Denne kommentaren er hentet fra Gunnar Tjomlids blogg Saksynt og er gjengitt med hans tillatelse.
Enda en gang ser vi en avisartikkel om en selverklært «klarsynt» som hevder å ha sett 22/7-terroren før det skjedde. En «klarsynt» som selvsagt ikke sa noe om det på forhånd, eller brukte en av utallige metoder for å på en sikker måte dokumentere sin spådom før tragedien inntraff. Å få dokumentert slike evner, noe som er såre enkelt hvis de ville, kunne ha snudd opp ned på alt vi vet om universet og spart menneskeheten for enorme lidelser. Men nei, en vilje til å bevise sine evner eksisterer ikke. Det er mye gøyere å komme på TV. Det er ganske ufattelig egoistisk.
Likevel er det ikke disse klarsynte som er det største problemet. Det som gjør mest skade er ukritiske journalister som skriver sak etter sak om dyretolker, klarsynte, healere og andre sjarlataner uten å stille et eneste vanskelig spørsmål. Jeg har flere ganger gravd i saker fra media og i løpet av kort tid funnet ut at historiene beviselig ikke hang på greip, en jobb journalistene selv strengt tatt burde gjort før de satte våset på trykk.
Pressen har et ansvar
Pressen former samfunnets kollektive sannheter. Skriver de mye om voldtekter, så tror folk at det er en eksplosjon i antall voldtekter selv om sannheten kanskje er at antall voldtekter har gått ned. Skriver de om høye bensinpriser og andre avgifter, så tror folk flest at det er urimelig dyrt å bo i Norge, selv om sannheten ofte kan være det motsatte. Skriver de konsekvent om sultkatastrofer og kriminalitet i den tredje verden, så lever mange i den villfarelse at ikke disse landene også har store byer, moderne teknologi, og et rikt kulturliv. Vår virkelighet skapes ofte gjennom det vi ser publisert i aviser og som vises på TV dag etter dag. Da min familie bodde i Kenya viste de serier som Dallas og Dynastiet der. Resultatet var at de fleste av mine afrikanske venner trodde at det var slike glamorøse og overdådige liv vi hvite levde.
Leder i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, uttalte for et par år siden til FriTanke.no at mediene har et ansvar for å formidle vitenskap. Her uttalte han:
– Hvis vitenskapelige funn peker helt klart i en retning, så har pressen et ansvar for å formidle dette.
[…]
- Mediene søker jo mot det oppsiktsvekkende og sære. ”Mann bet hund” er mer spennende enn det omvendte. I jakten på gode overskrifter, kan det jo være fristende å droppe den gode vitenskapelige forklaringen som faktisk ligger der, fordi den ”ødelegger moroa”. Likevel har pressen et klart ansvar for å opplyse, og da må de også ta med den vitenskapelige forklaringen hvis den finnes. Hvis ikke forsømmer de seg.
[…]
– Særinger av alle slag blir jevnt over sett på med skepsis i mediene. Samtidig ønsker man gode oppslag, og da er det fristende å trekke inn det litt oppsiktsvekkende. Men, hvis man gjør dette på en måte som etterlater et inntrykk av virkeligheten som er i strid med entydige vitenskapelige funn, så er det altså et brudd på presseetikken, sier Kokkvold.
Denne trenden med zombie-journalistikk gjorde at jeg for en tid tilbake utformet «Vær Voksen-plakaten» for journalister. Her satte jeg opp tre spørsmål enhver journalist bør stille seg selv når de skal avgjøre om en sak er verdt å skrive om eller ikke. Dessverre er det nok få som vil bruke disse aktivt, så det må kraftigere skyts til. Jeg vil derfor fra nå av gitt litt offentlig dask til journalister som skriver saker om overnaturlige fenomener på en ukritisk måte.
(Les også en tidligere bloggpost, «Pressens prioner», hvor jeg utdyper disse problemstillingene enda mer.)
Pressens paranormale skammekrok
Første «offer» i pressens paranormale skammekrok blir journalist Renate Pettersen fra iTromsø som har skrevet den horrible saken om den selverklærte «klarsynte» Anne-Kristine Augestad.
