For Hilde var overgangen fra fotograferende til skrivende en lykke. For Bent Are var opplevelsen en annen

– Hæ, journalist? Nei, jeg er jo fotograf!

Slik reagerte Hilde Unosen (37) da hun fikk spørsmål om hun ville legge ned kamera og bli skrivende. Siden Unosen begynte som tilkallingsvikar i Dagsavisen i 2005, hadde fotoavdelingen krympet fra syv-åtte fotografer inkludert fotosjef og et par frilansere, til tre årsverk i 2016. Nå skulle avdelingen slankes ytterligere, og tre fotografer skulle bli til en. Unosen, som fikk fast jobb i 2008, var lenge overbevist om at det var hun som kom til å få fortsette i fotografstillingen – hun var fremdeles ung og sulten. Men etterhvert forsto hun at med kortest ansiennitet, hadde hun lite å stille opp med.

– Å skulle stå bakerst i frilanskøen, bak alle de ivrige 20-åringene, bekymret meg, forteller Unosen. Hun følte at kompetansen hun hadde som stillsfotograf i avis var smal.

Da hun fikk tilbudet om å begynne å skrive i Dagsavisens Oslo-redaksjon, ble hun ikke glad. Men med hovedansvaret for to døtre tenkte hun at hun måtte gripe muligheten.

Siden har hun aldri sett seg tilbake.

Skrev knapt en bildetekst på 11 år

Unosen har en bachelor i fotojournalistikk fra Høyskolen i Oslo og Akershus. Men hennes første møte med avis var som journalist i Gudbrandsdølen Dagningen hjemme på Lillehammer. Hun var 20 år, likte å skrive, men hadde ikke tenkt så nøye gjennom hva det faktisk innebar å være journalist.

–Du kommer aldri til å bli en god nyhetsjournalist, var den brutale tilbakemeldingen hun fikk fra sjefen sin i lokalavisen. Men Unosen søkte seg til journalistikkstudiet i Bodø, og kom inn. Der begynte hun snart å fotografere, og ble fotosjef i studentavisen. Etter halvgått studie, flyttet hun til Oslo for å studere fotojournalistikk.

Hun skrev knapt en bildetekst i løpet av de 11 årene som fotograf i Dagsavisen.
 

Da Unosen skulle skrive ut sin første sak om en kulturminnegård i Groruddalen, satt hun hjemme ved kjøkkenbordet på Torshov og skrev utover kvelden. Hun ville ha et ferdig utkast til hun kom på jobb neste dag. Da kjente hun at – åh, dette går jo bra! Mestringsfølelsen ble sterkere og sterkere for hver sak hun leverte.

– I begynnelsen hadde jeg ingen egen penn, jeg likte bare å skrive. Men plutselig var den der, uten at jeg gjorde noe bevisst for å få den.

Hun lager stort sett reportasjer fra Oslo-området. Sakene foreslår hun selv, og hun velger gjerne ideer som gir gode og levende reportasjebilder. Allikevel blir foto ofte nedprioritert når hun er ute på jobb.

– Det er et paradoks. Jeg har kjempet så hardt for fotojournalistikken, og kranglet med journalister og med desken. Men nå som jeg har full kontroll selv, kommer foto i andre rekke, sier Unosen. Når man både skal fotografere og skrive, må noe lide. For Unosen er det viktigst at teksten blir god, bildene får hun til uansett. «Fy søren du har så lett jobb» kan hun ta seg i å tenke når hun møter fotografer på jobb som kan konsentrere seg kun om det.

– Ingen hadde forventninger til meg 

Allikevel lengter hun ikke tilbake. Som fotograf var arbeidsdagen fylt opp med å være med de skrivende ut på jobb, rykke på kort varsel og løpe fra et oppdrag til et annet. Nå er hun en helt annen del av avisproduksjonen.

– Jeg har aldri trivdes så godt i jobben. Jeg har stor frihet og styrer det meste selv. Jeg behøver ikke lenger å jobbe på en annens premisser.
 

Mens hun tidligere syntes det var vanskelig å finne egne ideer, kommer de nærmest av seg selv nå. Selv tror hun det er en treningssak, at det handler om å komme i modus. 

En gang i uken skriver Unosen spalten «Navn i nyhetene» - et slags miniportrett med aktuelle personer. Der spør hun NRK-profil Line Elvsåshagen hvor ofte hun onanerer, og samlivsterapeut Sissel Gran om å bli kjæreste med sjefen – som er hennes egen historie. Hun er ikke redd for å by på seg selv. 

– Noen ganger blir jeg litt flau over meg selv. Men jeg får gode tilbakemeldinger på at ingen har gjort spalten så bra noen gang, og da får jeg blod på tann, forteller hun. Ofte sitter hun med hjertet i halsen når hun stiller det første spørsmålet.

– Da jeg begynte som skrivende var det ingen som hadde forventninger til meg. Jeg var ikke låst i en bestemt form, meg var bare en fotograf som begynte å skrive. Det gjorde meg friere, tror Unosen. Hun tror årene som fotograf har lært henne å snakke med alle typer mennesker og få dem til å slappe av. Å kunne gjøre alt selv gir en god kompetanse, hun er ikke avhengig av en annen som gjør halvparten av jobben.  

