Gunnar Tjomlid deler ut bloggdask til journalister og sender dem i skammekroken.
Gunnar Tjomlid deler ut bloggdask til journalister og sender dem i skammekroken.

Sender journalister i skammekroken

KOMMENTAR: Det er på tide å plassere noen journalister i skammekroken igjen, og de siste ukene har det vært mye å ta av. Derfor serverer jeg her en kollektiv bloggdask til en håndfull journalister.

Published   Updated

Denne kommentaren er hentet fra Tjomlid.com med tillatelse fra Gunnar Tjomlid.

Jeg starter med en artikkel fra nettavisen Lindesnes publisert 10. september. Den er skrevet av Christina Quist, og Christina – i skammekroken med deg!

Hvorfor må jeg i skammekroken?, tenker sikkert Christina nå. Vel, det skal jeg fortelle deg. Problemet er det samme som alltid. Påstander om overnaturlige evner presentert helt uten kritiske spørsmål eller den nødvendige presisering av at dette er påstander fra en person, ikke noe vi kan anse som dokumentert eller som fakta.

Det er egentlig verre enn det, fordi påstandene strider mot alt vi vet om den virkelighet vi lever i. Dermed burde journalisten fulgt min Vær Voksen-plakat og latt være å skrive om saken, eller i hvert fall formulert seg helt annerledes.

Et eksempel:

Her har han stått parat for å hjelpe mandalitter som trenger hjelp til å få et bedre liv, enten det er å få bukt med jordstråling eller hjelp til å tenke positive tanker. Men ikke bare dette. Rune kan nemlig også hjelpe deg å oppklare unaturlige fenomener i ditt hjem.

Men «jordstråling» finnes ikke. Det gjør heller ikke spøkelser og gjenferd. Ei heller «vannårer», i den forstand folk som Rune omtaler det.

Denne svindleren tar 3500 kroner for en «husundersøkelse». Pluss reisekostnader og frakt av utstyr. Jobben tar 1-2 timer. Det er god timespris for å utføre svada. I tillegg selger han overprisede gummimatter som skal beskytte mot «vannårer» og «magnetfelter», ord han faktisk selv skriver med hermetegn i sin prisliste.

Heldigvis får han hjelp til markedsføringen av sin svindelvirksomhet av ukritiske journalister som Quist. Hun skriver gladelig at Helland kan selge deg fiktive tjenester mot fiktive problemer, uten et eneste kritisk innspill. Det er svært uheldig når det faktisk handler om folks helse og økonomi.

I skammekroken med deg, Christina Quist!

Den neste bloggdask går til en sak relatert til TV-seriern «Åndenes makt». Interessant nok finnes det i hvert fall to avisomtaler av samme sak, og de er skrevet på helt ulike måter.

Nettavisen GD.no skriver om saken, men journalist Kristin Veskje gjør jobben på en grei måte. Hun gjengir de merkelige fenomenene på en måte som tydeliggjør at dette er noe det omtalte ekteparet selv påstår, ikke at det er fakta:

Høygafler som suser gjennom lufta. Hundrevis av liter med mjølk som forsvinner fra mjølketanken. Kyr som løses fra båndene sine. Uten at de som bor her har vært i nærheten.

Ekteparet som driver garden i Brekkom forteller at de har opplevd uforklarlige hendelser i fjøset. Og i huset. Dette har pågått i mange år. Gjennom generasjoner. De forteller om skremmende opplevelser.

Alt hun gjengir er ting personene forteller. Hun sier ikke at noe er slik eller slik. Denne ganske subtile forskjell er helt avgjørende.

Journalist Ida Louise Rostad i Nordlys må derimot i skammekroken for sin versjon av samme sak. Hun omtaler helt ukritisk deltaker i «Åndenes makt», Anne-Kristine Augestad, som klarsynt. Uten hermetegn. Uten «selverklært» foran. Som om det var et faktum. Vi ser det i ingressen, men også i spørsmålsstillingen:

- Når oppdaget du at du var klarsynt?

Men Anne-Kristine er ikke klarsynt. Det er det ingen som er. Derfor burde ikke Rostad stille et slikt spørsmål, som om dette var et faktum.

Artikkelen er blottet for kritiske spørsmål, og fungerer i praksis som ren reklame for et TV-program basert på humbug. Det gjør at Ida Louise Rostad også må i skammekroken.

