Are (18) (til høyre) drømmer om å jobbe offshore for å ha lønn mens han videreutdanner seg i friukene. Foto: Marie von Krogh
Are (18) (til høyre) drømmer om å jobbe offshore for å ha lønn mens han videreutdanner seg i friukene. Foto: Marie von Krogh

Fotograferte oljearbeidernes todelte liv

– Skal vi forstå noe som helst om samfunnet i oljealderen, må vi inn i de tusen hjem og hoder og ut på plattform, mener fotograf Marie von Krogh.

Publisert   Sist oppdatert

«Vi mangler en bit av oljehistorien». Denne påstanden fra kommentator og litteraturanmelder Ingunn Økland i forbindelse med premieren av filmen Pionér, festet seg hos Marie von Krogh. Filmen skildrer dykkernes dramatiske historie. Men det finnes andre sider av oljehistorien, som er totalt uutforsket i kulturen.

Det slo Stavanger-fotografen at hun hadde vært på mange presseturer offshore, hvor hun fikk en time til å ta bilde av en minister som klipper en snor. Men hva slags liv som leves der ute på havet, hvem menneskene som jobber på plattformene er, det fikk hun ikke innblikk i.

Her finner du flere fotografer som forteller om sine bilder og metodene bak dem

Flere spørsmål dukket opp. Hvordan preges tilværelsen av vekslingen mellom det intense arbeidslivet på en oljeplattform, og friheten i periodene på land?

Ville unngå «industriromantikk-fellen»

– Å være borte fra familien er ikke unikt. Men det er spesielt fordi oljearbeiderne er på en plass som er så isolert rent fysisk, samtidig lever de tett på kollegene, forteller von Krogh.
 

Anita Ustun tar seg litt ekstra god tid med datteren Melisa (5) den morgenen hun skal reise ut igjen til Troll C. De neste 14 dagene er det pappa som har ansvaret hjemme. Foto: Marie von Krogh
Anita Ustun tar seg litt ekstra god tid med datteren Melisa (5) den morgenen hun skal reise ut igjen til Troll C. De neste 14 dagene er det pappa som har ansvaret hjemme. Foto: Marie von Krogh


Nesten et år tok det å få tilgang til plattformene. Men når hun først møtte på de riktige menneskene, fikk hun jobbe overraskende fritt. Ute i prosessområdene og på dekk ble hun fulgt rundt av en prosesstekniker med gassmåler, og verneutstyret måtte være på plass. 

De neste to årene tok hun flere turer ut til to plattformer og en borerigg i Nordsjøen. Hun sov og spiste sammen med oljearbeiderne. Et knippe arbeidere i ulike livsfaser og med forskjellige funksjoner på riggen, utgjør hovedprotagonistene i prosjektet. Underveis dukket nye historier opp.

– Det er det som er så spennende med fotografi. Du har en plan, men så tar fortellingen nye retninger underveis.

– Hvordan var det å fotografere på en oljeplattform?

– Miljøet var åpent, og det var lett å jobbe der. De er helt nødt til å være omgjengelige folk og forholde seg til kolleger døgnet rundt. Samarbeid er arbeidsplassens natur. Ingen kan kjøre sololøp. Det gjelder alle yrkesgruppene ombord. Siden de var så tett på hverandre, gjorde ikke en fotograf som fulgte dem tett store forskjellen. Men visuelt var det ekstremt vanskelig. Hvor enn du snur deg er det varselskilt og forstyrrende elementer.
 

Da Vidar Eileraas (17) fra Stavanger bestemte seg for å gå brønnteknikklinja på videregående skole, var det ennå med utsikter til trygg jobb og god lønn i oljebransjen. Siden har fall i oljeprisen ført til mindre aktivitet på norsk sokkel og vanskeligere jobbmarked for nyutdannede. Foto: Marie von Krogh
Da Vidar Eileraas (17) fra Stavanger bestemte seg for å gå brønnteknikklinja på videregående skole, var det ennå med utsikter til trygg jobb og god lønn i oljebransjen. Siden har fall i oljeprisen ført til mindre aktivitet på norsk sokkel og vanskeligere jobbmarked for nyutdannede. Foto: Marie von Krogh


– Hvordan løste du det?

– Jeg måtte avgrense motivene til det jeg ville formidle. Jeg prøvde å unngå å falle i «industriromantikk-fellen». Det var ikke så mye selve arbeidsprosessen jeg var ute etter. Under arbeidet på en rigg er det ikke mye rom til å være menneske. De har en arbeidsinstruks og rigide sikkerhetsrutiner for det de skal gjøre. Jeg lette etter motivene der hvor folk i større grad kan være seg selv, som i lugarene og i pauserommene.

