La fordommer og frykt til side da han portretterte Paralympics-utøvere

– I går vant du Fagpressens fotopris 2017 for bildeserien «Drømmenes mål» som du tok for Handikapnytt. Gratulerer! 

– Tusen takk, det er alltid hyggelig å bli satt pris på.

– Hva fikk du pris for? 

– Det er en bildeserie med Paralympics-utøvere i forskjellige grener som fikk oppfylt drømmen om å delta i Paralympics i Rio. Actionbilder og studioportretter er satt sammen til en serie, som ble trykket i Handikapnytt over 26 sider. 

– Hvordan ble ideen til? 

– Jeg har jobbet for Handikapnytt tidligere, og hadde lenge tenkt at jeg ville gjøre noe på Paralympics-utøvere. De fortjener å bli behandlet som de idrettsutøverne de er, og ikke bare handikappede. Så jeg lanserte det som en foto-ide for redaksjonsledelsen. Sammen bestemte vi oss for å kline til.
 

– Juryen sier: «Årets vinner utmerker seg med en serie actionbilder med høy innsatsfaktor. Serien omfatter også studioportretter med velvalgt rekvisittbruk og lyssetting. Skildringen av norske idrettsutøvere består av til dels svært gode enkeltbilder, skutt i fortellende øyeblikk som viser intensiteten og fandenivoldskheten som ligger i bunnen når utøverne kjemper om gull i Paralympics». Hvilke fototekniske valg gjorde du?  

– Jeg gjorde noen tydelige valg i forkant. Jeg ville at serien skulle være todelt, med ett studioportrett og ett situasjonsbilde. Og det skulle vært skikkelig gjennomført. Jeg jobbet i et godt team med assistent og stylist, og vi reiste rundt med mye lysutstyr, studiobakgrunn osv. Alt er planlagt og iscenesatt, men alle actionbildene er tatt i deres naturlige element. Bildene er ikke manipulert. En litt famlende Erik tok også undervannsbilder for første gang.

For moro skyld sa vi til oss selv at vi skulle lage en Sports Illustrated-utgave av Handikapnytt. Jeg ville legge lista høyt og utfordre meg selv.

– Hva ville du at bildene skulle formidle? 

–  Jeg ønsket at bildene skulle formilde den indre styrken til utøverne. Jeg ville få frem dedikasjonen og innsatsen de legger ned for å bli så gode. Det er virkelig imponerende hvordan for eksempel Bjørnar Erikstad gjør nesten alt med tennene når han seiler. Han har faktisk tatt sølv i VM for funksjonsfriske.
 

–  Hvordan jobber du i portrettsituasjonen for å få frem den følelsen?  

–  Jeg legger mine egne fordommer og frykt for å trå feil til side, og møter dem som hele mennesker. Det merker de veldig godt. Slik jobber jeg egentlig i alle situasjoner som er litt kinkige. Jeg tror mange ofte tar mer hensyn til for eksempel handikappede, enn de behøver. Vi må tørre å være litt direkte, på en fin måte. Da jeg møtte roer Birgit Skarstein var det første jeg sa, at i dag vil jeg ta et bilde av deg mens du står. Men jeg sitter jo i rullestol, svarte hun da. Men så endte vi jo opp med et bilde der hun står.

– Hvilke utfordringer møter du når du fotograferer dem som avviker fra normalen?

– Det kan tippe over og bli «freakshow». Jeg var bevisst på det. Da jeg spurte Bjørnar Erikstad om å ta av T-skjorten kunne det fort tippet over, hvis jeg hadde presset han, og han ikke syntes det var OK selv. Vi må tillate at folk viser frem den kroppen de har fått. Hvis andre synes det er «freakshow», er det de som er «freaks». Jeg fikk mange spørsmål om det fra andre, men ikke fra utøverne. 

– Hvilke tilbakemeldinger fikk du fra utøverne selv?

– De syntes det var veldig gøy! De er ikke vant til den type oppmerksomhet. For mange var det første gang de var med på en sånn foto-shoot. Det er utrolig flotte folk. De har en guts av en annen verden og det var moro å møte dem.

– Tenker du at vi fotografer er for glade i å bekrefte stereotypier?

– Svømmer Sarah Louise Rung har nesten ingen bilder av seg selv der hun ikke sitter i rullestolen. Det virker som folk vil putte henne i den rollen; at hun er interessant fordi hun er en svømmer med ben som ikke virker. Hun har skapet fullt av medaljer, men har aldri vært med på en slik foto-shoot. Det sier jo noe om hvordan media behandler dem. Men egentlig tror jeg bare folk bare er redde for å spørre.

For meg var ikke rullestolen et poeng. Det handler om å planlegge, og å ikke være låst til en forestilling.

– Hva er et godt portrett? 

– Et godt portrett er et bilde som vekker en følelse hos den som ser på det. Det er egentlig betrakteren et bilde er tatt for, det er de som skal se det.

– Bildene var også på trykk i Dagbladet Magasinet. Hvordan kom det samarbeidet i stand?

– Ideen vi hadde bestemt oss for innebar en ganske høy kostnad for Handikapnytt, så da åpnet vi for å samarbeide med andre. Tilfeldighetenes spill gjorde at Magasinet hadde kontaktet Idrettsforbundet fordi de ønsket å gjøre noe på Paralympics. Samarbeidet ble en ekstra boost for alle. Ofte skjermer man sine egne ting, og glemmer at det kan være en gevinst å jobbe sammen med andre. Mange magasiner har jo ikke overlappende lesere.

– Hva oppnådde du med bildeserien «Drømmenes mål»?

– Jeg føler at vi klarte å løfte disse idrettsutøverne opp dit de hører hjemme, visuelt sett. Bildene er også kjøpt inn av Sunnaasstiftelsen og henger som utsmykning på Sunnaas Sykehus. De har blitt brukt i skoleoppgaver om annerledeshet for ungdom, og de var nominert til tre priser under Medieprisene i Bergen. Det har skjedd mye rundt disse bildene. Jeg tror folk liker denne måten å se andre mennesker på.