Sinne får Tine Poppe til å fotografere

– Det er alltid noe jeg vil si med prosjektene mine. Det kan ikke bare være estetikk, forteller Tine Poppe. Journalisten møter henne på Litteraturhuset i Oslo, et steinkast unna der Poppe bor og jobber - døgnet rundt. Hun har nettopp kommet hjem fra en reise til Malawi, hvor hun var på oppdrag for Utviklingsfondet.

En litt hjemløs fotograf, «en som surrer rundt for seg selv» et sted mellom reklame og dokumentarfotografi. Slik beskriver den prisbelønte fotografen seg selv. Poppe har vunnet en lang rekke priser i internasjonale fotokonkurranser, bildene hennes publiseres jevnlig i utenlandske magasiner og nylig ble hun ønsket velkommen som medlem i det anerkjente fotografbyrået Institute.

Her finner du flere fotografer som forteller om sine bilder og metodene bak dem

For perfekt

Poppe er en politisk fotograf, selv om hun fremhever at hun ikke tilhører noe parti. Det sosiale engasjementet går igjen i arbeidene hennes, som ofte tar for seg temaer som klimaforandringen, rasisme, flyktningeproblematikk eller urettferdighet. Prosjektet «White Is Not A Colour» sprang ut av et sinne.

– Jeg var sint på styre og stell. At alt er så rent og pent, og at folk bare bryr seg om seg selv, forteller hun om bildeserien hun laget i tiden etter 22.juli 2011. Poppe trodde at massakeren på Utøya ville endre noe i Norge, at den islamfobiske retorikken ville snu. Men opplevelsen hennes var at det motsatte skjedde.

– Jeg var sint, men jeg kan ikke være det i bildene mine. Derfor ville jeg at bildene skulle være altfor rene og kalde, det perfekte tippet over til å bli litt ekkelt.

– Hvorfor kan du ikke være sint i bildene dine?

– Det er så mange bilder, og så mange gode fotografer der ute. For å nå frem i mylderet må du ha et budskap. Men hvis du er for rå og sinna, orker ikke folk å se. De må få mulighet til å leve seg inn i bildene.

Bryr seg ikke om regler

For den tidligere grafiske designeren og reklamefotografen, er etterarbeidet viktig. I redigeringen tydeliggjør hun budskapet og forsterker følelser. Prosjektet «Exit Wonderland» viser surrealistiske og dystopiske landskaper i ørkenen i USA. Bildene tok Poppe på en reise mellom New Mexico og California året før presidentvalget i USA. Hun ville formidle hvordan ørkenområdene kom til å se ut i fremtiden med Trumps klimapolitikk.

Men det var først når hun satte hjemme og gjorde himmelen helt mørk i Photoshop, at hun klarte å gjenskape følelsen hun hadde da hun var der. Hvis bildene hennes ligner for mye på virkeligheten blir de kjedelige, synes hun. Det må være noe mer der - noe absurd og uvirkelig.

– Jeg tar meg store friheter og gir faen i regler.

At det politiske budskapet vant frem og bildene fikk stor oppmerksomhet til tross for at hun hadde «tuklet med virkeligheten», ga henne en følelse av frihet. Dette kan jeg fortsette med, tenkte hun.

– Hva gjør det med bildets troverdighet?

– Jeg tenker at så lenge folk ser at bildet er uvirkelig, og det ikke presenteres som et dokumentarisk bilde, så er det greit. Jeg hverken fjerner eller legger til elementer, det handler om å justere farger og stemninger, sier Poppe, og legger til at hun ikke gjør slike endringer dersom hun er på reportasje for en avis.

For henne handler det om å nå ut med et budskap, som fanger folks oppmerksomhet fordi det er annerledes. Ideen om fotografiet som et sannhetsvitne, har hun lite til overs for.

– Det er bullshit. Selv om et bilde er dokumentarisk, har fotografen alltid gjort et valg når det kommer til hva hun fokuserer på, hva slags utstyr hun bruker, lys og når på døgnet bildet er tatt.

Fra oljebransjen til foto

Poppe ble frilanser da hun var 43 år. Før det hadde hun vært innom oljebransjen, hvor hun jobbet med stålkonstruksjon. Så begynte hun med teknisk tegning, og deretter gikk ferden til reklamebransjen og grafisk design. Samtidig hadde hun begynt å ta litt bilder. Broren hennes er filmskaper Erik Poppe, som på den tiden jobbet som fotograf. At hun selv kunne leve av det, virket helt uoppnåelig. Men etterhvert fikk hun reklameoppdrag gjennom nettverket sitt, og så kom trangen til å gjøre noe eget. Fotografen var litt lei av de pene reklamebildene.

Som frilanser starter arbeidsdagen gjerne i morgenkåpe, med kaffen som fast følge på hjemmekontoret. Litt deilig, men ulempen er at hun alltid er på jobb.

– Det er veldig uforutsigbart, både når det gjelder å planlegge hverdagen og økonomien. Jeg må hoppe når noen sier hopp!

Men uroen er også en drivkraft. Poppe tenker hele tiden på at hun burde vært bedre, burde gjort mer. Samtidig er hun ikke like nervøs nå som før når hun skal ut på oppdrag.

– Men litt nerver har jeg alltid. Jeg kommer aldri til å være utlært, og jeg kjeder meg aldri.

– Hvordan holder du ut den økonomiske uforutsigbarheten, år etter år?

– Jeg har det så travelt at det rekker jeg ikke å tenke på!

Kanskje henger det sammen med at å fotografere er det morsomst hun vet. Selv om det er slitsomt. Hun tror det er viktig å være så fri - at hun ikke føler at hun må prestere for andre. Alle prosjektene har hun laget til seg selv. Poppe bryr seg ikke så mye om hva andre tenker. Men hun synes bransjen har et litt forvridd syn på kjønn.

– Det er ikke så kult å vær kvinnelig fotograf over en viss alder. Menn med samme alder sees på som litt kulere.

– Hvorfor er det sånn, tror du?

– Det er slik samfunnet er, dessverre. For å fotografere mennesker må man være ydmyk. Men for å hevde seg i faget bør man være en dampveivalser. Det er utfordrende.