Kommentar:

Marte Vike Arnesen og Kristin Skare Orgeret la frem resultatet av sin metoo-forskning på Medieleder 2018 onsdag. Foto: Kristine Lindebø
Marte Vike Arnesen og Kristin Skare Orgeret la frem resultatet av sin metoo-forskning på Medieleder 2018 onsdag. Foto: Kristine Lindebø

Metoo og norske medier – fortellinger om kjønn og makt

KOMMENTAR: Færre kvinner dekker #metoo i politisk fase.

Published   Updated

Et halvt år og over 24 000 artikler og medieinnslag etter de første #metoo-meldingene, står vi midt i et radikalt normskifte der den nye virkeligheten begynner å gå opp for oss. 22 år etter at Norge innførte forbud mot seksuell trakassering er loven ristet våken og krever forpliktelser.

Metoo kunne ikke skjedd uten mediene. Samspillet mellom sosiale og tradisjonelle medier ble helt sentralt. Norske medier løftet metoo-kampanjen opp til å handle om struktur. Selv om noen fremdeles hevder at seksuell trakassering best løses med en ørefik, og derfor ønsker å holde diskusjonen på individnivå, er store deler av samfunnet blitt klar over omfanget av systematisk trakassering og mangelen på gode rutiner for å håndtere varsling av trakassering i arbeidslivet.

Oppropet #stilleforopptak fra 487 skuespillere som Aftenposten ga plass til i november, ble et tidsskille. Deretter fulgte den ene bransjespesifikke appellen den andre: #ikketilforhandling (fagforeningene), #notonthemenu (restaurantbransjen), #nårmusikkenstilner (musikkbransjen) og #utentaushetsplikt (legene) for å nevne noen.

Til sammen understreker oppropene yrkesfokuset, mens enkelthistoriene vitner om det opprivende ved å ikke bli respektert for faglig tyngde, kunnskap og profesjonsutøvelse. Det massive omfanget av trakassering overrasket de fleste. Fokus på struktur og profesjon tydeliggjør at vi ikke kan snakke om metoo uten å snakke om makt: Asymmetriske maktrelasjoner muliggjør trakassering.

Profesjonsoppropene er utelukkende basert på anonyme kilder. Dette er en krevende situasjon og et av en rekke etiske dilemmaer metoo-dekningen byr på. Det uvanlige med å publisere oppropene er at selv ikke redaksjonene kjenner de anonyme kildenes identitet. Dette er et av mange etiske dilemmaer som dekningen av metoodebatten byr på.

Kjønn og makt

For å analysere mediedekningen av metoo har vi gått grundig gjennom 1247 avis- og nettartikler fra fire aviser og en nettavis, i perioden 16 oktober i fjor til 31 januar i år.

Basert på denne gjennomgangen er hovedinntrykket at norske medier gjør en grundig jobb i dekningen av metoo. Omfanget er massivt. Vi har sett på dekningen som helhet, og på journalistenes kjønn knyttet til sakstype og kilder spesielt. Vi finner at det er nødvendig å se nærmere på kjønn i dekningen av et fenomen som mest av alt handler om kjønn og makt. Både om hvordan makt misbrukes, men også hvordan mektige folk slipper unna.

I de metoo-sakene der vi kjenner journalistens kjønn er 51% dekket av kvinnelige journalister (bare kvinner eller flest kvinner) og 49% av mannlige (bare menn eller flest menn). For de forskjellige mediene er kvinneandelen slik: Aftenposten 56 %, Bergens Tidende 54%, Klassekampen 57%, VG papir 44% og VG Nett 44%.

Som fortelling vokser metoo-dekningen frem i forskjellige faser som er til dels overlappende. I den første fasen blir de individuelle historiene rullet ut og avdekker strukturelle utfordringer. Så følger en fase der mediebransjen sto i fokus, initiert av Aleksander Schaus twitter-meldinger om en rekke historier om overgrep i norsk medie- og kulturbransje den 11 november. Den siste fasen er en politisk fase som blir innledet med avsløringene om Giske den 13 desember.

Et slående funn er at mens kvinnelige journalister utgjorde en høy andel av journalistene som dekket den tidlige fasen av metoo-debatten – som i stor grad handlet om kultur og etter hvert altså profesjonsliv – skjer det en drastisk endring når metoo går inn i en politisk fase, når Giske-saken eksploderer like før jul.

Da synker andelen kvinnelige journalister brått fra 51 til 32 % (Aftenposten 21%, BT 50%, KK 35%, VG papir 47 % og VG nett 26%). Når politikken gjør sitt inntog tar mennene over den journalistiske arenaen.

Kildebruk

Vi vet fra tidligere forskning at kvinnelige kilder kommer betraktelig mindre til orde enn menn i norske medier. Dette er en utfordring det har vært oppmerksomhet rundt lenge, og en del redaksjoner har benyttet forskjellige tiltak for å bøte på skjevheten. Det har vist seg at bevissthet rundt kildebruk og aktiv monitorering over tid hjelper en hel del, men kvinneandelen av kilder i norske medier holder seg ganske stabilt på rundt 35 %.

I sakene vi har analysert er andelen kvinnelige kilder betydelig høyere – i gjennomsnitt 56 % (Aftenposten 57%, BT 50 %, KK 60%, VG papir 59%). I artiklene som er knyttet til ’Giske-saken’ fra like før jul og ut januar i vårt materiale synker andelen kvinnelige kilder en god del, til 41% i snitt, men er fremdeles høyere enn i generell nyhetsdekning. Prosentforholdet mellom mannlige og kvinnelige kilder er snudd på hodet i dekningen av metoo.

