I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til
en rekke personer som er tett på mediebransjen.
Oda Eggesbø Ottesen er utenriksjournalist i NRK.
Her kan du lese flere Morgenrutinen.
Kaffe eller te?
– Begge! English breakfast med en god dose havremelk, og så en kopp
svart kaffe.
Hva har du på nattbordet?
– Mobil på lading, et glass vann og en vase med tørka hvitveis i.
Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og
hvilke medier må du innom?
– Det er alltid nåværende og tidligere arbeidsgiver først – NRK og BBC.
Deretter New York Times og Al Jazeera. Jeg hører på Nyhetsmorgen på P2
mens jeg gjør meg klar, og for tiden gjerne podkastene Politics Weekly UK eller
This American Life senere på dagen.
Hvilken overskrift skulle du ønske du så på
trykk i dag?
– «Fred i Ukraina». Eventuelt: «Alle verdens diktatorer gir opp
maktambisjonene for å starte små, sinte bakeri». Jeg har et knippe drømmesaker
som jeg ikke tør å nevne her, i tilfelle det skjer et mindre mirakel.
Hva er ditt beste tips for å finne gode saker?
– Man skulle alltid hatt mer frihet og tid til å møte mennesker der
nyhetene skjer. Men mitt beste tips til de som sitter på desken, er å ha en lett
tilgjengelig liste over spørsmål du har stilt deg, samtaler du har hatt eller mindre
hendelser som ikke er aktuelle nok til å skrive om nå, men kan bli det
i fremtiden. Når nyhetsbildet har endret seg litt eller du finner en dag til å grave, er listen en fantastisk ressurs. Den hjelper
også veldig med å bygge et bredt kontaktnettverk.
Hva er den tynneste saken du noen gang har
laget, og hvorfor ble den likevel publisert?
– Da jeg var byråjournalist i Storbritannia skrev jeg sak om at Pippa
Middleton fikk levert et lastebillass fra Twinings til bryllupet sitt.
Oppdraget mitt var egentlig å speide etter Meghan Markle, som da bare var
kjæreste med Harry, fordi det gikk rykter om at hun skulle komme fram til
festlokalet tidlig. Det skjedde ikke, men Daily Mail mente at 500 ord om Twinings
ville hause opp en erkebritisk debatt om hvilket te-merke som er best.
Om du kunne velge hvem som helst,
hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?
– Joan Didion. Hun kunne å sette ord på det som folk flest tror er
ubeskrivelig, og det er mye man kan si om påvirkningen hun har hatt på
amerikansk journalistikk, litteratur og kultur. Da hun levde ville hun ikke
snakke om Donald Trump, men jeg lurer på hvilke ord hun hadde brukt for å
skildre 6. januar 2021. Det hadde uansett vært en heidundrende bra samtale.
Hva er din viktigste egenskap som journalist, og
hvordan bruker du den?
– Å være genuin og til stede i møte med folk er noe jeg mener jeg ofte
får til. Det er noe man alltid skal som journalist, men lettere sagt enn gjort når man jobber mot klokka. Den beste historien er sjelden den jeg i forkant tror jeg kommer til å høre, og dessuten snakker vi begge på en helt annen måte når vi ikke
ramser opp ord vi har øvd på.
Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd
i jobben?
– Jeg går for det gøyeste. I 2019 laget jeg en radiodokumentar for BBC
Sounds om et flykrasj i Surnadal, som programleder, produsent og redigerer. Kort
fortalt hadde en skotsk pilot blitt skutt ned av to tyske jagerfly oppe i Nordmarka
under andre verdenskrig. Han overlevde, og ble reddet ut av norske tenåringer på
ski. Flyet var en Spitfire, som har legendestatus i Storbritannia.
– Den britiske flyingeniøren Tony Hoskins, som i dag er en god venn,
hadde oppdaget at mange familier i Surnadal hadde deler av dette flyet stående
i garasjen. Han mente han kunne bygge opp Spitfire-en på nytt dersom han fikk
samlet inn nok av disse originaldelene, og jeg ville snakke med dem som var til
stede den dagen for å finne ut av hva som egentlig skjedde. Det ble til at vi
reiste dit sammen, og for en historie det var!
– Tony fekk delane han trengte,
og har sidan bygd opp flyet fra scratch. Det skal snart sette ut på den
samme ferden fra Sør-England, men denne gangen lande trygt på et jorde i
Surnadal.
Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg
sist, og hvorfor?
– Det må være intervjuene med to medlemmer av Discord-gruppa som
Pentagon-dokumentene først skal ha dukket opp i, av Shane Harris og Samuel Oakford
i Washington Post. Det er utrolig tøft journalistisk arbeid og en helt
vill historie, der journalistene ikke minst kom amerikansk etterretning i
forkjøpet med avsløringen.
Hva er den største utfordringen akkurat nå, for
mediebransjen generelt og der du jobber?
– For hele mediebransjen er det å holde på og fortjene tilliten. For NRK
er det spesielt å nå fram til de i samme målgruppe som meg, altså unge voksne under
30, med innhold som engasjerer.
Hva kan journalister og mediehus gjøre for å
bedre tilliten til de redaksjonelle mediene?
– Jeg liker veldig godt når publikum får være med i den journalistiske
prosessen. Vi har hatt noen saker i NRK der man har samlet en gruppe
eksperter som svarer på leserne sine spørsmål, for eksempel om krigen i
Ukraina. Det ligger så mye verdi i å snakke til folk direkte, og ikke over
dem.
– Av samme grunn mener jeg det er viktig å innrømme når vi gjør feil, og være
tydelige om prosessen som fører til resultatet de leser, ser eller hører. Jeg
har jevnlig samtaler om metodene mine med lesere over e-post, så lenge de sender spørsmål og ikke trusler eller hets.
Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å
stoppe opp?
– Jeg leste nylig på nytt NRK-artikkelen om Ørjan som velger å bli far helt alene. Et stykke ned i saken er et bilde fra surrogatmoren sin fødsel i USA.
Det fanger øyeblikket når barnet blir hentet ut av magen med keisersnitt inne
på operasjonsstua, og er tatt av Cicilie Sigrid Andersen. Jeg får frysninger
bare av å tenke på det. Utrolig sterkt.
Når logger du av for kvelden?
– Noen ganger klarer jeg å være ferdig med arbeidsdagen når jeg går hjem, enten turnusvakta slutter 13 eller 23. Når jeg jobber med et lengre prosjekt, er
dette mer en idé enn en praksis. Jeg ender av og til opp med å være «pålogget»
til jeg sovner.
