Denne artikkelen er over to år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
«Make it fast, make it first and make it accurate,» sto det angivelig på et skilt over featuredesken i The Sun i glansepoken på 80-tallet.
Så langt, så lovende. Men så var det at en av journalistene hadde føyd til med filtpenn: «If all else fails – make it up.»
Etterretteligheten har kanskje ikke alltid vært hovedprio i den tabloide enden av Fleet Street. Ikke etikken, heller.
Dette er Derfor
I spalten «Derfor» forsøker vi å forklare hvorfor mediene tar de valgene de gjør. Eller sagt på en annen måte: «Derfor tar mediene de valgene de gjør». I tillegg tar vi noen avstikker til andre medierelaterte spørsmål.
Arbeidet er støttet av Stiftelsen Fritt Ord med 150.000 kroner.
Alle «Derfor»-artiklene inneholder en «bygg inn»-knapp. Med dette åpner vi for at andre kan publisere disse spaltene på sine nettsider.
Eneste kravet vi stiller til medier som benytter seg av dette, er at de via en av presseorganisasjonene er tilknyttet Norsk Presseforbund og dermed Pressens Faglige Utvalg.
– Ethics? skal den legendariske sjefredaktøren Kelvin MacKenzie en gang ha utbrutt. Dette var mens The Sun solgte over 4 millioner daglige eksemplarer og var verdens sjette største avis.
– As far as I’m concerned that’s a place to the east of London where people wear white socks.
Solnedgang
Mye vann har rent i Themsen siden. I dag ligger salget på cirka millionen offisielt (mens Daily Mail fører an online). Utover den generelle, uunngåelige opplagsnedgangen har The Sun tidvis skygget grundig for seg selv.
Iblant ble de kreative impulsene for sterke, i featureteamet og ellers. Som regel med begrenset skadeomfang, som da komistjerna Freddie Starr i 1986 våknet til førstesideoppspinn om at han hadde spist en kjælehamster levende på nachspiel. Verre var det da Liverpool-fansen fikk skylda for Hillsborough-ulykka, tribunetragedien som kostet 95 mennesker livet i 1989.
«The Truth», konkluderte MacKenzie & Co. på fronten, og anklaget røduniformerte fotballdjevler for å ha bestjålet ofre og forhindret hjelpepersonell.
Dokumentasjon var det skrint med i artikkelen. Konsekvensen ble at nesten halve leserskaren i Merseyside-området sluttet å kjøpe The Sun. Fadesen utgjør bunnpunktet i «Stick it Up Your Punter!», Peter Chippindale og Chris Horries uautoriserte avishistorie fra 1990.
Annonse
Svart kapittel
På denne sida av århundreskiftet blamerte The Sun, i likhet med Rupert Murdochs News International som sådan, seg i den famøse mobilhacking-affæren. Selv om det var søndagssøsterpublikasjonen News of the World som endte med nedleggelse, kom det fram at praksisen gjaldt også hos storebror. Kort fortalt handlet det om reportere og researchere som overvåket telefonsvarerne til mer eller mindre offentlige skikkelser ulovlig.
The Sun-eier Rupert Murdoch.Arkivfoto: AP / NTB
Idet The Guardian meldte at avlyttinga omfattet draps- og terroretterlatte, grep myndighetene inn. Den resulterende rapporten ved dommer Brian Leveson felte en dyster dom over tabloidjournalistikkens «svartekunst», samtidig som flere utøvere pådro seg fengsel. Murdoch må fortsatt fram med bankboka for å holde fornærmede-søksmål unna retten.
Derimot utgikk den formelle oppfølginga og forslaget om lovinnskjerping. I 2018 satte Westminster endelig punktum for «Leveson 2», noe som falt i smak i «Sun Says»-spalta.
«Regjeringa og kulturminister Matt Hancock har reddet den frie presse fra nær utryddelse,» klang det der i gården - og videre: «Vi hyller dem.»
Kontor-amor
Skjønt, The Sun har lange tradisjoner for å sable ned gamle helter.
«Set ‘em up to knock ‘em down», heter det på lokalspråket, et fenomen som har vært særlig utbredt i popsfæren.
Fakta om Emil L. Mohr
Emil L. Mohr er frilansjournalist
Han startet karrieren i Haugesunds Avis i 1993
Han har bachelorgrad i journalistikk, mellomfag i psykologi og mastergrad i American Studies
Siden 2009 har han hovedsakelig jobbet fra London
Klassisk var hvordan The Sun hausset opp nasjonalskaldene Boy George og Elton Johns respektive karrierer, for så å kvittere med «splashes» og «spreads» om deres påståtte seksuelle eskapader. Det hører med at sir Elton i 1988 mottok 1 million pund i erstatning etter en prostitusjonsskrøne – hvilket skal ha påført MacKenzie en ekstrakostnad i form av 40 minutters sammenhengende Murdoch-utskjelling.
Okke som er selvsamme Hancock gjenstand for The Sun-avsløringa som kan gi British Journalism Award for «Scoop of the Year» i 2021. Saken går, som noen vil huske, på at han under lockdown ble fersket i hete kontoromfavnelser med en assistent.
