Harald Hornmoen ved HiO har ettergått avisers dekning av svineinfluensaen. Han mener de sviktet sin kritiske rolle i forhold til helsemyndighetene.
Endimensjonal dekning av svineinfluensaen
Mediene fungerte som en ukritisk megafon for myndighetenes kriserop under svineinfluensaen, mener forsker.
– Da pandemien truet for et par år siden, valgte myndighetene å bruke en kommunikasjonsstrategi som delvis handler om å skremme folk, ut ifra tanken om at folk må vekkes til handling. Det er påfallende hvordan pressen mistet sitt kritiske perspektiv og i stedet bidro til å forsterke myndighetenes krisebudskap, sier medieforsker Harald Hornmoen ved Høgskolen i Oslo.
Hornmoen har Risikokommunikasjon i mediene som et av sine spesialområder, og har nå publisert forskningsrapporten «Pandemisk paranoia?». Her analyserer han nyhetsomtalen av svineinfluensaen i 2009 i Aftenposten, VG, Dagbladet og Stavanger Aftenblad – og Hornmoen er langt fra imponert over det han har sett.
– Svineinfluensaen var utvilsomt en veldig utfordrende og krevende oppgave for mediene. Likevel burde man kunnet forvente at pressen inntok en litt mer kritisk holdning til myndighetenes beredskap og strategier enn det vi ble vitne til. I første fase dominerte informasjonen fra myndighetene, og dekningen var nesten helt ukritisk. Pressen bidro til å styrke inntrykket av at vi sto foran en av de verste helsekatastrofene i moderne tid.
Godt stoff
Hornmoen viser til at myndighetene la opp til en krisepreget «føre var»-varsling, og at mediene i svært liten grad motsto disse signalene.
– Svineinfluensaen bød på dramatisk stoff av en type som pressen omfavner, ikke minst grunnet salgspotensialet. Selv om mange journalister nok så det betenkelige i å blåse opp pandemitrusselen ytterligere, klarte de likevel ikke å stå i mot fristelsen, kommenterer Hornmoen.
Han sammenfatter pressens dilemma som å finne balansen mellom det å formidle «føre var»-budskapet uten å skremme opp leserne unødig.
– Det er en vanskelig balansegang, men jeg tror medienes ukritiske kriserop slo feil. Man undervurderte leserne, som nok i stor grad så på det de leste som overdreven retorikk. Budskapet hadde kommet klarere fram dersom man hadde gått mer inn i realitetene enn i skremmebildene. Men det var mediene i startfasen svært lite interessert i.
Stavanger Aftenblad best
Når det gjelder dekningen i de fire nevnte avisene, ønsker Hornmoen ikke å utrope noen versting.
Derimot nevner han gjerne Stavanger Aftenblad som den avisen han mener klarte seg best.
– Som regionavis var de mer opptatt av erfaringene til sine egne, og dette bidro nok til å mildne uttrykket og gi et mer sannferdig bilde av hva slags fare svineinfluensaen kunne representere, sier Hornmoen.
Aftenpostens dekning mener forskeren i stor grad framsto som «forvirrende».
– Avisa kom ofte med et motstridende budskap. De forsøkte gjerne å sette krisebudskapet inn i en rasjonell ramme, men klarte likevel ikke å motstå fristelsen til å slå på stortromma.
Når det gjelder de to løssalgsavisene, sier Hornmoen at mens VG fokuserte en del på offerbeskrivelser og gjorde seg til ofrenes «hjelpende hånd», var Dagbladet mer opptatt av en «DU-form» som ofte framsto som en formyndersk måte å formidle budskapet på
– Dagbladets retorikk minnet om myndighetenes, og totalt sett framstår Dagbladets dekning som den minst kritiske av de fire avisenes.
Hornmoen peker samtidig på at det var stor forskjell på hvordan kommentarene og nyhetsdekningen i de fire avisene fungerte.
– Mens avisene kunne ha gode kommentarer som advarte mot unødvendig alarm, kunne man på nyhetsplass eller forsiden formidle at død er en høyst sannsynlig konsekvens av influensaen.
Hvem tjente på krisen?
Harald Hornmoen skjønner at det ikke var så lett for mediene å stå imot trykket, da de første meldingene om «pandemien med episenter i Mexico» kom. Han syns likevel det er litt rart at pressen ikke stilte det klassiske spørsmålet «hvilke interesser kan tjene på krisen?».
– Man burde kanskje forvente at medier på et tidlig tidspunkt ville se litt nærmere på de tette båndene mellom WHO og legemiddelindustrien. Men disse spørsmålene kom først langt etterpå. Det er også litt rart at ingen i pressen grunnet litt over hvorfor definisjonen av ordet pandemi hadde blitt endret og utvidet til å omfatte også langt mindre alvorlige situasjoner, uttaler Hornmoen og tilføyer:
– Kanskje sviktet pressen fordi man ikke har så mye erfaring på dette feltet? Men nå tror jeg at pressen har lært, slik at den står bedre rustet neste gang «verdens undergang» blir varslet.
