Hadi Strømmen Lile. Foto: Christian Bo Astrup ved Norsk senter for menneskerettigheter
Hadi Strømmen Lile. Foto: Christian Bo Astrup ved Norsk senter for menneskerettigheter

Pressens unnvikenhet overfor menneskerettsbrudd

KOMMENTAR: Hvorfor lar dere departementet dysse dette ned uten å stille et eneste kritisk spørsmål?

Publisert   Sist oppdatert

I denne kronikken må jeg begynne litt generelt før jeg kommer til poenget på slutten. Jeg ber om litt tålmodighet fra leseren. Poenget kommer klart fram på slutten.

Et hovedmål for FN var og er å bygge en ny verden der grusomhetene under andre verdenskrig aldri skulle gjenta seg. Det jødiske folk ble utsatt for de verste grusomhetene. Folkemordet mot jødene sjokkerte hele verden, og psykologer og filosofer har i ettertiden spurt hvordan det er mulig at mennesker kan bli så grusomme.

For å forhindre slike grusomheter var og er et hovedmål for FN å styrke respekten for menneskerettighetene. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (av 1948) skulle definere selve begrepet menneskerettigheter i FN-pakten.

Under forhandlingene sørget forkvinnen Eleanor Roosevelt for at det jødiske folk ble behørig hørt. Det var spesielt én bestemmelse den jødiske representanten (dr. Franz Rudolf Bienenfeld) var opptatt av. Han var villig til å satse hele det jødiske folks moralske tyngde på denne bestemmelsen som han anså som den kanskje viktigste bestemmelsen av dem alle. Det var snakk om retten til utdanning og spørsmålet var om verdenserklæringen burde definere innhold og krav til utdanning eller ikke. Da smalt det fra Bienenfeld at: “It was necessary to stress the importance of the article devoted to the spirit of education, which was possibly greater than that of all the other articles of the Declaration” (E/CN.U/CR.67, p. 13). 

Hvorfor la Bienenfeld slik vekt på innholdet i utdanningen? Hva var det som gjorde at dette var den kanskje viktigste menneskerettsbestemmelsen av dem alle? Jeg tror det er fordi han visste hvordan fordommer og rasisme kunne forkrøple menneskelig moral og omtanke for andre mennesker. Han var redd for at hvis fordommer og intoleranse mot minoriteter fikk blomstre ville alle andre rettigheter forbli meningsløse ord uten effekt. Bienenfeld fikk til slutt gjennomslag for sine synspunkter og kvalitetskravene til utdanning ble definert i artikkel 26 (2).

Denne bestemmelsen inneholder tre overordnede utdanningsmål, som kan sies å være en form for minstekrav til utdanning. Det første målet handler om at hvert enkeltindivid må utvikle sitt fulle potensial. Da snakker vi om å lese og skrive, matematikk og lignende. Neste hovedmål handler om respekt for alle menneskers rettigheter. Det er igjen knyttet til rettssikkerhet. Det tredje hovedmålet handler om toleranse og forståelse overfor ulike mennesker som tilhører ulike grupper. 

I valgkampen har regjeringen ved flere anledninger hevdet at de har oppnådd gode resultater i skolen, men basert på hvilke kvalitetskriterier? Etter at jeg leverte min doktorgrad i 2011 har jeg forgjeves forsøkt å forklare Kunnskapsdepartementet hvorfor de bør ta FNs verdenserklæring artikkel 26 (2) og påfølgende konvensjonsbestemmelser på alvor. Jeg har prøvd å forklare at utdanningsmål ikke oppnås helt av seg selv og at de i alle fall bør prøve å tolke bestemmelsene. I motsetning til Bienenfeld har jeg ikke fått noen som helst gjennomslag. De har ikke engang invitert meg til et møte om saken, men gjort sitt aller beste for å trivialisere og fortie saken. Da Dagsnytt 18 ringte forsøkte representanter fra regjeringen å forklare journalisten at dette var da ingen sak. Journalisten burde bruke tiden på noe viktigere enn dette tullet.

Selv om temaet ble debatt i Dagsnytt 18 har det likevel vært utrolig vanskelig å få selve hovedpoenget fram i media: At regjeringen har ignorert FNs verdenserklæring artikkel 26 (2) i tillegg til alle andre menneskerettslige krav til utdanning. De har ikke engang tolket bestemmelsene, langt mindre laget noen strategiplan for å oppfylle kravene. Den norske regjering har totalt ignorert og så til de grader brutt den kanskje aller viktigste menneskerettsbestemmelsen av dem alle (ifølge Bienenfeld). Så hvorfor er det da så vanskelig å få norske journalister til å lage sak om det? Er jeg ikke troverdig nok?

Det hadde vært enkelt for en journalist å sjekke sannhetsgehalten i det jeg påstår. De kunne tatt én telefon til departementet for å sjekke det: «Hei Kunnskapsminister! Jeg vil gjerne ha oversendt strategiplaner og utredninger om hvordan regjeringen tolker og skal oppfylle kravene som følger av FNs verdenserklæring artikkel 26 (2).» Hva skulle hun si? Hun ville garantert prøvd å snakke det bort med å hevde at læreplaner og lovverk oppfyller kravene (helt av seg selv). Alternativt ville hun sendt en masse andre dokumenter for å drukne journalisten. En journalist med litt integritet og eventyrlyst ville latt seg motivere av slikt, han/hun ville ikke kapitulert og lagt på sprang ved første motstand.

Men det virker som om norske journalister blir paralysert og automatisk snur ryggen til temaer bare man nevner ord som «artikler», «erklæringer» eller «konvensjoner». Jeg har virkelig prøvd å få denne saken på dagsorden. Jeg har skrevet flere kronikker og leserinnlegg. Noen har kommet på trykk, men ingen journalister har tatt den ene lille telefonen til departementet.

Hvorfor lar dere departementet dysse dette ned uten å stille et eneste kritisk spørsmål? Ifølge Vær varsom-plakaten er det «pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot […] forsømmelser fra offentlige myndigheter.» Pressen skal ikke «gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt.» Kom igjen, gjør jobben deres.