Forskere og journalister

Mynten har selvsagt to sider. Ikke alle forskere er like engasjerte i samfunnsdebatten og slett ikke alle forskere er gode formidlere. Samtidig har både journalister og forskere erfart økt produktivitetspress. Forskerforbundets medlemmer melder at stadig mer av deres tid går med til administrasjon, rapporteringer, søknader, utredninger og annet. Dette presser forskerne til en sterkere prioritering av sin tidsbruk.

Fra mitt ståsted fortoner intervjuer seg som lite fruktbar tidsbruk – og kontakt med mediene tar ofte svært mye tid. For det første tar selve intervjuet tid, og det gjerne på et tidspunkt som ikke er planlagt for slikt. For det andre må det nesten uten unntak store tekstendringer til i etterkant av journalistens førsteutkast, hvilket ofte foreligger forskerne bare timer før trykking. For det tredje går det ofte tid i etterkant til å korrigere feilaktige inntrykk eller rein brannslokking.

Medieomtale uten effekt

De fleste forskningsinstitutter har et uttalt ønske om at medarbeiderne skal være aktive i media. Medieomtale øker forskningsfeltets fokus i samfunnet, og dette vil ofte gjenspeiles i økte bevilgninger og større bevissthet i befolkninga. I tillegg sies det at forskernes mediekontakt kan gjenspeiles i økt lønn og større muligheter for ansettelse. Min erfaring er at begge argumentene er uten rot i virkeligheten. Det skal helt andre prosesser til enn noen nyhetsoppslag for å endre på Norges forskningsråds programmer og praksis for tildeling av forskningsmidler.

Den fjerde statsmakten velger selvfølgelig selv sine innfallsvinkler og setter sin egen agenda når forskning skal formidles gjennom deres kanaler. Slik bør det også være. Dette gir imidlertid forskerne noen utfordringer.

For det første vil vinklingen på stoffet ofte være menings- og faktavridende i en ensidig retning. Dette vil gruppere forskernes arbeid, fagområde, person og tilhørende institutt i retninger som ofte er uønsket. For det andre vil variasjon og usikkerhet i forskernes funn som regel utelates, hvilket også er menings- og faktavridende. Forskerne må derfor på forhånd avdekke medienes agenda og finne ut om forespørselen gir muligheter for meningsfylt forskningsformidling.

Ringer for å få bekreftelse

De fleste journalister som kontakter meg som fagperson har gjort saken ferdig og ringer kun for å få bekreftet deres egne utsagn. Dersom jeg ikke bekrefter, ringer de antakelig videre til neste forsker på lista. Dette er lite tilfredsstillende mediekontakt og dårlig forskningsjournalistikk.

Byråkratiets kontrollmekanismer innenfor instituttsektoren har styrket seg betydelig det siste tiåret. Som forsker i instituttsektoren står jeg prinsipielt fritt til å delta i samfunnsdebatten. Styring av tidsbruk, hierarkiske strukturer, små miljøer, strategiske satsingsområder og andre interne styringsverktøy vil imidlertid påvirke den enkeltes evne og motivasjon til deltakelse i samfunnsdebatten.

For eksempel skal kronikker og annen mediekontakt faktisk leses gjennom av instituttets ledelse og man bør unngå å velge sider i enkeltsaker. Engasjement i enkeltsaker politiserer forskninga og kan dermed skade både ditt og instituttets omdømme som leverandør av uavhengige og nøytrale faktakunnskaper. «Vær Varsom-plakaten» har hos enkelte institutter etter min mening fått litt for mange bud.

Mindre presse, bedre formidling

Samtidig har de fleste instituttene satset på egne informasjonsavdelinger de siste årene. Dette gjør at instituttenes mediekontakt styres ut ifra en informasjonsstrategi, samtidig som forskningen da formidles av personer uten fagkompetanse og går gjennom ett ekstra ledd mellom forsker og mottaker.

Når jeg som forsker likevel deltar i ulike medier, skyldes det samfunnsansvaret gitt meg ved bruk av fellesskapets ressurser, lojalitet til forskningspartnere, kontrakten med Norges forskningsråd og generell samfunns- og formidlingsinteresse.

For min del går imidlertid ikke forskningsformidlinga først og fremst via journalister. Bare svært sjelden har dette gitt tilfredsstillende medieoppslag, og altfor ofte har jeg i etterkant tenkt at dette oppslaget kunne samfunnet vært spart for. For min del vil derfor forskningsformidling i hovedsak gå gjennom egne kronikker og debattinnlegg, populærvitenskapelige artikler og foredrag, tilrettelagte rapporter og lignende.

En slik strategi vil åpenbart gi mine faglige funn mindre oppslag i mediene, men formidlingen vil bli langt bedre og ha mye lavere «kostnader».