Så du er blitt voldtatt?

Hvis det er lov til å ønske seg noe til 8. mars i år, så har jeg et par. Jeg ønsker meg at radioprogrammet P.I.L.S på P2 henter eksempler fra musikere som er kvinner, også når de ikke lager temaprogrammer om groupies og muser. Jeg ønsker meg at Thomas Seltzer lager trygdekontor og forlater rutinen med å alltid ha to menn og en kvinne som gjester. To kvinner og en mann, Thomas. Eller det radikale: Tre kvinner uten at emnene kan sies å være kvinnfolkaktige. Og uten å kommentere det, that’s style.

Men i år ønsker jeg mest at journalister, vaktsjefer og redaktører legger mer omtanke i det språket redaksjonen velger å bruke når de skriver om voldtekter.

Jeg snakker om «skal ha» og «angivelig». Journalister har nesten sluttet å ty til familietragediebegrepet når menn dreper kjæresten, ungene og seg selv. Sluttet vi med det da det ble for grelt for oss hvordan vi beskrev brune menns drap av familiemedlemmer som uttrykk for en kulturell krise, mens hvite menns drap nærmest var hendelige uhell og fryktelig triste for alle sammen?

Kan vi så la 2012 bli året vi slutter med skal-ha-journalistikken?

Disse ordene som er ment å skulle ta hensyn til den parten som kanskje ikke har voldtatt likevel, mannen, men som sår mistanke om løgn hos den parten som statistisk sett er det aller mest sannsynlige offeret i saken, den voldtatte kvinnen. I fjor ble 1027 voldtekter anmeldt, 256 av dem i Oslo.

Fins det en mulighet for at noen blir falsk anklaget for voldtekt? Ja. Hvor stor er den? En til to anmeldelser i året for Oslos del, sier politiinspektør Hanne Kristin Rohde.

Likevel velger mange journalister et språk som ikke er nøytralt, som i kvinnen har forklart, eller kvinnen har anmeldt, men mistenkeliggjør henne når de omtaler det som er skjedd. Hensikten er kanskje å være språklig presis, men i stedet er man språklig ladet. «Skal ha» er ikke nøytralt beskrivende ord. Av omtanke for få, gjør redaksjonen langt flere ofre skade når den skader offerets troverdighet. For eksempel artikkelen som starter med tittelen:

«Dresskledd haiker skal ha voldtatt kvinne».

De neste tre setningene inneholder også det ladede forbeholdet: «En kvinne skal ha blitt voldtatt like ved en kirke nord for Bergen. Kvinnen skal ha plukket opp haikeren, som fikk skyss et stykke. Ifølge bt.no skal kvinnen ha fått beskjed om å stoppe i et veikryss like ved Meland kirke nord for Bergen.»

Når gjerningsmannen ikke er kjent er skrivemåten enda mer merkelig. Nå er det ingen mann som kan bli forhåndsdømt, hva er begrunnelsen for å ikke omtale en overfallsvoldtekt med ukjent gjerningsmann som en voldtekt? Hensynet til alle dresskledde menn i bergensområdet?

Men vi vet ikke sikkert hva som er skjedd, skrev en journalist til svar på mitt irriterte tilrop en gang. Det gjør vi egentlig aldri, svarte jeg tilbake, det er de færreste ting her i verden vi kan være hundre prosent sikre på. Men vi lever og skriver likevel uten å ta kontinuerlig forbehold. Vi slår uten bekymring fast: «Kiosk ranet med pistol» selv om vi vet at fakede ran eksisterer.

Det må være mulig for folk som til daglig arbeider med språk og presisjon å uttrykke seg uten å så tvil. Så kan vi slutte med denne språklige sløvheten og spare skal-ha-journalistikken til de stadig oftere tilfellene av spøkelseshistorier som blir presentert uten det minste forbehold om hva man skal ha sett.

Dessuten, det kvinnesynet vi vil snakke om når menn som voldtar har brun hud, kan vi ta en kikk  på også når mannen har lys rosa hudfarge. Men det er vanskeligere å se mønstre i det vi oppfatter som vår egen kultur, da gjelder ikke de samme prinsippene. De holdningene som ikke er i hodet til den edru mannen, kommer sjeldnere fram når han drikker. Hva skal vi gjøre med menn som burde visst bedre enn å bli så fulle, når vet at de kan risikere å gjøre seg selv til overgripere?

«Av omtanke for få, gjør redaksjonen langt flere ofre skade når den skader offerets troverdighet.»

Fr. Martinsen er blogger.