Norsk middelklasse

Von Krogh har forsøkt å formidle stemningene og følelsene, mer enn konkrete situasjonener. Hun enset en sårhet og en melankoli hos mange av oljearbeiderne, spesielt de som hadde familie på land. Samtidig var det en sterk frihetsfølelse å komme hjem i friukene – å ha tid til lange morgener med barna - til å gjennomføre drømmene sine.
 

 I hjertet av boreriggen Mærsk Innovator, kan det veksle fort mellom hektisk aktivitet til noen stille stunder ved borestans. Foto: Marie von Krogh
 I hjertet av boreriggen Mærsk Innovator, kan det veksle fort mellom hektisk aktivitet til noen stille stunder ved borestans. Foto: Marie von Krogh


– Før jeg dro ut tenkte at arbeiderne lett kunne holde kontakten med familien gjennom sosiale medier. I motsetning til pionérene, trenger de ikke lenger å stå i kø utenfor telefonkioskene. Men det slo meg hvor avkoblet de er allikevel. De jobber 12 timers skift, og da er det vanskelig å ha hodet et annet sted. Mange snakker om savnet, og at det tar tid å tilpasse seg når de kommer hjem.

– Mange fotografer kvier seg for å tak i «vanlige liv» i den norske middelklassen, både visuelt og i forhold til tilgang. Hvorfor har du valgt å gjøre det? 

Marie von Krogh. Foto: Andrea Gjestvang
Marie von Krogh. Foto: Andrea Gjestvang

– Prosjektet gir forhåpentligvis et større bilde av hvordan familiestrukturer og samfunnet har endret seg i løpet av de ti årene oljen har pumpet penger inn i maskineriet Norge. Riktignok satt på spissen med den sterke kontrasten mellom arbeidernes regelstyrte og isolerte liv på havet og det frie hjemme. På den måten tror jeg fortellingen er interessant også for dem som ikke jobber offshore.

– Jeg tenker også på dette med å se det interessante i det som er «vanlig», og rundt oss alltid?

– En industrihistorie uten fortellingen om vanlige folk - arbeiderne - er helt ubrukelig, spør du meg. Skal vi forstå noe som helst om samfunnet i oljealderen, må vi inn i de tusen hjem og hoder og ut på plattform. Samtidig har du helt rett: Det er utfordrende å ha et annet blikk på det vi går og tråkker i til daglig.

Når historien ikke gir seg selv visuelt, må du hele tiden holde deg selv i nakken. Du kommer kanskje til et punkt hvor du spør deg selv: Hva leter jeg etter? Trenger jeg dette motivet? Da gjelder det å finne en flyt, og ikke analysere så voldsomt under opptakene, men ta en hånd i bakken på et tidspunkt, se på materialet og finne retningen.

Les også: Vi må endre oppfattelsen av at frilansere er grådige lykkejegere

Viktig dokumentasjon

Prosjektet har resultert i utstillingen «Oljeliv / Offshore ID» som vises på Norsk Oljemuseum i Stavanger.

Marie von Krogh (39)

• Frilansfotograf

• Har jobbet som journalist i Rogalands Avis og billedredaktør i Plot

• Var med på det europeiske dokumentarprosjektet «Sea Change», som ble publisert som bok av Press i 2015

• Aktuell med utstillingen «Oljeliv/Offshore ID» på Norsk Oljemuseum i Stavanger

 

Utstillingen er et samarbeid med filmskaper Sigmund Trageton ved Universitetet i Stavanger.

Han har laget en dokumentarfilm som skildrer tre personer med ulik inngang til offshore-livet. 41 av von Kroghs fotografier henger på veggen, en liten del av et materiale på flere tusen bilder. Fotografen tror prosjektet hennes vil være viktig historisk dokumentasjon for ettertiden. 

– Da jeg gjorde research blant annet i Nasjonalbibliotekets arkiver, oppdaget jeg at det meste av det historisk materiale om oljeindustrien er produsert av industrien selv. Det finnes ikke et sammenhengende narrativ om oljearbeiderne. Det er trist å tenke på at historien deres skal fortelles av operatørene. Derfor ønsker jeg at bildematerialet mitt skal være tilgjengelig for offentligheten på en eller annen måte i fremtiden.

 



Teaser fra utstillingen «Oljeliv /Offshore ID», laget av Universitetet i Stavanger.