Forlot frilanslivet i Oslo for å løfte fram de nordnorske stemmene

– Heia! Sorry at jeg er litt sein!

Veronica Melå suser inn på kontoret litt andpusten, litt over 10. Vanligvis er hun her før dét, men i dag var det foreldrefrokost i barnehagen. I går sendte hun ei ny bok i trykken – den tiende boka fra det lille forlaget i Harstad. Samtidig jobber hun med en rekke andre bokprosjekter, blant annet med fotograf Eivind Natvig og musiker Moddi, ei bok om sykkelrittet Arctic Race, og ei med historier om nordnorske kvinner.

– Hverdagen min er å prøve å administrere 200 prosent jobb og to små unger. Det er ikke tid til så veldig mye annet, smiler Melå fra møtebordet i det romslige kontoret.

Utenfor boksen

Den tidligere frilansfotografen- og journalisten har til enhver tid ni-ti andre bokprosjekter på gang, i ulike stadier. Her hos forlaget Utenfor Allfarvei er hele den ene veggen dekket av bøker – fra store, tykke fotodokumentarbøker, til små, nette reisebøker, til biografier, lærebøker og faktabøker og andre bøker. Stort sett har Melå dokumentar- og sakprosa-bøkene her og skjønnitteraturen hjemme.

– Jeg er jo veldig glad i bøker. Det tror jeg gjelder mange fotografer, og det har alltid bodd i meg. Jeg bare liker bøker veldig godt som formidlingsformat.

Melå startet Utenfor Allfarvei i 2014, etter å ha vært frilans fotojournalist og journalist i 22 år. Hun hadde null kapital og visste ingenting om bokproduksjon, men hadde et ønske om å gjøre ting litt utenfor boksen, og hadde drømt om sitt eget forlag.

– Jeg hadde lyst til å være med på å definere hvilke historier som fortelles. Sånn jeg opplevde utviklinga i Akersgata, var det kanskje mindre rom for den type journalistikk jeg ville holde på med. Jeg ville jobbe langsiktig der man i Akersgata jobber overflatisk og kjapt.

Ville finne roen

På et tidspunkt, rundt 2002-2003, ble hun mett av å jobbe overflatisk og kjapt, lei av kjendisfokuset og kjente trangen til å gå mer i dybden. Like etterpå startet mediekrisa. De neste årene mistet mange jobben og de som ble igjen måtte jobbe enda kjappere. Hva var det hun skjønte den gang, som ikke alle de andre skjønte? Hun har fått spørsmålet, men ikke kunnet gi noe klart svar.

– Jeg tror ikke jeg heller skjønte det stupet som ville komme, men jeg kjente at det ikke var riktig for meg å jobbe på denne måten lenger. Mitt sosiale engasjement var grunnen til at jeg ble fotograf.

Melå hadde jobbet for blant andre VG, Dagens Næringsliv, Dagbladet Magasinet og Aftenposten, og fotografert til store prosjekter fra blant annet Midtøsten, Tanzania, Grønland og Harstad. Hun satt også i styret i Pressefotografenes Klubb i sju år. Livet i Oslo var hektisk, men på en helt annen måte enn det travle livet hun har i Harstad i dag.

– Det er ingen tvil om at oslolivet kunne være ganske ellevillt. Vi stupte jo ned på Tostrup med det samme vakta var ferdig, ler Melå.

– Til slutt fikk jeg behov for å finne roen og ta noen pustepauser innimellom. Jeg kunne jobbe dedikert og engasjert ute, og ha litt ro hjemme i nord.

En stemme fra Nord-Norge

Så hun flyttet til Harstad, noen mil fra Kvæfjord, der hun vokste opp. Da jobbet hun allerede med større prosjekter støttet av Fritt Ord, og var fotograf for større kunder, som kronprinsfamilien, UNDP og TV-aksjonen. Det var da hun fikk barn i 2009 at hun ble tvunget til å tenke nytt. Etter permisjon og et par år som radioreporter i NRK Troms, ble Utenfor Allfarvei til. Forlagets fremste formål å være en stemme fra Nord-Norge, som gir ut bøker om nordnorske forhold eller fra nordnorske fortellere.

