En ekte verdensreporter

– You have reached Dagbladet, a Norwegian newspaper in London!

Når som helst kunne man ringe Jan Tystad i London, spørre om en story fort som F, foreslå en reportasje, be ham rykke ut – men han klarte seg best på egenhånd, slik gode korrespondenter gjør.

Han visste hva som var viktig, skjønte hva han burde dekke – og hva avisen hjemme ville ha. Og ikke minst visste han selvsagt hva avisen burde ha! Han holdt ikke arbeidstid, han jobbet så lenge det var nødvendig for å få story’n hjem.

Nå svarer han ikke lenger, på sitt umiskjennelige engelsk med en svak bergensk undertone. Jan Tystad døde på the Royal Free Hospital i London fredag morgen 24. mars, 86 år gammel.

Fra slutten av 60-tallet og i flere tiår var han Dagbladets faste korrespondent i Storbritannia. Fra hjemmebasen i London dekket han hele verden – Bangladesh til Brasil, Biafra til Belfast – det ble et førtitalls utrykninger til Nord-Irland for å dekke «the Troubles». I Sør-Afrika vakte hans anti-apartheid reportasjer sånt raseri, at Dagbladet ble nektet innreise i årevis; i Hellas ble han erklært persona non grata for sine tydelige rapporter om militærjuntaen. I Storbritannia skrev han helst mer om politikk enn om prinsesser.

Jan Tystad var en reporter av den gamle skole: Som så mange andre i sin generasjon «skrev han seg inn» i pressen – det begynte med vakter på diktafonen i Arbeidernes Pressekontor, så var han i lokalavisen Dagningen og dekket kommunestyremøter i Gudbrandsdalen, deretter Bergens Arbeiderblad – samtidig med juss-studiene i hjembyen.

Men det var Dagbladet som ble hans journalistiske hjem, som passet hans liberale og radikale holdninger. Når han ikke rapporterte fra London eller den store verden, var han hjemom på desken som vaktsjef. Han visste hvor han jobbet – og kunne være tøff når førstesiden skulle snekres. Men han lengtet alltid ut igjen:

Jan Tystad var en verdensreporter med samvittighet – bestandig på de svakes side. Mild i vesen, men med et engasjert sinnelag. Han leverte nådeløse skildringer av undertrykkende regimer.

Da kong Olav V trakk i gallauniform ved statsbesøk og kastet glans over diktaturets Brasil og sjahens Iran – ble monarken tydelig kritisert av Dagbladets utsendte. Når Jan Tystad var hjemme, var han mer enn frimodig i sin kritikk av egne redaktører.

I 1997 førtidspensjonerte han seg fra Dagbladet, men ble boende i London som freelancer – for sin gamle avis, men også med leveranser til Bergens Tidende, Dagsavisen, Klassekampen, Bistandsaktuelt.

Han ble frustrert over hvor mange aviser som kuttet reise- og frilansbudsjettene, og refset gjerne pressen for å være for lite på vakt mot statlig påvirkning og «innsalg» av gode saker. Han refset også kolleger som ble eksperter på utenrikspolitikk ved å sitte foran PC-en og klippe og lime og ikke komme seg ut i felt. Selv likte han å oppsøke slagmarkene, katastrofeområdene. Bare på den måten kunne man forstå verden – og rapportere om den. Slik ble han også et forbilde for yngre kolleger i Dagbladet.

Han skrev bøker om barnesoldater, om massedrapsvåpen, om flyktninger og krigsprofitører. Han brevvekslet med dødsdømte fanger, han oppsøkte langt opp i 80-årsalderen flyktningeleire og kriseområder og rapporterte hjem om krig og konflikt.

Helt til det siste var han i arbeid med en bok om sine egne minner fra barneår i et hærtatt Norge.

En ekte verdensreporter er borte.