Takk til alle som bryr seg om frilansere!

1. mai er en viktig dag. Det er arbeidernes dag. For meg handler det ikke om politikken til bestemte partier eller fagforeninger. Alle nordmenn bør bry seg om kampene som er tatt, blir tatt og bør tas.

Jeg har alltid hatt stor respekt, og kommer alltid til å ha stor respekt for alle som gjorde en formidabel innsats for at Norge ble den velferdsstaten jeg har vært så privilegert å vokse opp i. Det handler i stor grad om at jeg alltid har vært historieinteressert, og har fått mange fine historietimer fra en som pleide å krangle med nabounga om hvem som hadde mest penger. Realiteten var at ingen av dem hadde nevneverdig mye, men de klarte seg. Det er jeg et levende bevis på.

I skrivende stund er jeg godt inne i mitt åttende eller niende (det kommer litt an på hvordan du regner) år som yrkesaktiv journalist. Min karriere har bestått av ulike former for frilansing, praksisplasser og vikariater ved siden av høyskoleutdanning som ga meg en formell utdannelse. Men jeg har aldri hatt en langvarig fast jobb med høy stillingsprosent.

I disse dager har jeg et enkeltpersonforetak og er per definisjon selvstendig næringsdrivende. Når jeg forteller folk at jeg frilanser er ofte reaksjonen noe i retning av: «Slapp av! Du får deg nok jobb snart». Da begynner jeg å lure på hva det er jeg bruker tid på de gangene jeg gjør noe som minner meg mistenkelig mye om jobbing. Er det sånn at penger som kommer inn på kontoen i banken etter at jeg sender faktura egentlig ikke skal være der?

Sannheten er at jeg aldri har søkt på en fast jobb. Jeg har vurdert det, men drømmen om frilanstilværelsen kom da jeg studerte. Jeg likte tanken om å kombinere mer eller mindre faste oppdragsgivere og egne prosjekter. En slags: Ja takk begge deler-mentalitet.

Nå har det gått noen uker siden jeg ytra ordene: «Det har vært regelrett skummelt å være frilansjournalist den siste tida». Ordene stemmer fortsatt bra, men jeg har vært en av de heldige. Jeg har fått muligheten til å ta et skippertak med tanke på søknadsskriving for å få prosjektstøtte, har overraskende mye på blokka når tanken om at det ville bli full stopp var tilstede og jeg har blitt veldig godt ivaretatt.

Både av fagforeninga som har tilbudt en rekke webinarer og kommer med nyttig informasjon. Men ikke minst av det jeg omtaler som mine redaktører, vaktsjefer og øvrige kollegaer i mediebransjen. De som tenker på økonomien, men som alltid er minst like opptatt av sikkerheten. Både før, under og etter koronakrisa.

Jeg kan bare snakke på vegne av meg sjøl, men vil si følgende: Tusen, tusen takk til alle som bryr seg om frilansere, og gjør sitt beste for at det skal gå så bra som mulig i en krevende tid!