Et halvt århundre med frykt og avsky:
50 år har gått siden Hunter S. Thompson dro til Las Vegas

• Dette er en kommentar skrevet av redaksjonen. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

På denne tiden for 50 år siden, satt en høy mann med gryende måne og gjorde siste finpuss på en artikkel til magasinet Rolling Stone.

Det hadde begynt som et journalistisk verk, nå var det strengt tatt ikke det lenger. Men akkurat det var ikke noe som bekymret bladets lesere da første del (av to) sto på trykk i det alternative musikkmagasinet 11. november 1971.

Biltur i ørkenen

Vi befant oss et eller annet sted utenfor Barstow i utkanten av ørkenen da stoffene begynte å suge tak. Jeg husker jeg sa noe slik som «Kjenner meg litt svimmel, kanskje best du kjører ...» Og plutselig fór et forferdelig brøl ned over oss og himmelen var full av noe som liknet digre flaggermus som stupte og skrek og flakset rundt bilen; den hadde marsjfart på hundreogseksti, med taket foldet sammen, for vi var på vei til Las Vegas. Og en stemme skrek: «Herre Gud! Hva faen slags dyr er dette?» *

Slik starter Hunter S. Thompsons Fear and Loathing in Las Vegas: A Savage Journey to the Heart of the American Dream, og journalistikken ble aldri helt den samme igjen. Selv om artikkelen, som tidligere nevnt, verken da eller nå oppfyller kravene til å være journalistikk. I beste fall snakker vi om «inspirert av virkelige hendelser».

Det som hadde startet som et enkelt oppdrag for Sports Illustrated, som ønsket 250 ord, strengt tatt noen bildetekster, fra et billøp i ørkenen, endte opp som noe helt annet.

Første versjon hadde - i hvert fall skal vi tro myten - utviklet seg til en tekst på 2500 ord. Og en tekst som ifølge Thompson ble aggressivt avvist av oppdragsgiveren.

Dette var den første Vegas-turen. Litt senere på vårparten i 1971, var Thompson tilbake i byen med alle neonlysene for å dekke en narkotikakonferanse for politifolk og statsadvokater. Denne gangen var Rolling Stone oppdragsgiveren.

I artikkelen syr Thompson det hele sammen til én lang, kaotisk og dopfylt historie hvor ikke alle detaljene er gjengitt nøyaktig slik de skjedde. Men morsomt er det.

Og det endelige resultatet stopper ikke på 2500 ord, men ble cirka 25 ganger lenger enn det.

Subjektiv opplevelse

Dette var ikke Thompsons første eksperiment med form. Året før hadde det kortlivede, men i ettertid legendariske magasinet Scanlan’s Monthly, publisert The Kentucky Derby Is Decadent and Depraved. Artikkelen regnes som starten på det som senere ble kjent som gonzojournalistikk. Featurejournalistikk-bastarden hvor journalistens aktive tilstedeværelse og subjektive opplevelse av det som skjer (gjerne fremprovosert av skribenten), er det grunnleggende. Med hyppig bruk av skjønnlitterære virkemidler. Noen ganger også ren fiksjon. Og for Thompsons del, en paranoid tilnærming til tilværelsen, understøttet av et offensivt inntak av både lovlige og ulovlige rusmidler.

Hadde Kentucky-artikkelen blitt avvist, noe den mest sannsynlig ville blitt i de aller fleste publikasjoner, er det ikke sikkert det hadde blitt Vegas-turer på Thompson. Eller bok.

Rolling Stone-artikkelen ble utgitt mellom stive permer i 1972, med noen små justeringer som forlaget insisterte på for å ikke bli saksøkt. Resultatet er en bok som fremdeles ligger og vaker på lister over de mest solgte journalistbøkene. Selv om den strengt tatt ikke er ... og så videre.

Jeg beklager

Her er det kanskje på plass med en beklagelse. En forsinket en. Jeg burde strengt tatt startet denne artikkelen med å beklage.

