Et anslag mot karakterdrap

Dagbladets tap mot ambulansesjåfør Erik Schjenken i Oslo tingrett blir av mediefolk beskrevet som et angrep mot ytringsfriheten, et anslag som vil svekke medias muligheter til fri formidling. Et anslag er det utvilsomt, men selv om enkelte rettigheter blir sett på som suverene, har også ytringsfriheten noen grenser. I dette tilfellet er det vanskelig å få øye på de problematiske sider ved anslaget.

Schjenken var i den uheldige situasjon å bli hengt ut som rasist og inkompetent ambulansesjåfør etter at han hadde rykket ut til Sofienbergparken for å ta hånd om en mann som var slått ned, Ali Farah. Etter å ha undersøkt mannen kom Schjenken fram til at tilstanden hans ikke var kritisk, og siden Farah framstod som aggressiv ville ikke Schjenken ha ham med i ambulansen. I stedet avtalte han med politiet at ordensmakten skulle ta seg av transporten til legevakt. Fellesnevneren for mye av Dagbladets dekning av saken var at dette var en avgjørelse som bygde på rasisme. Dommen fra Oslo tingrett slår fast at dette er feil.

Dommen er velskrevet, i motsetning til Dagbladets forsvar, og bør absolutt bli stående. Jeg kan vanskelig se at denne dommen vil være til noe hinder for norsk presse, for det Dagbladet har prestert her er et karaktermord på linje med det som i sin tid ble utført på Tore Tønne.

Patetisk

Bevisst eller ikke, gjennom hele dekningen av saken har Dagbladet fordreid fakta til fordel for sin hovedpåstand, at Schjenken opptrådte rasistisk. Ifølge dommen urinerte Farah på ambulansearbeiderne, mens Dagbladet skrev at han tisset på seg. Ambulansemedarbeidernes røffe språkbruk seg imellom blir av Dagbladet beskrevet som et uttrykk for rasisme, dommen påpeker helt korrekt at en røff språkbruk ofte er en forsvarsmekanisme blant mennesker i utsatte yrker, som ikke i seg selv betyr at den enkelte har uheldige holdninger.

Dagbladet har skjøvet andre media og reaksjoner fra politikere foran seg i sitt forsvar. Avisen tror visst at det fritar dem fra erstatningsansvar dersom andre leverer uttalelser som trekker i samme retning som deres eget karaktermord.

Forsvaret til Dagbladet tenderer mot det patetiske flere steder slik det kan leses fra dommens premisser. Dette er en av formuleringene avisen satte på trykk:

« … familiefaren Norge har lært å kjenne gjennom et blodig bilde på nett og trykk. Han i den brune T-skjorta. Han som ligger livløs mens ambulansepersonellet ikke undersøker ham …»

Om dette står det i dommen: «Dagbladet er ikke enig i at avisen her gir et bilde av en Ali Farah som ligger bevisstløs på bakken og at ambulansemennene overhodet ikke undersøkte ham [ …] Beskrivelsen brukes som et litterært bilde».

Slikt er det ytterst vanskelig å ta seriøst. For alle tilfellers skyld bør følgende være klart; journalister skriver ikke litteratur.

Er dette sant?

Erstatningsutmålingen på en million kroner framstår som rimelig ut fra den belastningen ambulansesjåfør Schjenken er påført. Det var gode grunner til å omtale episoden i Sofienbergparken, men hver enkelt journalist må alltid bære med seg kunnskapen om at ordene vi bruker kan ramme hardt og brutalt. Dette er en makt vi ikke må ta lett på, og når et menneske for første gang i sitt liv får sine handlinger brettet ut i både radio, TV og aviser, dag etter dag, er det gode grunner til å tenke seg ekstra nøye om. Her fikk saken sin egen dynamikk, Farah og samboeren ble offer og helt, ambulansesjåførene ble skurker. Da er det vanskelig å ta seg selv i nakken og stille det viktigste spørsmålet av dem alle: Er dette sant?

Dommen mot Dagbladet er ikke noe anslag mot ytringsfriheten. Den er et anslag mot kampanjejournalistikk hvor gangsynet for lengst er glemt inne i blodtåka.

Flere politikere syndet grovt i denne saken. Vanligvis er de varsomme og forsiktige til det kjedsommelige når de svarer på pressens spørsmål, men ikke her. Uttalelsene fra politisk hold var i mange tilfeller entydig dømmende, og åpenbart tuftet på manglende innsikt i saken. Disse politikerne har også et selvstendig ansvar for den situasjonen ambulansesjåføren er satt i, og bør kanskje få svare for det i åpen rett – på samme måte som Dagbladet. Skal det skje må Schjenken saksøke et knippe statsråder og stortingspolitikere. Det ville blitt en svært interessant forestilling.

Medias dekning av hendelsen i Sofienbergparken er forstemmende på mange nivåer. Verst er at vi overhodet ikke gjør jobben med å være et korrektiv til den allmenne oppfatning og politisk korrekthet, når saker med tilsynelatende klare konfliktlinjer oppstår. Her synder vi igjen og igjen. Besynderlig likt karaktermordet på Tore Tønne.

Når skal all etterpåklokskap vi har pådratt oss vise seg i arbeidet vi gjør?

Les også:

Makt til å ødelegge (bloggpost av Terje Angelshaug)

Kynisk ondskap i system? (Innspill, Arne Hjorth Johansen)

Viktig anke (leder)

Støtter konklusjon i Schjenken-dom (nyhetsartikkel)