OGSÅ ROS: Kristin Clemet er hun svært po­si­tiv til om­leg­gin­gen og ut­byg­gin­gen av kul­tur- og de­batt­si­de­ne i Af­ten­pos­ten un­der le­del­se av Knut Olav Åmås. Foto: Eirik Helland Urke
OGSÅ ROS: Kristin Clemet er hun svært po­si­tiv til om­leg­gin­gen og ut­byg­gin­gen av kul­tur- og de­batt­si­de­ne i Af­ten­pos­ten un­der le­del­se av Knut Olav Åmås. Foto: Eirik Helland Urke

«I et lengre tidsperspektiv er det ingen tvil om at det har foregått en viss politisk kursjustering»Hans Erik Matre

Avisen støttet Europas fascistiske regimer på 1930-tallet, og var lojal overfor krigens Nasjonal Samling-regjering. Den motarbeidet Arbeiderpartiet på 1950-tallet, men i dag har Aftenposten en sjefredaktør med fortid i AKP. Hva har skjedd med den gamle Høyre-avisen?

Publisert Sist oppdatert

– Nå er det viktig å presisere at Aftenposten rent formelt aldri har vært en Høyre-avis. Men Schibsted-familien hadde en klar partipreferanse og avisen ble av de aller fleste oppfattet som Høyre-avis. Ikke minst på 1950-tallet, da avisen var så anti Gerhardsen og så anti Arbeiderpartiet at det var naturlig å betrakte den som partiavis, sier medieprofessor, historiker og tidligere avismann Hans Fredrik Dahl.

Meningsløst

Kristin Clemet er en av dem som savner en klar og tydelig borgerlig stemme i avisfloraen. Hun etterlyser borgerlige medier og lederartikler med mening.

– Samler du de mest profilerte norske mediekommentatorene i et studio så vil de mest sannsynlig mene det samme alle sammen. Det er blitt veldig liten forskjell på avisene, sier Clemet.

Clemet er svært positiv til omleggingen og utbyggingen av kultur- og debattsidene i Aftenposten under ledelse av Knut Olav Åmås. Hun synes også overgangen til tabloid har fungert bra.

– Det er fint at det er større bredde i meningene og at flere kommer til orde i Aftenposten. Det som ikke er bra er lederartiklene. Avpartifiseringen har ført til at de er blitt meningsløse i ordets mest bokstavelige forstand. Lederne er så konsensuspregede at de kunne stått i hvilken som helst avis. Og hvis det er klare meninger i lederne, så er det som regel lite som minner om borgerlig tenkning.

Landets største

Hans Fredrik Dahl var hovedredaktør for det fire bind sterke verket «Norsk presses historie», som kom ut rett etter påske. Bare en måned senere fyller Aftenposten 150 år. Den offisielle feiringen fant sted onsdag denne uka, to dager før 150-årsdagen, 14. mai. Og tidspunktet for jubileet kan synes perfekt, siden alt tyder på at Schibsted-konsernet samme dag vil offentliggjøre opplagstallene fra første kvartal 2010 – som ventelig vil vise at Aftenposten igjen er Norges største avis. 29 år etter at den ble passert av VG har den gamle tanta fått et nytt løft.

– Det store skillet i moderne tid kom i Einar Hanseids tid som sjefredaktør. Ikke bare kom beslutningen om at Aftenposten skulle bli tabloid i hans tid, den gjennomgikk også en veldig modernisering av uttrykk og språk. I tillegg fjernet den seg i denne perioden redaksjonelt klart fra den tradisjonelle Høyre-linjen som hadde preget avisen i mye av etterkrigstida, hevder Dahl.

Sundar markerer skille

Mange mener likevel at det store skillet kanskje like gjerne kom fire år før Hanseid i 1994 ble ny Aftenposten-redaktør. Eller sagt på en annen måte, en viktig epoke i Aftenpostens politiske liv som mørkeblå var over da Egil Sundar måtte gå av som sjefredaktør i 1990.

– Sundar brukte avisa aktivt for å få Høyre i regjeringsposisjon. Han drev med politiske kabaler og gjorde Aftenposten til et politisk organ. Men det var kontroversielt både innad i avisen og i Schibsteds styre, og det bidro også sterkt til hans fall. Og selv om også hans etterfølger Andreas Norland sto for et utpreget Høyre-syn, var han som redaktør mye mildere enn Sundar. Under Norland fikk avisen en mer uavhengig og upartisk profil, uttaler Dahl.

Hans Erik Matre, som overtok redaktørkrakken etter Hanseid i 2004, ser ingen grunn til å motsi Dahl på dette punktet.