– Jeg tror det er lurt å starte med noe som gir deg identitet, og jeg starta med nord. I formidlinga av Nord-Norge er det veldig mye «postkort».

Den første boka var Havet – mat, makt og meninger. Den tykke, blå boka med gullskrift og en torsk på framsida, ble forlagets signaturprosjekt. I boka fikk Melå 23 skribenter fra høyre til venstre til å skrive om havet, i alt fra intervjuer, fagtekster og matoppskrifter.

Selv var hun både redaktør, designer, intervjuer, skribent, fotograf, korrekturleser og forlegger, men understreker at hun ikke er en selvpublisist. De gangene hun bidrar selv, er det kun for å få ned kostnader. Hun var også redaktør for sju av de andre bøkene, men liker egentlig ordet prosjektleder bedre.

Gikk nesten til grunne

Å gi ut bøker i seg selv er nemlig ikke nok for Veronica Melå. Det må helst være noe mer rundt. Noe som formidler noe om boka, utenfor boka, som med boka Omstilling, som kom for et år siden. Her tolket skribenter og fotografer dette ordet, men i tillegg organiserte Melå sceneshow, 26 konserter og foredrag, og inviterte 13 kunstnere til å tolke tekstene med skulpturer – alt på ett år. Da ble det nesten for mye.

– Omstilling var ikke bare ei bok, det var et helt sinnsykt prosjekt som jeg nesten gikk til grunne på.

Det har hun lært av, og bruker derfor heller lenger tid på de store prosjektene. Det er likevel mer vanlig enn uvanlig at Melå tar med jobben hjem, og sitter med søknader eller tekster om kveldene. Det klager hun ikke over, men har begynt å kjenne på at det er et misforhold mellom timeantallet og hvor lite hun tjener.

– Jeg elsker det jeg gjør, det er helt fantastisk å skape ting og jeg ønsker jo å synliggjøre bøkene og løfte de ut av mengden. Derfor vil jeg nok ikke slutte med dette heller. Det gjelder å ha is i magen og bare søke og søke og søke.

– Strekker meg langt

I 2017 hadde forlaget ei omsetning på to millioner kroner, men samtidig er produksjonskostnadene nesten like høye. Bøkene er dyre å lage og hun betaler bidragsytere godt. De fleste kostnadene utenom trykk, går til bidragsytere innen tekst, foto, illustrasjoner, design og andre ting.

– Vi har mange flinke folk her nord for Polarsirkelen, og jeg er veldig stolt av å kunne bidra til at flere kan livnære seg innen dette feltet, selv om de bor her. Siden jeg har vært utøvende selv, kjenner jeg på at ikke vil behandle folk dårlig. Jeg strekker meg langt for å betale godt.

Melå mener bakgrunnen hennes som fotograf og journalist også hjelper henne mye i rollen som forelegger, blant annet fordi hun er vant til å tenke tabloid, vant til å gå inn og ut av sak, vant til å jobbe prosjektbasert, og at hun er veldig opptatt av det visuelle.

– Kanskje dét gjør meg til en forlegger som tenker annerledes.

Mer graving i vente

Drømmen om å starte forlag er egentlig mer enn som så, det er en drøm om å kunne holde på med dokumentariske, store prosjekter, forteller Melå. Det blir det mer av framover, skal vi tro den engasjerte nordlendingen. Hun vil grave mer i Nord-Norge, eller rettere sagt finne andre engasjerte folk som vil det.

– Det fosser fram i Nord-Norge, og økonomien skyter fart, med både oljeleting, gruvedrift og andre ressurser. Jeg gleder meg til jeg får en supersulten skribent på døra med en utrolig god graveidé.

Melå har planer om å gi ut flere gravebøker, og vil etablere et fond, en stiftelse eller en pris for å få det til.

– I all ydmykhet får jeg til mye, men jeg har langt større ambisjoner for forlaget enn det jeg klarer å levere i dag, smiler hun.