– Det blir mitt siste VM, men jeg håper ikke at det er mitt siste mesterskap

Karen-Marie Ellefsen (69) er en journalistveteran som har opplevd mer enn de fleste. Doha-dagene blir hennes siste verdensmesterskap i friidrett.

– Det blir mitt siste VM, men jeg håper ikke at det er mitt siste mesterskap. Jeg skal ikke slutte før 30. september i 2020, og jeg håper å være med i EM i Paris neste år også, sier hun til NTB.

Vi møtte henne rett utenfor Khalifa stadion i Doha i badstuvarme 43 grader onsdag ettermiddag. Tirsdag ble det kjent at hun må gi seg i NRK-sporten etter over 40 år i tjeneste. Hun fyller 70 år i august neste år, og da når hun aldersgrensen som tilsier at hun må slutte.

Karen-Marie Ellefsen har vært fast ansatt i NRK-sporten siden 1979, men hun var innom redaksjonen før det også. Mange er oppvokst med hennes stemme.

Få har mer kunnskap om det hun snakker om enn 69-åringen fra Valdres. Ellefsen er kjent for sin nøyaktighet og perfeksjon, og det er svært sjelden at det kommer noe feil ut av munnen hennes.

Slik er det fortsatt.

Husker best

Friidrett har alltid vært et av Ellefsens spesialfelt, og hun har vært med i hele 16 verdensmesterskap. Det er norsk journalistrekord.

– Jeg har vært med på alle VM unntatt det første i Helsingfors i 1983. Jeg jobbet i sporten da også, men da var jeg hjemme i Oslo. Jeg husker at jeg redigerte noen sendinger fra Helsingfors, noen sammendrag som vi sendte på kvelden. Det var mitt ansvar. Jeg var allerede involvert i friidrett, men det var Knut Bjørnsen og Per Jorsett som kommenterte der.

VM i Roma i 1987 var hennes første verdensmesterskap. Noe av det hun husker aller best er historien om 100-meteren i Paris i 2003 da amerikanske Jon Drummond nektet å gå av banen etter å ha hadde tjuvstartet i semifinalen.

– Det nektet han å godta, og det var pause i arrangementet i bortimot tre kvarter. Han sto og sa «I did not move, I did not move», og han fikk støtte av publikum. Det var helt klart at de holdt med ham.

Utenom det er det naturlig nok norske prestasjoner som sitter best fast i minnet. Ikke minst gullmedaljene. Hun har opplevd dem alle unntatt det første med Grete Waitz i Helsingfors.

– Det mest overraskende var gullet til Hanne Haugland i 1997. Da må jeg innrømme at det kom en tåre på kommentatorplass. Vi kjente Hanne ganske godt. Vi hadde reist mye sammen på stevner. Hun var en hyggelig jente og hadde holdt på lenge. At hun skulle lykkes var utrolig moro. Det satte følelsene i sving.

Spesielt

Gullet til Trine Hattestad i spyd sitter også som spikret. Det var en seier som Ellefsen hadde ventet på i mange år.

– Hun hadde vært favoritt både i OL og VM uten å lykkes. Da det endelig gikk veien i Stuttgart, var det moro også. Jeg husker alle de norske gullene godt, sier hun og fortsetter:

– Det var veldig spesielt i Göteborg i 1995, for det var første gangen at NRK hadde en så stor operasjon. Da hadde vi eget studio med Kjell Kristian Rike, vi hadde mixedsone med Ove Eriksen, og vi hadde kveldssendinger derfra. Det var en stor opplevelse. Jeg tror vi var der med 35 mann eller noe sånt. Det var veldig gøy. Geir Moen og Steinar Hoen var to av våre sterkeste, og så var det Merlene Ottey. Sprintlegenden.

Synd

NRK-legenden sier at det er synd at det er så lite folk på tribunen her i Doha. Mesterskapet i Qatar skiller seg også ut på den måten at det ikke er morgenøkter på stadion.

– Men vi jobber like mye likevel fordi kveldsøktene er mye lengre. Vi gjøre nøyaktig de samme forberedelsene. Det er nesten mer intenst og mer jobb. Du må være forberedt på alt som skjer i en lang økt. Vi er «stuck» når sendingen begynner. Varmen er annerledes, men det plager oss ikke så mye siden det er aircondition inne på stadion, på pressesenteret og inne på hotellet.

– Hvor viktig er forberedelsene?

– Forberedelser er alt. Jeg har ansvar for tekniske øvelser, og ofte er det flere i aksjon samtidig. Det er litt av en logistikk som du må passe på. Da må jeg ha et system som gjør at jeg finner igjen det jeg trenger veldig fort.

Og det gjør Karen-Marie Ellefsen alltid. Det skal hun fortsette med i enda et år, men så er det arbeidslivet over. Da venter pensjonisttilværelsen.