Brexit, byråkrati og bråk bremser ikke reiselysten: – Det beste er å være journalist i felt

En av de store forskjellene fra forrige gang er at det er blitt mer byråkrati, påpeker Gry Blekastad Almås da Journalisten møter henne på Marienlyst for å snakke om hennes nært forestående andre periode som utenrikskorrespondent stasjonert i London.

Storbritannia er midt i store endringsprosesser som følge av brexit. Noe som gir ekstraarbeid og praktiske utfordringer for dem som skal bosette seg der.

– Den største forskjellen er at vi må søke visum for å bo og jobbe i Storbritannia. Men det er også endringer i trygdeavtalen mellom Norge og Storbritannia, og en del annet som har forandret seg fra da jeg flyttet over i 2010. Det er som om jeg er en prøvekanin i systemet nå, for det virker som om saksbehandlerne ikke har behandlet slike saker etter brexit før meg.

Hun bruker også sommeren på å jobbe seg inn i det journalistiske stoffet, på temaer hun har lyst til å dekke - saker, sakskomplekser og kontakter.

– Jeg har mange kontakter fra før, men andre ting ønsker jeg å utvide og jobbe mer med - som ny tematikk. Og så er det - ikke minst - mye som har skjedd siden jeg var ute sist.

Mye nytt

Det er åtte år siden hun kom hjem fra London sist gang.

– Det har vært en enorm utvikling på utstyrssiden, for eksempel med kameraer, redigeringsutstyr, direkteoverførings-muligheter… Nå jobber jeg med å få alt utstyret på plass, og lære meg å bruke det, samt klargjøre det for bruk, med apper og tilleggsting man trenger.

Hun må også finne seg et sted å bo. Som korrespondent i London må man jobbe hjemmefra, fordi NRK i motsetning til i Moskva ikke har eget kontor i byen.

– NRK eier ikke noe fast sted i London. Det er sånn at hver korrespondent finner noe som passer til hans eller hennes behov, og de varierer ettersom hvem man ansetter. Det skal helst være praktisk både for meg i min jobb og for resten av familien og deres behov.

Jobb og familie er heller ikke helt adskilt. Hennes ektemann, Håvard Blekastad Almås, er også hennes fotograf og redigerer, men kun deler av tiden. Hun må derfor beherske både kamera og redigering selv også.

Hun er dessuten godt i gang med å undersøke saker hun ønsker å dekke. Ulike konsekvenser av pandemien, klimasaker knyttet til det kommende klimatoppmøtet i Glasgow og sosiale og kulturelle sider av det britiske samfunnet står på planlisten hennes.

Opptatt av sikkerhet

Nord-Irland, som blir en del av hennes dekningsområde, er blitt mer og mer ustabilt i kjølvannet av brexit. Almås ser ikke for seg at hun må dekke det som en krigssone, men hvis det skulle skje føler hun seg ivaretatt.

– Min opplevelse er at sikkerhet tas på det største alvor i redaksjonen og i det større NRK. Jeg har jo fått pakket et flyttelass nå som består av en skuddsikker og en stikksikker vest, hjelmer, gassmasker, førstehjelpsskrin og alt av den typen sikkerhetsutstyr. Som nyhetsjournalist må man forholde seg til det som skjer, og skjer det så må man rykke.

Demonstrasjoner har hun dekket før, også voldelige.

– Frykten knyttet til Nord-Irland nå er vel at man kommer tilbake til en sånn situasjon som man hadde under «The Troubles», de tre tiårene med borgerkrig. Man hadde voldelige paramilitære grupper på begge sider av konflikten, så man frykter jo at man kommer til en sånn situasjon med terror og så videre. Og da kan man absolutt begynne å snakke om at man dekker en krig.

Likevel optimistisk

Men Almås velger å se lyst på det.

– Vi er jo ikke der ennå. Og det jobbes på alle hold for å unngå det. Men det er klart at grensespørsmålet på den irske øyen har vært det springende punkt hele tiden, som har gjort brexit-avtalen vanskelig, hvor unionistene i nord er veldig redde for og nå provosert av å bli behandlet som om de er en del av EU fortsatt - de vil være en del av Storbritannia. Nå forhandles det om løsninger som også de kan leve med, sier Almås.

Går utviklingen i negativ retning, og det eventuelt skjer voldelige sammenstøt, tas en eventuell beslutning om å reise i samråd med ledelsen i NRK.

– For meg er det ingen drøm å rykke til en krig, men jeg kan ikke gå rundt å tenke at «det vil jeg ikke gjøre» hvis den situasjonen oppstår.

Og må man reise, må det gjøres på en mest mulig forsvarlig måte, fastslår hun.