I begynnelsen surret Unosen fælt når folk spurte hva hun jobbet med. Var hun journalist som også tok bilder? Fotograf som også skrev? Hun var redd for at det kunne oppfattes som at man var halvgod til alt hvis man svarte «begge deler». Det tok lang tid å komme dit, men nå svarer hun: journalist. Det er der yrkesstoltheten ligger. 

Etter at Bent Are Iversen gikk fra å være fotograf til å bli skrivende, gikk piffen litt ut av ham

Unosens historie er ganske lik historien til tidligere klassekamerat fra fotojournalistutdanningen, Bent Are Iversen (39). Men også helt forskjellig. I 2008 flyttet han tilbake til hjemfylket Sogn og Fjordane, og fast jobb som fotograf i Firda. Avisen hadde en rik fototradisjon og tilbudet virket lovende på Iversen, som hadde prøvd seg som motefotograf i Oslo, strevd som frilansfotograf i USA, og derfor lekte med tanken på å bytte beite og bli omreisende selger i fiskeindustrienpå hjemstedet Vågsøy. Så dukket drømmejobben i Førde opp.

– Jeg hadde det veldig kjekt som fotograf i Firda. Jeg fikk lage egne spalter med bilder som krevde litt av leserne og store reportasjer, forteller han. To år på rad ble han kåret til Årets Fotograf i A-pressens egen konkurranse.

Men noen uker før jul i fjor kom beskjeden: Iversen måtte velge mellom å bli skrivende, eller å bli sagt opp. Ingen begrunnelse. 

– Nordlys la ned fotoavdelingen og flyttet eller sa opp sine tre fotografer sommeren 2016. Det er den mest progressive avisen i Amedia, selve flaggskipet. Da tenkte jeg at det bare var snakk om tid før øksa kom rullende til meg, forteller han. 

Les også: Etter 38 år som pressefotograf er Torgrim Rath Olsen blitt reklamefotograf

Da tilbudet om å bli skrivende kom, måtte Iversen ta to ukers betenkningstid. Med kone som akkurat hadde startet egen bedrift og tre små barn, visste han ikke hva annet han skulle gjøre. Han takket ja. Ett år senere er han både takknemlig for at han fikk fortsette i avisen, og frustrert over sine nye oppgaver.

Det flakkende blikket

– Når sant skal sies kunne jeg blitt sagt opp uten at det ville blitt noe rabalder, jeg var jo ansatt i en egen avdeling som skulle legges ned. De kunne lett ansatt en journalist som brenner mer for den skrevne journalistikken, mener han.

Men tilfredsheten er ikke den samme. Han prøver å gjøre en like god jobb som de andre journalistene, men brenner ikke for avsløringene, konfliktene, de store overskriftene. Han mener det nesten er en legning å jakte det journalistiske «scoopet». Selv har han det flakkende fotograf-blikket – han kikker i alle retninger etter noe spennende. Men altfor ofte blir det med flakkingen.

– Jeg ønsker å fotografere mer, men hver dag er en kamp for å få det til. Sakene jeg dekker er ofte nyhetshendelser som har skjedd eller skal skje. Eller det er åpning av en ny butikk. Det er ytterst sjelden jeg er på plass der det skjer, når det skjer, sier han.

Firda har egen feature-redaksjon som produserer de større reportasjene. Iversen jobber i nyhetsredaksjonen. Å ta gode bilder handler om å følge med. Men Iversen føler seg fersk, og anslår at han bruker 90% av tiden på å skrive. Ofte ender han opp med registreringsbilder eller oppstilte portretter.

Når han ser gode fotomuligheter seile forbi fordi han står med blokka, har nettvakt eller sitter på kontoret, stikker det i hjertet.

– Det er definitivt ikke like stimulerende og motiverende som da jeg var fotograf, da gjorde jeg både noe jeg kunne og som jeg elsker. Nå gjør jeg noe jeg mestrer, det er en liten forskjell der, mener han.

Mener utviklingen går i feil retning

Iversen vokste opp blant skoesker med sort-hvitt fotografier. Både bestefaren og oldefaren fotograferte. For ham var det et mysterie å se på gamle dokumentarbilder. Han slukte National Geographic-magasiner, men hoppet glatt over teksten.

Behovet for flere skrivende journalister, har han full forståelse for. Han er med på å lette den totale arbeidsmengden i avisen. Men han tror han ville gjort en bedre jobb ovenfor leserne ved å ta bilder. Utviklingen går i feil retning, synes han.  

– Gode bilder gjør at folk husker en sak. Vi lever i en stadig mer visuell virkelighet. Ungdom sender emojis og snap til hverandre. De uttrykker seg ved hjelp av bilder, ikke tekst, og har et visuelt vokabular som overgår det til den eldre generasjon, mener han.

Nå tar han hver dag som den kommer. Kultur er et fagområde Iversen kunne tenke seg å dekke mer. Målet er å være mer ute i felt med egne ideer, som også er visuelle.