Odd R. Andersen foran bygningen i London der Associated Press holder til. Her er han bilderedaktør. Foto: Kathrine Geard
Odd R. Andersen foran bygningen i London der Associated Press holder til. Her er han bilderedaktør. Foto: Kathrine Geard

AP-sjefen

Odd R. Andersen lar aldri nyhetene gå hus forbi. Han må til enhver tid vite hva som foregår i Europa, Midtøsten og Afrika.

Publisert Sist oppdatert

En mild høstdag i London. I vrimmelen av folk som strømmer opp fra stasjonen Camden Town har vi møtt Odd R. Andersen, ruslet forbi markedene som tiltrekker shoppere fra hele verden og snakket på en kaffebar. Nå kikker vi rundt i en mursteinsrød bygning ved bredden av Regent’s Canal. Det gamle verkstedet huser i dag verdens største nyhetsbyrå, amerikanske Associated Press, som har mer enn 4000 ansatte spredt på 243 kontorer i hele verden. Her i Camden jobber over 500 mennesker.

Foruten det lokale London-kontoret, er dette hovedkvarter for APs tv-virksomhet i hele verden og regionkontor for Europa, Midtøsten og Afrika. Det siste enorme området er Andersens ansvar som bilderedaktør.

– Det er mange tidssoner og folk å holde styr på. Jeg er daglig i kontakt med nasjonale bilderedaktører i ulike land. Det er min jobb å finne ut hva som er den viktige historien i dag, sier Andersen.

Lang reise

Hundre drept i Guinea. Hvordan skal det dekkes, og hvem skal settes på jobben? Andersen har ca. 260 medarbeidere direkte under seg. 120 fast ansatte fotografer, 100 frilansere, samt bilderedaktører og deskere. Før han tiltrådte jobben i februar 2007 regnet han med lange dager. Det er det blitt.

– Så lenge jeg er våken, følger jeg konstant med på nyheter. Når sjefen ringer fra New York, som ligger fem timer etter, må jeg vite hva som foregår.

Det starter hjemme i Ealing, en times reise vestover fra Camden. E-post sjekkes før han skummer nyheter på nett, radio og TV. Før ni er han på kontoret. Der venter oversikt over hva de større Ap-kontorene rundt i verden driver med. Klokka 10 er det morgenmøte med TV og tekst. Klokka 14 er det telefonkonferanse med New York. Innimellom faste møter ringer han folk for å sende dem ut i felten og utfører en rekke andre administrative gjøremål. Oftest mulig følger han bildestrømmen og deltar aktivt i valg av bilder. Andersens uttalte mål var da også å påvirke bildepolitikken.

– Jeg hadde nok litt romantiske forstillinger om å være veldig involvert i journalistikken. Det er mye mer administrasjon i en sånn jobb enn jeg forestilte meg, innrømmer han.

Evig strøm

Andersen tror likevel han har bidratt til å dreie bildespråket vekk fra det litt trauste og kjedelige ryktet Ap har hatt. Nye talenter med en annen tankegang er i ferd med å forandre imagen, selv om fornyelsen ikke skjer fort i en tradisjonsrik organisasjon med en eldre stab.

Andersens nærmeste underordnede begynte for eksempel i AP fire år før nordmannen ble født.

– Det er mye positivt med dyktige, erfarne folk også. Samtidig er hverdagen en annen enn da AP leverte maks fire bilder hver dag. Nå er det en evig strøm.

Det byr på andre utfordringer. Hvor mange bilder skal sendes ut, hva skal man kutte? Den totale bildeflyten inn og ut av APs nettverk er ca. 4500 bilder i døgnet. Da er det en stor jobb å plukke ut de gode bildene. Det byrået mener er de beste historiene, sendes ut på nytt under merkelappen «AP Topics».

Rabalder

Nylig skapte et AP-bilde av den dødelig sårede amerikanske soldaten Joshua M. Bernard (21) heftig debatt i USA. Foreldrene til soldaten, som fikk se bildet på forhånd, mente publisering var respektløst. AP forsvarte seg med at bildet er en del av historien om krigen i Afghanistan som de plikter å vise. Bildet ble distribuert etter at Bernard var gravlagt.

– Jeg mener det var riktig å publisere bildet. Det er aldri noe problem å trykke bilder av folk som lider andre steder. Da må man også tåle egen lidelse, sier Andersen.

Han skjønner familiens fortvilelse. Men når noen sender unge menn i krig, er det ikke lenger et personlig anliggende, mener han.

– Og bildet var forsiktig, tatt på avstand. Det viste mye, samtidig som det var verdig. Men du, jeg har egentlig ikke lov til å uttale meg om dette, flirer Andersen og viser til konsernreglene for mediekontakt.

Bestemmer

Han har sjøl lang erfaring som konfliktfotograf. Først for Dagbladet. Så for nyhetsbyrået Agence France Presse, stasjonert i Sarajevo, Johannesburg, Jerusalem og London. Han skulle flytte til ny AFP-jobb i Paris, da han fikk tilbudet om redaktørstillingen i AP. Byråets øverste bildesjef, Santiago Lyon, kjente Andersen helt fra de begge var i gruppa journalister som ble holdt fanget av Saddam Husseins soldater under den første Irak-krigen.

– Er det stor forskjell på den uformelle norske og den franske eller engelsk/amerikanske bedriftskulturen?

– Ja det er det. Også mellom AFP og AP. Franskmennene har en tilbakelent stil, mens amerikanerne har strenge rapporteringslinjer, på godt og vondt. Ber jeg noen gjøre noe her, blir det gjort. I AFP var det komitémøter om alt, men jeg kan savne den litt løsere snippen.

Utenfor bilderedaktørens beskjedne kontor ligger et åpent landskap med nyhetsdesk for alle formater. Nærmest er fotodesken. Bortenfor sitter tv-folkene og lengst vekk tekstdesken for Europa. Langs hele veggen flatskjermer med nyheter og bilder fra hele verden. Fristende begivenheter for en som alltid sverget til mottoet «ut på tur, aldri sur».

Fotball

– Blir du lenge i denne jobben?

– Det spør jeg meg sjøl om også. Iallfall ett år til. Jeg savner jo å ta bilder. Å reise rundt i verden og bruke andres penger er den beste jobben som finnes. Heldigvis slipper jeg ut av buret av og til.

Store sportsmesterskap kan styres fra felten. Han var i Beijing i fjor sammen med hele 96 fotografer og redaktører og fem hjelpere. Neste år er planen å lede troppene under fotball-VM i Sør-Afrika.

– Og blir jeg altfor frustrert, unner jeg meg en fotballkamp innimellom, med laget mitt Arsenal.

Powered by Labrador CMS