Fr. Martinsen er blogger.
Fr. Martinsen er blogger.

Svenskefaen peker

INNSPILL: Svisj, svosj, der var den kritikken ute av verden. Svenskene er så rare. Vi er norske, skriver fr. Martinsen.

Publisert   Sist oppdatert

Noen dager etter 8. mars pekte Aftenposten til Sverige og på en svensk akademiker som skal ha sagt at den populære ved-boka til Lars Mytting truer likestillingen og er rasistisk. Og herlighet så gøy det ble, liksom.

Det er ikke blodtåka som har lagt seg over koseredaksjonene. Det er det andre været: Evig solskinn. Og under den blå himmelen er journalistene enige om hva det er vi er enige om her i landet, og hva som heller er komisk.

Men skal ikke journalister pille borti tilsynelatende enigheter da?

Etter at den svenske teaterinstruktøren Sofia Jupither skrev at hun mente Thorbjørn Egner var en gammeldags koseagitator som med fordel kunne legges til side for barneteater som ikke var fra besteforeldrenes tid, ble hun overrasket over hvor personlig nordmenn tok kritikken hennes. Hun oppsummerte: Man blir lett «hemmablind» for egen kultur. Og det blir vi jo. Når da noen svensker tar seg bryet med å ta en kikk på oss utenfra, skulle vi ikke benyttet sjansen til å høre etter hva de sier og snakke litt om det, før vi avfeier blikket deres med et: Hø Hø! og et lårklask?

Nå er det en svensk etnolog, Jonas Engman, som har skrevet om menn og ved og boka til Mytting, den selger godt i Sverige også: Grillning, snickra på hus och vedhuggning är manliga scener. (..) Vi tror att vi vill släppa in alla och bli jämställda, men jag är övertygad om att det finns djupa konservativa värderingar som vi inte vill se.

Så da ble det Rai Rai. Den norske kulturforskeren Aftenposten snakket med mener svenskeakademikeren ser spøkelser ved høylys dag, uttalelsene grenser til konspirasjonstenkning, han er forvirret, det er et banalt utslag av nabomisunnelse, og hvis du først søker etter noe som kan virke truende, kan du finne det mange steder.

Forfatteren selv mener kritikken overhodet ikke rammer boka hans, og at det rett og slett er vanskelig å ta den alvorlig.

NRK ringer til kjønnsforsker Jørgen Lorentzen og han må nesten ty til latteren, sier han, så komisk er det å tenke på at svenskekollegaen mener vedhugging kan bli til hinder for likestilling og integrasjon. Lorentzen tror kvinner setter stor pris på at menn går i skogen og hogger ved, og dermed hoppet han over det faglige synspunktet fra sin svenske kollega. Journalistene og kjønnsforskeren kunne hjulpet til med å sette synspunktet inn i en sammenheng, men nå fikk Lorentzen heller hjelp på veien til å smette seg tilbake til den joviale posisjonen han hadde før Harald Eia smeiset ham.

Svisj, svosj, der var den kritikken ute av verden. Svenskene er så rare. Vi er norske.

Noen av oss er menn, og jeg vet ikke hva vi skal kalle meg som sleper med meg kirsebærtrestokker fra naboen og sager dem opp. Det er meg som plukker pinner og legger i håndveska på vei hjem fra jobb – til sammen blir det opptenningsved. Det er meg som sent på kvelden når jeg har drukket opp og er ferdig med å stirre inn i peisen og grave i glørne, ser på stabelen min med tilfredshet før jeg går og legger meg.

Jeg kastet meg over ved-boka til Mytting. Og visst tåler jeg at han skriver om ved og menn, det er flest menn som driver med ved. Man skal jo leve i samfunnet og ha glede av lesing, så jeg glatter over og oversetter slik at tekster handler om meg også. Men Lars Mytting dytter meg ut på siden av ved-hyggen med å fortelle meg at «En mann kan nok knusle med kuvertprisen til konfirmasjonen, være treg med å bestille nye hagemøbler og velge garasjebygning foran Syden, men han som lar sin familie fryse, har karakterbrist.» og «Valg av motorsag definerer mannen. Det er et innkjøp som ikke skal gjøres på hagesenteret en lørdag mens iskrem smelter nedover fingrene på ungene og kona maser om at parkeringa snart går ut.»

Lars Myttings penis-språk skygget over de tekstbitene jeg ellers likte. Ville han det? Sikkert ikke. Men det ser ut som han syns det er et lite problem: Ha´kke tenkt over det egentlig. Den friske, hvite, velplasserte mannen skjønner ofte ikke hva vi andre maser med.

Jeg er så raus en leser, altfor raus. Man skulle fyrt seg opp i vansinne oftere, men se, så mister man sin coolness og er ikke lenger på banen sammen med de andre, den banen noen har definert er vår bane. På den banen klager man ikke over kjønnet språk.

Fr. Martinsen er blogger.