Mens far bærer ved

Jeg har sittet lent mot vegger av rundtømmer. Det har vært fyr på peisen. Jeg har strikket lusemønster på rundpinner. Ja, jeg gjenopplevde den intimiteten som tilsynelatende bare en jul og noen blodsbånd kan bringe frem i en. Den roen og nostalgien som noen gir seg hen til, mens andre gnages av tvungne forsøk på hygge. Det er ikke alt vi skriver i hytteboka mens far bærer ved.

Det står en del om vær og føre der. Det står om skifte av bordskier. De flinke i hytteboka kan få andre til å føle seg små, kan få en crazysøster til å bryte ut i skrift om brunt brennevin og heite gutar. Eller noko.

Det er noe med julens selskaper som får meg til å tenke på medienes forsøk på å skape intimitet, eller like ofte: Journalistens manglende vilje til å bruke intimitet til å nå meg.

Nå som vi hadde det så koselig, sa tanten min anklagende og bar ut ribba. Vi hadde snakket face to face, slik vi tror vi liker det best. Vi er endelig samlet og ser hverandre. Forholdene er lagt til rette for god kontakt, men det er ikke sikkert kontakt oppstår likevel.

Nå som vi hadde det så koselig, sa bildeprodusenten i Oberstdorf anklagende og klippet bort fra mannen i støtteapparatet som fisket opp en sigarettpakke fra lomma mens vi sammen ventet på at snøen skulle gi seg. Her skal buksepressene være ranke og lungene rene.

Jeg trakk meg vekk fra slektningers blikk til et bol av ulltepper og saueskinn og fisket opp chatten på google og småpratet med han som taster så langsomt. Jeg vet ikke om det kommer av at han gjør andre ting samtidig eller om han tenker seg om mens han taster, men den følte intimiteten er like god for det. Nærmere enn en e-post som ligger der og venter, samtidighet er sterke saker. Hurtigruta i sommer var bedre enn hurtigruta i opptak, selv om vi så den sammen på TV nå også, live trumfer fortsatt opptak når det gjelder å skape nærhet til de andre.

Sånn beveger vi oss mellom forskjellige lag av intimitet, ut og inn av øyeblikk, som småkakenes vandringer mellom bord og skap. Mennesket vaser rundt med sitt konstante behov for å føle seg tilknyttet: Hvorfor utnytter aviser og radio og TV det i så liten grad?

Jeg får et bylinebilde av Torry Pedersen med nisselue, det er så. Jeg savner mer nærværet av en fortellerstemme. Når casen er det som drar meg inn i nyhetsreportasjen, hvorfor bruker ikke journalisten den identifikasjonen som virker så godt også på resten av språket sitt?
Hver dag leser jeg, hører jeg, ser jeg journalister som er med på intervjuobjektets lek. De danser sammen i en følelsesløs men flink tango. Journalisten river seg ikke løs fra favntaket og spør: Hvorfor sier du sånn? Jeg skjønner virkelig ikke hva du mener.

For journalisten får bare synes i utvalgte øyeblikk, på utvalgte måter. I konfrontasjonen. Når journalisten borrer, men da må han bare høres ut som en autoritær rektor fra 50-tallet.

Det skal ikke alltid så mye til før vi skjønner at det ikke bare er en journalistfigur men et menneske som profesjonelt bruker et bredere spekter av seg på jobben. Det er kanskje ikke så uvanlig i portrettintervjuer, men likevel. Eivind Sæther i Dagbladet ga meg et slikt øyeblikk på julaften. Han snakket med Øivind Blunck, også om skilsmisser.

– Er det rart at noen du har vært så nær, blir fremmede?

Jeg ble så glad for spørsmålet. For det er jo kjemperart at det kan skje og bare den som har opplevd at noen som er så nær kan bli fremmed, kan tenke på det. Eivind Sæther har delt noe med meg og jeg blir takknemlig og kjenner et øyeblikk av kontakt. Dessuten må det ha vært skummelt å stille det spørsmålet til Øivind Blunck.

Vi utvider stadig med hvem og hvordan vi kan oppleve øyeblikk av intimitet. Vi blir vant til å ha parallelle kommunikasjonslag gående, vi jumper sømløst mellom fellesrom og private steder. Jeg skulle tro at behovet for å bruke intimitetsgrep og featurisere også andre deler av journalistikken øker.

Far bærer ved og legger ikke merke til at alt er i ferd med å forandre seg, samtidig: De samme menneskene som ser på deg med rynkede bryn og krever tilstedeværelse når du bøyer deg over lommetelefonen din for å sende en sms, sukker og reiser seg og går ut i gangen der telefonbordet kanskje står for å ta fasttelefonen. Selv om jeg hver gang sier: Du må ikke ta den selv om noen ringer, det er bare et tilbud. Det er noen som har lyst til å snakke med deg. Du behøver ikke si ja.