En rekke middelaldrende menn (jeg er en av dem) - og en god del eldre menn - kommer sannsynligvis denne høsten til å plage dere med hyllester til Thompson og hans rablende og forvirrende epos fra Las Vegas i forbindelse med jubileet.

Og la oss understreke menn. For det er i stor grad menn som er hektet på Thompson. Mange har også forsøkt å kopiere stilen hans. Igjen først og fremst menn, med noen unntak.

Det finnes dem som har lykkes. Dagens Næringslivs lørdagsmagasin på 90-tallet publiserte flere vellykkede eksempler på gozoinspirert journalistikk. Innimellom også i ettertid. Flere magasiner rettet mot menn har også forsøkt seg. Men altfor ofte faller disse sammen fordi den som prøver seg på formen, tror det er nok å være ruset på feil sted og skrive om det i ettertid. Det er sjelden morsomt for andre enn dem som var til stede. Det blir litt som å forklare en vits når publikum ikke fatter poenget.

Passerte toppen

Jeg har snakket med en profilert norsk journalist som hevder at han leste Thompsons artikkel da den ble publisert i 1971. La oss si det slik, jeg har ingen holdepunkter for å hevde at han lyver, men vi kan vel slå fast at Rolling Stone hadde begrenset distribusjon i Norge på det tidspunktet. De flest oppdaget både bladet og Thompson et stykke ut på 70-tallet.

Da hadde han allerede passert toppen i USA. Vegas-boka, og etter hvert Thompsons dekning av det amerikanske presidentvalget for Rolling Stone fra slutten av 1971 - hvor Richard Nixon sikret seg gjenvalg, er og blir de journalistiske høydepunktene for både Thompson og gonzojournalistikken.

Deretter går det stort sett nedover. Ifølge hans ekskone kom det store skillet da Thompson oppdaget kokain. Ukjent med ulovlige rusmidler var han på ingen måte fram til dette, men mens utvalget tidligere hadde bestått av stoffer som i hvert fall teoretisk bidro til kreativiteten eller holdt ham våken slik at han kunne jobbe utover natta, er det gjerne en tanke, og kun én tanke, som dominerer når kokain kommer inn i bildet. Nemlig mer kokain.

Gonzo i lokalavis

Selv ble jeg født året etter Vegas-artikkelen ble publisert. Og jeg hadde aldri hørt om Thompson før boka ble sluppet på norsk i 1992. I løpet av et år på folkehøyskole hadde jeg oppdaget beat-forfatterne, og i en Dagbladet-artikkel i forbindelse med bokutgivelsen, trakk den norske «beat-nestoren» Fredrik Wandrup opp linjene fra beat-kulturen til Hunter S. Thompson. Det er i hvert fall slik jeg husker den, nesten 30 år senere.

På dette tidspunktet var jeg så vidt i gang med min først journalistjobb i Romerikes Blad. Til det minste arrangement redaksjonsledelsen kunne forsvare å sende en journalist, sendte de meg. Jeg var strengt tatt ikke sikker på om jeg var havnet på riktig bokhylle i livet.

Så kom Thompson. Og jeg innså at journalistikk kunne være fryktelig gøy. Selv om det ikke var så mye som var direkte overførbart til min hverdag. Mitt første forsøk på å skrive i førsteperson da jeg skulle dekke en golfturnering - litt Thompson light - ble slått hardt ned på. I ettertid tenker jeg at det var greit.

Nesten gonzo

Jeg har imidlertid to nesten-gonzoopplevelser å skryte av. Rett etter årtusenskiftet tok jeg danskebåten fra København til Oslo sammen med Ralph «Sonny» Barger. Den tidligere amerikanske Hells Angels-lederen, som er en av hovedpersonene i Thompsons første bok, Hell's Angels: The Strange and Terrible Saga of the Outlaw Motorcycle Gangs, var på bokturné for å skryte av sine memoarer.