I artikkelen kan vi lese spørsmål fra journalisten som:
– Du deltok i «Den 6. sans» i 2008, var det da du oppdaget dine alternative evner?
Kremt. Mangler ikke noen hermetegn her? Eller en modifikator som «påståtte» eller «selverklærte» eller «innbilte»? Journalisten opptrer her som et ukritisk talerør for den forvirrede kvinnen og gjør ikke sin jobb som kritisk journalist som skal formidle sannheten. Kvinnen kan få lov til å si hva hun mener, men journalisten burde gjøre et minimum av innsats for å nyansere dette og få både intervjuobjektet og leseren til å tenke.
Neste spørsmål fra journalisten:
– Hvorfor undertrykte du evnene dine?
Hvilke evner? Vi snakker vel også her om «evnene dine»? Eller «evnene du selv hevder å ha»? Ikke still spørsmål som legitimerer påstandene. Ikke opptre som om det er sannsynlig eller troverdig at kvinnen faktisk kan se inn i fremtiden. Det vet vi med enormt stor grad av sikkerhet at hun ikke kan, såpass da på å gjøre det vitenskapelige syn tydelig i måten saken formes.
Skjerpings, journalister!
Hensikten med denne bloggserien er å rette fokus på manglende kritisk journalistikk i intervjuer med og omtaler av folk med påståtte overnaturlige evner. Det er kanskje bagateller, men det å skrive «selverklærte klarsynte» heller enn å ukritisk kalle dem klarsynte, er viktig for samfunnets holdning til slike tullinger. Når media gang på gang omtaler Snåsamannen som klarsynt eller en som har «helbredet mer enn 50 000 mennesker», så blir det til slutt en etablert sannhet, selv om det ikke finnes et fnugg av dokumentasjon for noen av disse påstandene. Tvert imot tyder alt på at Gjerstad farer med usannheter.
Pressen må rett og slett slutte å omtale ting som er fysisk umulig som om de er sanne, bare fordi noen som har egeninteresse i det selv hevder at det er sant. Hvis man absolutt må skrive om disse menneskene, så bør man gjøre det tydelig at dette er fullstendig usannsynlige påstander som kun gjengis for underholdningsverdien. Når man skriver om Snåsamannen som hevder å kunne se utfallet av en fotballkamp gang på gang på gang, så virker det til slutt som om det er allment akseptert at Snåsamannen kan gjøre noe slikt. Det kan han beviselig ikke.
Det er kanskje uskyldig underholdning, men det skader samfunnet, fordi når folk slutter å tenke kritisk så får farlige holdninger som konspirasjonsteorier, klimafornektelse, rasisme og vaksinefrykt vokse. Pressen skal lære oss, hver eneste dag, å være kritiske, stille spørsmål, og ikke akseptere ting uten dokumentasjon. Når pressen svikter på dette sentrale punktet, så bedøves også folket sakte, men sikkert.
Man skulle også tro det ville være morsomt for journalister å stille intervjuobjektene noen vanskelige spørsmål. Be om noen bevis. Peke ut selvmotsigelser. Spørre om hvorfor ikke de vil la seg teste eller dokumentere evnene sine. Gjøre det tydelig for leseren at synet intervjuobjektet presenterer er strengt subjektivt og ikke mer troverdig enn om noen skulle hevde at de kunne fly hver gang ingen ser på dem. Merkelig nok virker det ikke som om journalister ser noen glede i det. De er feige. De vil heller lage kosejournalistikk og være venner med intervjuobjektene, enn å være den ubehagelige kleggen som ikke lar dem slippe unna med humbug.
Jeg kunne lett gått bakover i tid og hentet fram utallige eksempler på slik sløv journalistikk, men det ville bli litt kjedelig. La oss heller starte i dag, og bloggdaske de journalister som i tiden fremover er ukritiske markedsføringsagenter for svada. Ser du slike artikler på trykk, eller sendt i TV eller radio, så kan du tipse meg på tips@tjomlid.com.
I skammekroken med deg, Renate Pettersen!
