være skarp og direkte

– I det hele tatt handler det mye om å tørre – som så mye ellers i livet.

Publisert   Sist oppdatert

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Elise Kruse er journalist i Vårt Land.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Kaffe.

– Hva har du på nattbordet?

– En globus, et gammelt bilde av mamma og meg, Bibelen, brillene mine og De kommer til å drukne i sine mødres tårer av Johannes Anyuru.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Veldig sjeldent før jeg er på jobb – nå rundt klokka åtte. Jeg prøver å fullføre en mastergrad ved siden av fulltidsjobben, så da prøver jeg å koble av det ene når jeg gjør det andre. Når jeg kommer på jobb sjekker jeg som regel NRK, Kristeligt Dagblad og The Guardian, i første omgang.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Dolly Parton kommer til Norge».

– Hvor leter du etter gode saker?

– På Facebook, på fest, i gamle avisarkiver, i utenlandske aviser, i debattseksjoner og i samtaler med pappa.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– Nå frister det å si Dolly Parton igjen, men det blir vel for useriøst. Jeg tror jeg må gå for dronning Elizabeth. Du skal lete lenge etter en kvinne som har vært med på mer og som fortsatt er klar i hodet med sterke meninger om hvordan ting bør være.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg har hatt innmari god nytte av sørlandsdialekta mi opp gjennom. Det kan virke som det ikke er like skummelt å prate om økonomisk underskudd, stygge personalsaker og sektanklager når man blir møtt med den.

– På en annen side, drar jeg like god nytte av å være skarp og direkte. De aller fleste som har snakket med den joviale sørlendingen har nok også fått kjenne på at man ikke skal skue hunden på hårene. Ellers er det sånn at jo lenger jeg er i dette yrket, jo mer forstår jeg hvor viktig det er å være modig – og ikke bare i betydningen «tøff». Du må tørre å være sårbar og ærlig også. I det hele tatt handler det mye om å tørre – som så mye ellers i livet.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Jeg var nylig på reportasjetur på Svalbard sammen med fotograf Alf Simensen og politisk redaktør i Vårt Land, Berit Aalborg. En del av opplegget var at vi skulle kjøre hundeslede og alle var ganske sikre på at turen innebar at vi skulle sitte på sleden, nyte stillheten og den arktiske villmarka i ro og mak. Da vi var på hundegården ble vi imidlertid fortalt at vi skulle kjøre sledene selv. Det vil si at én av oss måtte starte å kjøre sleden, og det ble fort meg, siden jeg hverken er redaktør eller måtte ta bilder underveis. Jeg er også hun som tar av seg langrennsskiene i nedoverbakke fordi hun er livredd for å tryne. Men det gikk altså aldeles strålende og jeg endte til og med opp med å redde to britiske damer i nød underveis – så mestringsfølelsen har sjelden vært mer til stede.

– Det var også et ganske uforglemmelig øyeblikk da guiden til Berit måtte hoppe av for å redde en annen, og sleden med Vårt Lands mest kjente ansikt plutselig forsvant i en veldig fart inn i tussmørket mens vi hørte noen brøle til hundene om å stoppe. Det gikk fint altså – sånn til orientering.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– I forbindelse med Svalbard-turen skrev jeg om klimaendringene som rammer Arktis dobbelt så hardt som resten av verden. Kun Antarktis kan måle seg, og derfra hadde National Geographic skrevet en større reportasje, «The Big Meltdown», med utgangspunkt i en ung mann som vokste opp der som liten. Å ta en så enorm tematikk som klimaendringene og illustrere den på et helt menneskelig nivå på den måten, var utrolig inspirerende. I stor grad trenger vi å se mennesker og bli fortalt historier for å kunne engasjere oss.

– Jeg glemmer heller aldri «Glassjenta» av Thomas Ergo i Stavanger Aftenblad, som var den første virkelig store reportasjen jeg leste. Det tok meg en hel dag, mye tårer, frustrasjon og sinne – men den var så til de grader verdt det. Alle som klarer å kombinere fortellende og undersøkende journalistikk på den måten inspirerer meg veldig. Og de er det heldigvis mange av.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Alle forsidene som forteller meg hvordan jeg skal bli kvitt magefettet mitt og hvordan jeg unngår å bli hjertesyk før fylte førti. Jeg vet at argumentet for å ha dem ofte er at det er slik man får midler til å drive annen kvalitetsjournalistikk, men det irriterer meg likevel at det «må» være sånn. Og journalister som avslutter artikler med et sitat og «avslutter han». Fysj!

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Jeg har nylig skrevet eksamen om fredsjournalistikk og er nok fortsatt litt påvirket av den. Der fremhevet jeg den store utfordringen vi har med at det ikke finnes noen «sannhet» lenger. Kanskje har det heller aldri gjort det, men det er i alle fall mange flere sannheter som florerer der ute nå enn tidligere. Det skaper en stor utfordring for en bransje som i stor grad baserer seg på å fortelle sannheter – ikke minst i en polarisert virkelighet.

– For Vårt Land sin del ligger de største utfordringene digitalt, men de er vi også på god vei mot å løse. Jeg har troa – som seg hør og bør.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Jeg så nylig en video fra Stylist Magazine som oppsummerte de beste feministøyeblikkene fra 2018. Den ga meg gåsehud på en litt sånn flau amerikansk måte, men like så fullt utrolig mektig å se.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Det er ikke mer enn 24 timer altså. Pinlig. Jeg kom faktisk med på Farmen en gang og takket nei, og det er det nærmeste jeg har vært et lengre mobilopphold. Skulle kanskje sagt ja.

– Når logger du av for kvelden?

– Jeg har fått leggetid i en alder av 26: Kjæresten min insisterer på at vi må legge oss før elleve. Til hans forsvar står han alltid opp først og lager kaffe og frokost hver morgen. Det synes jeg er kjipe greier, så etter han har sovna pleier jeg å snoke litt ekstra på telefonen.