Det skulle vel bare mangle, metoo-debattens styrke har jo vært å løfte frem en underkommunisert kjønnskultur der menn med makt utnytter den til å seksualisere, trakassere og forgripe seg på spesielt unge kvinner.

Anonyme kilder og individfokus

Giske-saken blir en sak den 13 desember når Dagens Næringsliv skriver at «Ap-ledelsen har fått flere varsler» om Trond Giske. Saken er basert på anonyme kilder, og hendelsene er ikke verken sted- eller tidfestet. Dagen etter presenterer VG sin første sak om Trond Giske. Når Giske-saken sprekker eksploderer bruken av anonyme kilder og også diskusjonen rundt slik bruk vokser frem i mediene.

Det er vanskelig å gi et helt konkret tall på bruken av anonyme kilder i materialet vårt, siden anonymiteten ofte tilslører også antall. Men antall saker som nevner anonymitet er absolutt høyest i den politiske perioden. Det er flere utfordringer knyttet til den anonyme kildebruken: beskyttelsen de anonyme kildene har krav på, men også spørsmål knyttet til hvordan man forsvarer seg mot noen med skjult identitet. I denne fasen blir de anonyme kronikkene viktige og i motsetning til under oppropssakene kjenner redaksjonene varslerens identitet og det gjøres leseren oppmerksom på. Her ble varslerne en egen gruppe, noe som gjorde at vi bestemte oss for å legge til ’varslerne’ som eget søkeord.

Gjennomgangen vår viser at VG og spesielt VG nett har svært høy andel ’klipp-saker’ der kildene er sekundære og mye høyere grad av saksing fra andre medier, særlig i metoo-debattens første fase der mye av Rampelys-stoffet er hentet fra amerikanske aviser /bladers kjendisstoff. VG og spesielt VG netts kildebruk skiller seg såpass mye fra de andre analyserte avisene at det vanskeliggjør sammenligning av kildebruk på tvers.

I den årlige medieundersøkelsen som legges frem under Norske Mediedager i Bergen i dag kommer det frem at 67% av publikum, men bare 5-6% av journalistene og redaktørene mener at mediene har vært for opptatt av enkeltsaker i dekningen av metoo. Enkeltsakene ble spesielt dominerende i den politiske fasen av vårt materiale, der navngitte personer ble knyttet til seksuell trakassering og mulige overgrep, i et omfang vi ikke tidligere har sett i norske medier. Intervjuene til undersøkelsen ble foretatt i februar, altså etter vår tidsramme, men i en periode der individfokuset fremdeles sto sterkt, for eksempel i sakene om Tonning Riise og Grande.

Viktig for å begrense seksuell trakassering?

Medieundersøkelsen viser videre at 82% av publikum, 93% av journalistene og 99 % av redaktørene mener at #metoo-kampanjen har vært viktig eller svært viktig for å begrense seksuell trakassering.

En del debattanter har uttrykt frykt for at metoo skal føre til tilbakeslag for likestilling mellom kjønnene ved at kvinner på nytt fremstilles som passive ofre og menn som handlende overgripere. Det er lite i den norske mediedekningen som tyder på at det er noen overhengende fare for verken passivisering av kvinner eller demonisering av menn. Trass i individfokus, preges den norske dekningen av mye fokus på strukturelle utfordringer, til forskjell fra metoo-kampanjen for eksempel i Sverige, der det å henge ut enkeltindivider har fått mye større plass.

Jobben ikke gjort

Se nå for deg dette. Prisutdelingen er over, festen er i gang. Menneskene i rommet står i klynger, redaksjonsvis. Musikken er høy og stemningen er god. De fleste har drukket i et par timer allerede, ikke du. Du kjøper deg en øl, og i det du hilser på en gjeng gamle kollegaer forsøker en av dem å ta deg på rumpa. Du rister ham unna, men han rekker å sparke deg bak. Selv om du har opplevd dette før, blir du overrasket, men etter måneder med metoo-debatt, har du det endelig i pannebrasken hva du skal gjøre i en slik situasjon. Du sier raskt ifra og får mannen bort fra dansegulvet.

Det er kun to uker siden dette hendte, på et hotell i Tønsberg, under journalistenes årlige Skup-konferanse.

Metoo-debatten har presset frem endring, endret det vi tok for gitt, endret ’slik er det bare’, og reaktualisert debatten rundt mangfoldig lederskap. Det er et langt skritt i riktig retning. Det er imidlertid ingen grunn til å lene seg tilbake og tenke at jobben nå er gjort, verken blant folk flest eller i redaksjonene. Det ligger stadig viktige oppgaver foran oss, både for å sørge for at normskiftet metoo-kampanjen har initiert får gode vekstbetingelser, i å fortsette etiske grenseoppganger for journalistikken, og i å jobbe for at et mangfold av stemmer deltar i det videre ordskiftet.

Funn fra forskningsprosjektet Metoo og norske medier, støttet av Fritt Ord, presenteres under Medieleder 2018 i Bergen onsdag 2. mai.

Marte Vike Arnesen er fotograf og frilansjournalist. Kristin Skare Orgeret er professor i journalistikk ved universitetet Oslomet.