– Av Aftenpostens fem siste redaktører er det nok Sundar som skiller seg mest ut politisk. Også vi andre fire har ulikt politisk syn, men vi står likevel langt nærmere hverandre enn noen av oss gjorde med Sundar. Til gjengjeld var kanskje redaktørene i tida før Sundar likere ham enn oss, sier Matre, som av helsemessige grunner forlot stillingen som sjefredaktør i Aftenposten i fjor.

Han er i dag direktør i Media Norge, og kan foruten Aftenposten se tilbake på sjefredaktørstillinger i Vårt Land, NTB og Bergens Tidende. Matre mener at Sundars politiske ambisjoner også satte sitt preg på Aftenpostens redaksjonelle profil på reportasjeplass.

– Det påvirket både reportasjene og den politiske journalistikken i avisen.

Tannløst

Kristin Clemet sier at journalister som hopper fra aviser på venstresiden til aviser som tradisjonelt har vært på høyresiden, er noe av grunnen til at de skarpe frontene har forsvunnet

– Det har blitt sentrum/venstre som er blitt malen for stort sett alle de norske avisene. Jeg var i en gang i en radiodebatt med Hilde Haugsgjerd hvor hun innrømmet at det kanskje ble vel tannløst på lederplass. Hun sa at dette var noe de ville se på, men jeg kan ikke registrere at det har skjedd noen store endringer siden.

Som leder av Civita har hun kritisert Aftenpostens mangel på meninger og etterlyst flere borgerlige aviser.

– Jeg fikk masse reaksjoner, og alle var positive. Det er mange med borgerlige meninger som er ganske frustrert over Aftenposten og mangelen på alternative borgerlige aviser.

Skarpere ledere

Hun sier Aftenposten gjør lite ut av den meningsmakten avisene tradisjonelt har representert.

– Og det er synd. Avisene kan spille en veldig viktig rolle. De er ikke på valg. Vi ser at politikere kanskje har blitt mer kortsiktige og orientert mot sentrum. Da er det synd at avisene gjør det samme. Selv om det ikke er veldig mange som faktisk leser lederartiklene så er de med på å sette dagsorden og de fører gjerne til debatter i tv og radio. Da er det synd at det meste som presenteres er så flatt som det er i dag.

Da Sundar måtte ta hatten og gå, var det etter at Aftenposten-eier Tinius Nagell-Erichsen personlig hadde grepet inn. Spranget fra Sundars politiske Høyre-aksjonisme på reportasjeplass til den mer partipolitisk uavhengige journalistikken kommer også til syne i ansettelsesprosessen av seinere sjefredaktører, mener Matre.

– Da jeg ble ansatt i Aftenposten ble jeg aldri spurt om mitt politiske syn. Nå kan du godt si at de visste hvem jeg var og hva jeg sto for, men det er likevel interessant å registrere at Schibsted-ledelsen ikke stilte meg et eneste politisk spørsmål.

Fra avis til mediehus

Selv om Hans Fredrik Dahl peker på Einar Hanseid som den store fornyeren, trekker han fram Hans Erik Matres viktige rolle i moderniseringen av Aftenposten som fortsatte etter Hanseids avgang.

– Overgangen til tabloid fant sted med Matre som sjefredaktør, og i hans tid ble avisen bredere. Kulturen har rykket opp og analysene ligger implisitt i de lange sakene. Det har gitt en utviding av den politiske profilen og gjort Aftenposten til et allmennorgan. Dagens avis er leselig både for Kristin Halvorsen og Per-Kristian Foss, mener Dahl. Mens Matre trekker fram overgangen fra avis til mediehus som det viktigste i sine år som redaktør.

– Da jeg ble redaktør sto vi foran en stor oppgave: å fornye avisen, med det nye tabloidformatet å knagge fornyelsen på. Den gangen var ingen i tvil om at Aftenposten var en avis, men da jeg gikk av var Aftenposten blitt mange ulike ting. Det var fortsatt avis, men det var også nettavis, lokalavis, radio, web-TV, mobil og så videre, kommenterer Matre.

Han fastslår at det var veldig spennende å få oppleve en slik utvikling, men han tviler på at den fikk særlige konsekvenser for avisens politiske journalistikk.

– Aftenpostens profil har ligget ganske fast, og den politiske journalistikken er gjenkjennelig. Det er ikke den som blir mest påvirket av den teknologiske utviklingen. Men i et lengre tidsperspektiv er det ingen tvil om at det har foregått en viss politisk kursjustering. Aftenposten har alltid hatt et liberalkonservativt ståsted, men tyngdepunktet har de siste 20 årene beveget seg tydelig fra det konservative til det liberale beinet.