Så kommer vi til en litt spesiell sak. Artikkelen om den bortkomne Chichi ble sendt til meg av mange som mente jeg måtte gi den bloggdask. Men jeg gjorde ikke det, fordi jeg først ville se hvordan saken utartet seg. Som vi har sett i tidligere saker med bortkomne hunder, så kan man lære mye av å sammenligne det som skrives i sosiale medier før hunden blir funnet, og det som beskrives etter at den er funnet. Derfor ville jeg se hva som skjedde før jeg skrev om saken.

Dessverre har ikke Chichi kommet til rette igjen, og det er nå gått en måned siden hun ble borte. Avisen Verdalingen har også endret sin artikkel helt, etter at det begynte å storme litt rundt saken. De har fjernet navnet til eier, og de har tatt bort det dyretolken hadde sagt til eieren. Det som står igjen av originalteksten (som jeg lagret) er bare en anonymisert og platt kortversjon av saken.

Det dyretolken hadde sagt var følgende:

(Hei C) Hei dama, (Lever du?) Jada, seig æ shø. (Hvor er du?) Samme som før, kjæm itj mæ ut, sulten no, savne mamman min, veit hu leite, har hørt a. (Hørt noen hunder da?) Ja, står en borti her og lage lyd heile tida, heim alein hain tru æ. (Hva hører du nå?) Svisj-svisj fra flere biler, mange som snakker, skritt, sykkeldekk på asfalt, knasing i sand/grus. (Siste huset du så før der du er nå?) en brun/brungrå vegg, sementgrunnmur, singel.

(Hva ser du nå?) planker liggende med sprekker imellom, ser gress, busker med gule? blomster, guloransje vegg, hvite lister oppover, vindu i grunnmur, ser beina til folk som går på grus; hvite/lyse tøysko, smale bukser. (Sett noen hund?) en svart nese, brunsvart neserygg, stor hund, rett i nærheten. (Kommer du deg ut?) Nei, døra stengt. (Hva er inni der?) manuell gressklipper stødd mot vegg, svarte hjul, noe ligner en brun plast»vegg», en spade mot veggen.

Hunden Chichi snakker altså på trøndersk, kan se farger hunder ikke kan se, har en forståelse av gressklipperteknologi, verktøy og menneskeklær, og er selvsagt veldig glad i mammaen sin. Kjæledyrene er alltid det, må vite.

Ut fra det eieren skriver på sin åpne Facebookprofil, så ser det ut til å ha vært noe muffens i denne saken. Hunden forsvant visst da noen skulle passe på den, men det kom etterhvert frem at de hadde løyet om når hunden forsvant. Mange spekulerte derfor i om det var skjedd noe tragisk eller kriminelt, og at hundepasserne diktet opp en historie om at Chichi var rømt – en dag senere enn de nå innrømmer at hunden egentlig ble borte. Spekulasjoner altså, men det virker ikke som om saken har løst seg. Mye kan uansett tyde på at dyretolkens «telepatiske samtale» med hunden ikke passer med den virkelige historie. Det er ikke særlig overraskende.

En annen årsak til at jeg ikke følte for å skrive om denne saken, er at jeg er usikker på hvor mye hundeeier selv tror på hjelpen fra disse selverklærte klarsynte og dyretolker. I den opprinnelige artikkelteksten kan vi innledningsvis lese:

Leteaksjonen har engasjert en mengde hundevenner, og det har blitt tatt i bruk sporhunder og ikke minst flere synske personer og en hundetolk.

Og til slutt:

Selv om [eieren] sier at hun er veldig sliten etter mange dagers leting, har hun ikke gitt opp håpet og i dag skal hun gjøre et nytt forsøk med å finne Chichi sammen med dyretolken.

Likevel er det lite i hennes statusmeldinger som bærer preg av dette, og det kan virke som om hun har bedt journalisten om å ta bort slik informasjon fra avisartikkelen. Enten fordi hun følte seg latterliggjort, eller fordi det ikke var korrekt. Ikke godt å si. Jeg velger hvertfall å anonymisere henne her ettersom jeg er usikker på hvor mye hun egentlig tror på dette selv.

Men dette handler tross alt om å bloggdaske journalister, og journalist Vegard Mahle Aas fortjener kanskje ingen bloggdask for denne artikkelen, selv om en del tipset meg om saken. Han formulerer seg korrekt ved blant annet å skrive:

Dyretolken mener å ha oppnådd telepatisk kontakt med Chichi…

Når han skriver «mener å ha», så går han ikke i fellen med å presentere dette som sannhet. Samtidig tittel og ingress formulert slik:

Har hatt telepatisk kontakt med Chichi
Chichi har vært savnet siden søndag, men hun har gitt lyd fra seg – via en dyretolk.