Thompsons bok avsluttes med at han blir grisebanket av motorsykkelgjengen. Over lettøl og kaffe latte på båten (hans valg, ikke mitt), hadde Barger nesten kun positive ting å si om Thompson, som han mente var en av USAs beste skribenter. Han la imidlertid til at Thompson var ei pyse.

En krimjournalist i Aftenposten mente i ettertid at jeg var ei pyse som ikke hadde stilt Barger flere kritiske spørsmål om hans kriminelle løpebane.

Noen år senere møtte jeg Nick McDonell i Oslo. Noen kjenner kanskje hans roman Twelve, som er oversatt til norsk (for øvrig av Herman Willis, som i mange år omtalte seg selv om gonzojournalist). McDonell er en interessant journalist og forfatter - sjekk blant annet ut bøkene hans fra Irak. Han er også sønnen til Terry McDonell. Terry er en legendarisk amerikansk magasinmann, og har blant annet vært redaktør i Sports Illustrated, Esquire og ikke minst Rolling Stone. Han var også en god venn av Thompson.

Mange detaljer fra denne kvelden er uklare, men enten var det Nick eller så var det broren hans, som hadde Thompson som gudfar. Thompson hadde uansett fungert som en «gal onkel».

Det ble mye gonzo-snakk. Kanskje for mye. På et eller annet tidspunkt eksploderte et stort speil på hotellrommet. Og en krakk knakk. Dagen etter plukket min kone glassbiter ut av brystkassen min. Nick endte opp med en liten bit fra speilet plassert et godt stykke inn ryggen. Pure gonzo, som kanskje Thompson ville ha sagt.

Frykt og avsky overalt

Men nå sporer jeg av. Hva gonzo egentlig er, er det delte meninger om. Noen mener at det kun er det Thompson skrev. Alt annet er dårlige kopier. I 2018 kom boka Fear and Loathing Worldwide. Gonzo Journalism Beyond Hunter S. Thompson. Her forsøker en rekke medieforskere å forklare begrepet, men også å gi eksempler på gonzoinspirert journalistikk fra resten av verden.

Kortversjonen er at Thompson har satt spor etter seg mange steder. En del er lesbart, noe også bra. Leter man etter gode norske eksempler, er det kanskje mulig å finne DN-kommentator Kjetil Wiedswangs bok fra 1998, Angst og bæven: Gonzo på norsk, i en bruktbutikk. Eller lese den digitalt hos Nasjonalbiblioteket.

Et nyere eksempel er Frode Gryttens journalistikkcomeback i Vinduet i forrige uke: 2021: Ein valkampodyssé.

Jeg møter stadig yngre journalister som aldri har lest Thompson. Kanskje med unntak av noen utdrag under studiene. 50-årsjubileet kan være en god anledning til å gjøre noe med det. Las Vegas-historien må gjerne bli etterfulgt av valgkampboka Fear and Loathing: On the Campaign Trail '72, som jeg selv mener er mye bedre. Det nærmer seg et jubileum for den også. Så kan man kanskje late som om Thompsons karriere stoppet der, og ikke med selvmordet i 2005. **

Eller som Thompson selv skriver i Fear and Loathing in Las Vegas:

Nei, det var for sterkt. Streken mellom galskap og masochisme var allerede temmelig tåkete; det var på tide å trekke seg tilbake ... pensjonere seg, skjule seg, rygge og «være feig». Hvorfor ikke? I opplegg som dette kommer det alltid et tidspunkt hvor man blir nødt til å begrense tapet eller berge gevinsten – hva som enn måtte passe.

* Hentet fra Jón Sveinbjørn Jónnsson norske oversettelse (1992).

** Er man først hektet, finnes det også enkelte interessante tekster fra tiden etter storhetsperioden, blant annet fra Thompsons tid som spaltist i The San Francisco Examiner på 80-tallet, samlet i boka Generation of Swine: Tales of Shame and Degradation in the '80's og ikke minst hans nekrolog over tidligere president Nixon: He Was a Crook.

LES OGSÅ:

Derfor er Hunter S. Thompson savnet i dag