Raddiser inn i varmen

Det mer liberale klimaet i Schibsted-konsernet kan muligens også spores i ansettelsen av Olav Martin Mugaas som administrerende direktør i 1996 og Hilde Haugsgjerd som Matres etterfølger som sjefredaktør i Aftenposten. Begge hadde sentrale posisjoner i m-l-bevegelsen og AKP på 1970-tallet.

Hans Fredrik Dahl tror at omdannelsen av Schibsted fra et familieeid til et børsnotert selskap i 1992 kan ha underlettet Mugaas og Haugsgjerds karrierer i Aftenposten.

– Børsnoteringa betød neppe så mye for avisens politiske kurs, men bedriften gjennomgikk en profesjonalisering som kan ha gjort det lettere for styret å hente inn de personene man mente var best kvalifisert til stillingen, uten å skjele så mye til gammel politisk ballast.

Oligarki

Hans Erik Matre er imidlertid ikke så sikker på at Dahl har rett på dette punktet.

– Det er ikke bare Aftenposten som har sluppet til radikalere som er kommet på bedre tanker. Et nærliggende eksempel er John Lyng som var motdagist i 30-årene, men likevel ble Høyres statsminister i 1963. Og enten Schibsted var familieeid eller børsnotert så fungerte det uansett lenge som et oligarki, hvor veldig få hadde innflytelse. I flere år var det i praksis Tinius og konsernsjef Kjell Aamot som plukket ut sjefredaktører. Det gjaldt vel både Einar Hanseid, Andreas Norland og meg, påstår Matre.

Han innrømmer likevel at hvis man går enda noen år lenger tilbake i tid, kunne det nok være litt annerledes.

– Jeg var journalist i Vårt Land, da Hilde Haugsgjerd som journaliststudent søkte praksis i Aftenposten. Men da pekte Sundar på hennes radikale sympatier og sa et klart nei, selv om hun bare skulle være der noen få uker. Hun havnet i stedet i Vårt Land.

En fersk forskningsrapport (se neste side) viser at Aftenpostens overgang fra fullformat til tabloid både har gitt flere lange saker og kortkorte nyhetssaker.

– Formatet åpner for mangfold, og miksen mellom langt og kort var villet. Det har også fått konsekvens for hvor i avisen du i dag finner den politiske journalistikken, med meninger på lederplass og analyser i reportasjene, sier Hans Erik Matre, som mener at pressen hadde mer makt før.

– Hvis du i dag søker politisk makt, så bør du ikke søke posisjon i media. Før var redaktørene gjerne tunge ideologer. I dag sitter det heller mediefolk i redaktørstolene. Derimot har avisene i dag en større betydning som servitører av debatt på den politiske arenaen. Den endringen har vært helt tydelig.

Vil ha meningsbrytning

Matre mener han selv passer godt inn i denne rollebeskrivelsen av en moderne redaktør.

– Min jobb har vært å utvikle medier, mer enn å spre egne meninger. For meg er meningsbrytning viktigere enn å forfekte eget syn, og som redaktør vil jeg gjerne ha de som har noe å tilføre den offentlige debatten.

– Har du som redaktør noen gang opplevd å være så uenig i noe som har stått på trykk i din egen avis at du skulle ønske at det aldri hadde kommet på trykk?

– Nei, jeg blir tvert imot ekstra trigget av uenighet. Hvis det er noe jeg ikke har ønsket på trykk er det fordi jeg har oppfattet det som likegyldig, ikke fordi jeg har vært uenig, svarer Hans Erik Matre og tilføyer:

– Det viktigste for en redaktør er ikke alltid hva man setter på trykk. I framtiden vil det bli like viktig hva man sier nei til. Og som avisleser er mitt største ønske alltid håpet om å finne en ny tanke. Noe som er annerledes, noe jeg ikke har tenkt.

Clemet sier man bare kan ta en tur til Danmark for å oppleve langt større meningsforskjeller i avisene.

– Det er langt større avstand mellom Jyllands-Posten og Politiken enn det er mellom de fleste norske aviser. Vi er veldig konsensuspregede her i nord, men det blir fort et litt trist land hvis alle er enige om alt. Det er ikke sånn at jeg etterlyser italienske tilstander, det tror jeg kan være ganske stressende, men det må være mulig å ønske litt større meningsforskjeller, mener Clemet.

Powered by Labrador CMS