Så snobbete, så snotty

En fyr som bryter grenser med crystal meth og butt plugs, og så får man ikke sitte på gulvet hans engang? Jeg var i London i helga, og midt i den vaskeekte familiehyggen gikk jeg en tur i Bjarne Melgaards utstilling «A House to Die In» i Institute of Contemporary Arts på nedre, vestre tupp av Trafalgar Square.

Utstillingen dreide seg om hus og liv og viste frem det jeg må anta var brukte og skitne crystal meth-piper. Glasspipene lå på et bord, man kunne forestille seg dem brukt som vindu: Gjennom dette kan man se verden hvis man vil. Utstillingen viste frem en hel mengde andre ting også og jeg liker Bjarne Melgaard.

Bjarne Melgaard virker oppriktig i intervjuer, ofte fåmælt - det er så, men oppriktig. Han skjuler seg ikke, som mange kunstnere som sier at hver og en får tolke som den best kan når vi går rundt i utstillinger. Bjarne Melgaard hjelper til. Han prøver å forklare hva han har tenkt på. Samtalen fløt riktignok ikke med noen særlig fart hos Skavlan i forrige måned, men det er heller ikke lett å holde samtaler på plass når verten gjør seg festlig på din bekostning.

I alle tilfeller gikk jeg rundt i utstillingen til Melgaard og kikket, men så fikk jeg så lyst til å sette meg med ryggen mot veggen og hvile mens jeg tenkte over sakene. Men der sto vakten. Vakten og jeg var alene i utstillingen og jeg visste nesten hva han skulle svare da jeg spurte om jeg kunne sette meg nedpå, og det ble jeg sur av: Nei. Jeg kunne ikke sitte på gulvet i utstillingsrommet.

Gulvet var kledd med pledd fra et norsk hytteaktig ullfirma og andre utstillingsgåere enn meg hadde allerede tråkket det godt grått og skittent. Ikke var det trengsel i utstillingen, vakten og jeg var alene i den. Men nei. På gulvet kunne jeg ikke sitte.

Jeg blir stadig sur av alt man ikke får lov til med kunst: Ikke ta på, ikke fotografere og dele og kommentere, det er noe jævlig jåleri og jeg forstår ikke hvordan kunstnere som selv pirker i konvensjonene kan gå med på at det de stiller ut skal inntas i så stive og konvensjonelle omgivelser.

Mennesket vil kjenne på ting. Uten å tenke oss om tar vi på det vi vurderer å kjøpe, vi merker oss tyngden og overflaten. Hvis jeg var kunstner skulle jeg alltid hatt noen verk på plass som alle kunne ta på. For dem skulle vi fotografere når utstillingen var over og kunsten klissete. Og så skulle vi brenne den.

I galleriene er det overklassens smale lepper som gjelder, et dempet mmm kan komme ut av munnen. Nakker på kropper som står foran kunstverket, nikkende i riktig tempo. Lukkede knær, legger pent og parallelt dandert i sittestillingen i kaféen etterpå. Som språket i mediene, omtaleformen som skoleflinke middelklasseunger legger seg til når det er makta de snakker med og det er ofte makta de snakker med, lederen for skolekontoret og Martin Kolberg. Makta snakker vi faktisk pent til og vi er høflige når vi er på tv, både intervjuer og intervjuobjekt.

Vet kunstnere hva som ikke er lov på utstillingene deres? Vet de hvor stivt og konvensjonelt man blir tvunget til å innta prosjektet de har? Stå pent foran hvert kunststykke og når du kjenner det i hofta er du ferdig og kan gå hjem. Det må de jo vite. Hvorfor bryr de seg ikke om det? Hvorfor gjør de ikke revolt mot utstillingsstedene, hvorfor sier de ikke: Her skal følgende være lov, ellers. Blir det ingen utstilling.

Men kunstnere er også mennesker, og sammen med journalistene strever de på forfengelighetens kirkebakke og holder oss røkla på en armlengdes avstand mens de karrer seg frem og opp.

Londonkvelden endte på Singin’ in the Rain. Det er merkelig hvor glad man kan bli av å bli drefset   vann på av skuespillerne på scenen i en ellers dårlig musikal. Når noen bryter konvensjoner for hva skuespillere kan gjøre mot publikummet sitt og tar bøtter med vann til hjelp.

Det var en usnobbet stemning i salen. Folk lo med åpen munn, men så var det også langt flere av publikum som hadde sammensunken rygg enn det publikummet som vanker på gallerier på søndagene med et velkledd barn på hofta.

Fr. Martinsen er blogger.