TV-reporter Finn Ove Hågensen har vært hele 27 år i TV 2. Før det var han 10 år i NRK. Foto: Privat
TV-reporter Finn Ove Hågensen har vært hele 27 år i TV 2. Før det var han 10 år i NRK. Foto: Privat

MORGENRUTINEN:
Fulgt av politifolk på Sydpolen og en eldre kilde som døde i fanget hans. Det er det merkeligste TV 2s Finn-Ove Hågensen har opplevd

– Jeg ble helt satt ut og visste ikke hva jeg skulle gjøre, sier han.

Publisert   Sist oppdatert

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Finn-Ove Hågensen har jobbet 27 år i TV 2. Han startet i utenriksavdelingen i 1992 og har i all hovedsak jobbet med politikk siden 1994.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Kaffe, definitivt. Kan begynne å glede meg til morgenkaffen allerede kvelden før. En god start på dagen. En god kollega mente at han var så trygg på sin egen seksualitet at han godt kunne drikke te. Men det er ikke derfor jeg holder meg til kaffe, altså.

– Hva har du på nattbordet?

– Jeg var mektig imponert over han som her i spalten svarte at han ikke hadde noe på nattbordet. Når han gikk til sengs var han til disposisjon for sin kone og han ville ikke la seg distrahere. Tøff melding. Jeg er nok litt kjedeligere, dessverre. Har telefonen og laptopen på nattbordet sammen med et par nummer av Jakt & Fiske.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Det suser og bobler i hodet allerede fra før klokka ringer nærmere 7.30. Sjekker telefonen og når kaffen er klar så sjekker jeg de viktigste nettavisene. Må innrømme at jeg er veldig svak for Twitter. Prøver å følge mange jeg er uenig med for å unngå å skape mitt eget ekkokammer. Og det kan både være underholdende og opplysende. Følger de største internasjonale avisene, mange journalister, en del meningsbærere og folk med sterkt behov for å uttrykke seg. Her er det mye snadder.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Fra nå av vil vi slutte å bygge nye veier her i landet, sier samferdselsministeren. Nå blir det kun satsing på tog.»

– Hvor leter du etter gode saker?

– Det aller viktigste er det som aldri går av moten, nemlig å snakke med folk. En gammel kollega sa alltid at «alle har et hovedoppslag inni seg. Det gjelder bare å få det ut.» Eller så bruker jeg Twitter og nettet. Kjedeligere, men sånn har det blitt.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– Hvis vi hadde god tid kunne det ha vært morsomt å snakke med Maradona. Han er på en måte helt og skurk på samme tid, og har helt sikkert mange ville historier på lager. Og vi kunne ha snakket om hvordan og hvorfor ting utviklet seg slik de gjorde. En stor mann på fotballbanen.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Utålmodigheten og nysgjerrigheten er kanskje det viktigste. Utålmodigheten kan slå begge veier, men nysgjerrigheten og interessen for folk bringer i gode øyeblikk fram det som gjør det det verdt å holde på. Folk er alltid veldig glade i å fortelle sin historie hvis man viser interesse.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Eller merkeligste? Jeg intervjuet en eldre mann engang som fikk slag midt under intervjuet, falt ned i fanget mitt og døde. Jeg ble helt satt ut og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Men sønnen hans sto ved siden av og grep kjapt inn og la mannen, som var en japansk restauranteier, ned på gulvet. Det ble litt oppstyr, og fotografen og jeg trakk oss forsiktig tilbake. Jeg ringte dem dagen etter og fikk høre at han døde der i restauranten, sier han.

Hendelsen skjedde i Japan på midten av 90-tallet.

– Eller den gangen jeg fulgte statsminister Jens Stoltenberg til Sydpolen. Vi gikk en skitur sammen og ble fulgt av to politifolk som av sikkerhetsårsaker gikk etter oss. Det var ikke tegn til liv i noen retninger, og vi var heller ikke på langtur. Sola skinte, helt vindstille og man kunne se oss hele tiden. Men sikkerheten trumfer alt. Uansett hvor idiotisk det ser ut så har sikkerhetsfolka siste ord. Det er de som bestemmer.

– Man ser det overalt, for eksempel sperrer man av hele byer for at toppolitikerne skal komme seg trygt fram gjennom gatene. Jeg kan godt irritere meg over den tiltagende kortesjekjøringa. Maktpersoner bør lære å ta seg fram som alle andre. Tenk hvis Erna Solberg begynte å ta T-banen? Det hadde vært et signal som ville blitt lagt merke til.

– Da Kinas leder av Folkekongressen besøkte NHO-bygget i forrige uke ble flere gater stengt av, en kortesje med pansrete politibiler kom først og politifolk med maskingevær hoppa ut og stilte seg opp utenfor før kineseren kom. Det var ikke en demonstrant i nærheten og for meg virket det som overkill. En dame som gikk forbi lurte på hvorfor det var så mye politifolk. Jeg fortalte henne om kineseren og hun kommenterte tørt at det ikke så ut til at det var mangel på politiressurser i Oslo.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Det er utrolig mange flinke, dyktige journalister i Norge. Mest imponerende er det jo når redaksjoner med få ressurser klarer å spa opp gode historier. Men det er klart at når DN bruker fire år på å grave opp en sak som får internasjonale ringvirkninger, så er det inspirerende. At folk får los, biter seg fast, aldri gir opp, kjøper seg ekstern hjelp og holder på i årevis er helt vilt.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Når du akkurat oppdager at du har blitt lurt av en klikkbait, du går inn på en side der de har klart å pirre nysgjerrigheten og så oppdager du at det er absolutt ingenting; det er jævlig irriterende. Og det er for seint! Jeg skynder meg tilbake igjen, men jeg sitter igjen og føler meg dum. Og tenker at jeg ikke skal la meg lure igjen. Men det gjør jeg jo!

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Hos oss i TV 2 er vi veldig styrt av begivenhetene. Det er hit ressursene kanaliseres, dette styrer mye av hverdagen. Det kan være spennende og givende i seg selv, men de gode avsløringene har vi ikke vært like flinke med. Det arbeides det nå for å gjøre noe med og jeg håper den innsatsen gir resultater. Men vi er heldige i Norge, vi har gode og seriøse medieaktører som speiler det som skjer på en god måte og en god spredning. Problemet og utfordringene er jo at vi har en tendens til å skrive om akkurat det samme. Kanskje en eller annen forsker kan sjekke hvordan de samme sakene flyter mellom de forskjellige nettstedene, ofte altfor like i både vinkling og presentasjon?

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Jeg har sett noen videoer der Greta Thunberg setter makteliten på plass. Det er sykt imponerende å se hvor uredd, saklig og målretta den jenta er. Særlig der hun sitter midt mellom dresskledde menn i Davos. «I want you to panic».

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Jeg merker at jeg har blitt altfor avhengig. Men samtidig så roer jeg meg kjapt ned når jeg er uten dekning i noen dager. Da går det overraskende bra.

– Når logger du av for kvelden?

– Jeg er ikke noe nattmenneske. Når klokka bikker 22 er jeg mentalt på vei i seng.