Fartsdump på parkeringsplass

Naturligvis var den første jeg traff i en alt for trang bakgård, redaktør Erling Omvik himself. Han noterte overhodet ikke at jeg  var for sent ute, ettersom han selv var en mann i nøden. Han trengte hjelp til å få ut Volvoen, uten å dulte borti altfor mange av kollegenes biler. Jeg var mitt ansvar bevisst. Hadde nærmest hvilepuls, da Omvik, som ikke er spesielt god til å rygge, plutselig hadde en eventyrlig presisjon der han smatt mellom en Ford og en Datsun.

Min sene ankomst var i brøkdelen av et sekund snudd til noe positivt. Men det gjensto en ting: å få egen bil på plass i arsenalet av alt for tett plasserte kjøretøy. I det jeg rygget kjørte jeg over en fartsdump jeg ikke visste var der. Uansett, bilen var på plass og det var bare å innta kontoret.

– Ai, ai, ai, ingen PC på pulten. Den var naturligvis brukt under FFK-referatet to dager i forveien. Jeg trodde den lå trygt i bilen, men dessverre skulle det vise seg at jeg hadde lagt den bak bilhjulet da jeg skulle hjelpe redaktøren med ryggeoppgaven. Og da jeg fant den igjen, lå den midt under bilen.

I smug smuglet jeg den inn på toalettet, for å se om den hadde tålt trykket. Det hadde den absolutt gjort, til det ytre, men skjermbildet var alt annet enn det vanlige jeg pleide å få opp. Nå var det i stedet hallusinatoriske bilder som dekorerte skjermen, de minnet mer om Norsk Datas varianter fra slutten av 80-tallet enn av et moderne, pålitelig arbeidsverktøy.

Kan man ta lærdom av slikt? Nei, men som litt eldre journalist har jeg faktisk registrert at mellomledere allerede har slått «knockout» på sine iPhoner opp til flere ganger.