Det er ikke helt bra, men det er kanskje ikke Aas selv som har formulert denne ordlyd. Det gjøres ofte av andre folk i avisen. Dermed har kanskje Aas alt sitt på det rene, og fortjener derfor ingen bloggdask.

(Eier har for øvrig utlovet kr 10 000 i dusør til den som finner henne.)

Men så kommer en stor bloggdask, og den går til journalist Camilla Flaatten som skriver for Nettavisen/Side2. Hun gjør den fatale feil at hun skriver om Eben Alexanders påståtte «bevis» for at det finnes et liv etter døden, helt uten å ha satt seg inn i kritikken mot ham.

Ettersom dette er en multibloggdask skal jeg ikke gå dypt inn i problemstillingen og kritikken i denne saken spesifikt, men den svært korte versjonen er at enhver slik «nær-døden opplevelse» aldri kan tidfestes av den døende selv i etterkant. Alexander hevder at han opplevde ting da hjernen hans var «helt død», men det vil være umulig for ham å vite at ikke hans opplevelser ble formet på et senere tidspunkt, i oppvåkningsfasen.

For en mer grundig kritikk kan man lese flere gode artikler. Disse fokuserer både på problemer med hans uttalelser sett fra et medisinsk perspektiv, såvel som at man har funnet grove feil i hans gjengivelser av de faktiske hendelser på sykehuset.

Den grundigste kritikken er gjort av Esquire, men de krever $1,99 for tilgang til artikkelen. Det er verdt pengene hvis du er nysgjerrig på denne fyrens opplevelser – og hvorfor du ikke kan tro på ham:

The Atlantic Wire: The ‘Proof of Heaven’ Author Has Now Been Thoroughly Debunked by Science

Nettavisens journalist burde ha gjort disse undersøkelsene og fått frem kritikken mot Alexanders historie. Men det gjør hun ikke. Det stilles ikke et eneste kritisk spørsmål. Hun gjør det derimot klart at alt dette er Alexanders egne opplevelser og påstander, og det er bra. Men dette handler om en bok som har solgt i vannvittig mange eksemplarer og gjort Alexander til en verdensstjerne. Da bør han tåle en mye mer kritisk journalistikk, hvor han utfordres på sine påstander.

Side2 sin artikkelen på Alexander er ren reklame for hans bok, og fremstiller hans svært usannsynlige opplevelser som sannheter. Det gjør at Flaatten må stille seg i skammekroken sammen med de andre.

Dagens siste bloggdask går til Sogn Avis for en artikkel om healer Knut Robert England. Her er det journalist Eli Grotle som må presse seg inn i den etterhvert så overfylte skammekroken.

Nettutgaven av artikkelen er veldig tynn, men i papirutgaven fyller den hele 3 sider. Her får vi lese at Bente Greve fikk et komplisert brudd i overarmen, og mener at hun ikke fikk god nok hjelp av legene. Etter flere uker gikk hun til healeren, og hevder at hun kjente noe skjedde i kroppen da han healet henne. Dagen etter fikk hun voldsomme smerter i armen, og da hun fikk kontrollert bruddet med røntgen et par uker senere, var plutselig bruddet grodd.

Disse ukene med ekstreme smerter synes healeren var «musikk i hans ører», fordi det viste at kroppen hadde begynt å reparere seg selv. Ja, du vet, den utslitte «det vil bli verre før det blir bedre», som alternativbransjen bruker som sitt uslåelige argument for ethvert utfall av behandlingen de gir.

Problemet med artikkelen er den manglende kritiske innstilling. Grotle har heldigvis med en liten ekstraboks hvor hun snakker med en lege, men han er fullstendig ukritisk og vil egentlig ikke uttale seg. I tillegg til historien er en presentasjon av healeren selv, med tittel «Healeren fjernar blokkeringar». Jasså ja, gjør han det? Atter en fiktiv kur for et fiktivt problem. Tittelen i nettutgaven, «Varme hender berga Bente», gjør heller ikke saken særlig bedre.

Artikkelen er også presentert under «Nyhende» i avisen, noe som gjør saken ekstra ille. Dette presenteres som en nyhet, noe vi normalt forventer er fakta og kritisk gjennomgått. Likevel får vi får høre, uten kritiske innspill, at Greve ble helbredet for tre sykdommer etter én behandling hos healer England. Det er ingen nyhet. Det er eventyrfortelling.

I skammekroken, Eli Grotle!