Hvis han hadde forblitt på kulturministerpost, ville han muligens sluppet å gå av. Forskjellen var at Hancock nå var helseminister med ansvar for pandemitiltak, inkludert avstandskrav uforenlige med klining med andre enn kona. Plutselig satt han med et forklaringsproblem, og ikke bare hjemme.
Storyen var selvsagt presentert i stilren, følelsesstinn «Sun-ese», komplett med oi-ing og ai-ing over «skattebetalernes penger», «steinkast fra Parlamentet» og «sjokkert» (anonym) stab. Prikken over i-en: at assistenten, Gina Coladangelo, var den ytterst bemidlede hustrua til en motegründer.
Annonse
Egen klasse
Komboen av snusk, makt, sosietet og telelinser rubriseres gjerne som «bonk journalism» i Øyriket. Det er her vi nordboere liker å fnyse av motstykkene våre i sydvest – den tilsynelatende bunnløse «sleaze»-appetitten synes abnorm.
Vel, i abnormt klassedelte Storbritannia inngår avkledninga og nedstrippinga av «the high and mighty» – jo slibrigere, jo bedre – i det tabloide kjerneoppdraget.
The Sun har aldri vært redde for å ta standpunkt på sine førstesider.Arkivfoto: AP / NTB
Helt siden Murdoch la om fra fullformat i 1969, har The Sun definert målgruppa som såkalt C2-demografi, altså de 20 befolkningsprosentene av faglært arbeidskraft. (Bindsterke verk er skrevet om kraftas betydning for henholdsvis Margaret Thatcher, Tony Blair og brexit, siden The Sun pushet vinnerne i de aktuelle valgene.) Og på vegne av disse er nærmest ethvert spark legitimert, såframt det rettes oppover.
For å sitere den amerikanske akademikeren Ryan Linkof blir «inntrengende journalistiske taktikker» en dyd av nødvendighet.
«Slike eksisterer for å bryte ned barrieren som skiller de sosiale elitene fra vanlige folk», påpekte han per New York Times-kommentar da Leveson åpnet høringa si i 2011.
«Gjennom historien har tabloidene hakket løs på den barrieren. De spiller en fundamental rolle i demokratiske kulturer, spesielt i samfunn kjennetegnet av konflikten mellom behovet for et massesamfunn og opprettholdelsen av sosiale og økonomiske ulikheter», fortsatte han.
Forsøksvis enkelt oppsummert: Så lenge ulikhetene består – og koronaparadigmet har etter alt å dømme forsterket dem – vil The Sun skinne.
Iallfall på, eh, papiret. Først gjenstår det å se om redaktørarvtageren Victoria Newton evner å hente seg inn etter sin egen viruskrise. Prøv å omsette boulevardaviser på tomme boulevarder, liksom.
Prinser og poesi
Stoffmessig ser det lysende ut, ikke minst fordi kongeklanen ligger lagelig til for hakk. The Sun gjør seg jo best i et land hvor virkeligheten overgår fiksjonen. Når én prins allierer seg med Hollywood og Oprah Winfrey, er det ingen grunn til å finne på noe. Når en annen har omgåttes Jeffrey Epstein og Ghislaine Maxwell – attpåtil datter av fordumsfienden Robert «Mirror Group» Maxwell – er det ingen grunn til å dikte.
Noen historiske The Sun-forsider fra storhetstiden med tanke på løssalg.Arkivfoto: Danielle Smith / AP / NTB
Nei, da er det kun å holde temperaturen oppe på nyhetsgulvet – og overlate poesien til tittelsnekkerloftet.
«Andy Paedo Pal’s Lair,» rapporterte The Sun eksempelvis, med vokalrimende vrede, om Epsteins Paris-leilighet forrige helg.
Riktignok er det et stykke til de mest overlegne overskriftene. Noen høydedrag fra arkivet:
«Zip Me Up Before You Go Go» (om da artisten George Michael ble arrestert på do); «Up Yours Delors» (om da Europaråd-lederen Jaques Delors ville innføre fellesvaluta); «It’s Paddy Pantsdown» (om da liberaldemokraten Paddy Ashdown ble knepet i uprofesjonell sekretæromgang, Hancock-style).
Det er sånt som vil bli stående, ikke Side 3-pikene (som dekket seg til og forsvant i 2015).
Holder stilen
Den britiske journalistprisen deles ut 8. desember. Noe av hensikten da den ble innstiftet i 2012, var nettopp å reise kjerringa etter Leveson. Ifølge juryens Dominic Ponsford vitner kandidatene om gjenvunnet ære.
Tidligere The Sun-redaktør Kelvin Mackenzie.Arkivfoto: Reuters / NTB
«Finalistene understreker kvaliteten, dybden, selvtilliten og gjennomslaget i bransjen vår på alle nivåer,» skryter han i uttalelsen sin.
For ordens skyld er The Sun òg nominert i kategoriene politikk og kampanjejournalistikk. Feature glimrer dog med sitt fravær i selskapet. Tydeligvis har akkurat den avdelinga litt å gå på ennå.
MacKenzie? Han visste nok forskjell på «ethics» og Essex likevel. Nylig rykket han ut av pensjonisttilværelsen for noen konstruktive Twitter-innspill til forstadsfylkets politimester.
Det skulle være unødvendig å nevne at vinklinga var tabloid.