– Jeg tenker at av alle de korrespondentstillingene NRK har, så er det nok ikke jeg som er mest utsatt for de vurderingene der, hehe. Men hvem vet? Og dessuten så blir man også sendt fra en utenriksstasjon til andre steder i verden for å dekke ting som skjer, hvis det er nødvendig, og hvis det er praktisk. Så jeg må være forberedt på det.

Vanskelig å forutsi oppløsning

Almås er forsiktig optimistisk med tanke på den britiske unionen, og innrømmer at det er en fare for at den kan gå i oppløsning, men hun synes det er vanskelig å forutsi hva som vil skje.

– Jeg ser at skotske nasjonalister gjerne vil ut av den britiske unionen, eller i alle fall de skotske nasjonalistene som har majoriteten der. Den debatten er ikke over på noen måte. Akkurat hvor den ender er jeg usikker på, men det er klart at hvis Skottland holder en folkeavstemning som gir flertall for selvstendighet, så vil det røre seg andre steder også. Og det rører seg jo kraftig der, og i Nord-Irland, og i Nord-Irland mer da på grunn av de direkte konsekvensene av brexit-avtalen, sier Almås - og legger til:

– Men jeg synes det er vanskelig å spå hva som vil skje. Jeg tenker at politikken er veldig omskiftelig.

Hun har allerede begynt å tenke på hvordan hun skal dekke denne uroen.

– Jeg har jo tenkt på det, og begynt å se for meg hva slags saker og hvordan jeg skal kunne si litt om den splittelsen da, i unionen, som er der. Joda, de fire nasjonene har et anspent forhold til hverandre, og det skal vi dekke.

Et endret land

Oppløsning eller ikke, Almås er rimelig sikker på at landet hun returnerer til har endret seg siden forrige gang.

– Ja, jeg tror det har endret seg ganske mye, sier Almås.

– Det har endret seg negativt i den forstand at det er større avstand mellom folk og ulike grupper. Mellom nord og sør, mellom gammel og ung, mellom politiske motstandere. Innad i familier. Brexit har dratt frem vonde ting som har økt splittelsen, rett og slett.

Hun legger til:

– Og det har vært ganske merkbart! Det er ting man ikke skal snakke om når man er i sosiale lag for å ha det hyggelig. Sånn opplevde jeg ikke at det var før i det hele tatt. Jeg tror det er blitt mye vanskeligere for mange å være utlending i Storbritannia, og det i et land som har hatt litt stolthet av å være åpent for alle, og hvor folk har trivdes godt.

Plutselig føler man seg ikke velkommen lenger, mener Almås.

– Det vet jeg veldig mange sier, som kommer fra andre land, som har bodd der i årevis og følt seg veldig velkomne der frem til denne splittelsen og alt den førte med seg.

Selv har Almås et veldig nært forhold til landet og byen hun flytter til. Hun har besøkt landet flere ganger i året etter at hun flyttet hjem til Norge for åtte år siden, selv om pandemien har satt en stopper for besøk det siste året. Hun har også fulgt utviklingen tett som programleder for Urix og har også skrevet boken «Norbritannia - en reise i det norske Storbritannia».

– Jeg har et veldig nært forhold til Storbritannia, og nærere enn til mange andre land jeg har besøkt mye. Og hvorfor det har jeg skrevet en bok om, for å prøve å forklare dette. Ikke bare på et personlig plan, men fordi mange nordmenn har et veldig sterkt forhold til Storbritannia.

Hun tror det handler både om felles historie helt tilbake til vikingtiden, og det å ha geografisk nærhet.

– Vi deler liksom Nordsjøen mellom oss. For min egen del tror jeg også at det har mye å gjøre med fascinasjonen for den britiske kulturen, både gjennom populærkultur som vi får på TV og filmer og den type ting som vi nærmest er fostret opp på fra barnsben av.

Og så har det med språk å gjøre, det er et tilgjengelig språk som vi forstår, påpeker NRK-journalisten.

– Da er det lettere å komme i kontakt med mennesker, og det er jo noe av det viktigste. Det er de menneskene du møter, som gjør at du blir glad i et sted.

Best i felt

Etter mange år som programleder med Marienlyst som base, gleder hun seg nå til å bli utegående reporter igjen.

– Det beste er å være journalist i felt. Du får en nærhet til det stoffet som du skal formidle som man kan savne når man sitter i et studio eller på en desk hjemme. Og å ha ansvar for et område som jeg brenner for, og med en kjempebredde i tematikk som jeg synes er kjempespennende. Der tror jeg kanskje London er i en særstilling igjen, fordi der får man lov til å dekke så mye forskjellig.

Dessuten:

– Og det er en fantastisk by å bo i. Hvis du trekker fra alt det negative vi har snakket om, så er det bare fryd og gammen, avslutter hun.