Helge Øgrim. Foto: Birigt Dannenberg
Helge Øgrim. Foto: Birigt Dannenberg

Bilder fra Utøya

(LEDER): Etter hvert bør vi se de vonde bildene.

Publisert   Sist oppdatert

Den prestisjefylte konkurransen World Press Photo ga svenske Niclas Hammarström 2. plass i kategorien nyhetsserie for 12 fotografier fra Utøya, tatt for Aftonbladet i timene rett etter massakren 22. juli. Det utløste en skarp debatt om grensene for hvilke bilder som kan gjengis fra katastrofer og voldshandlinger.

I Norge er mediene enige om at vi som utgangspunkt ikke avbilder drepte mennesker. Men det gjøres unntak, trolig i økende grad, fra tragedier i utlandet. Kanskje særlig når det dreier seg om krigføring og om vold med politiske implikasjoner, som i Gaza og Mexico. Eller om begivenheter så store og voldsomme at vi trenger bilder for å fatte dem. Jordskjelvet på Haiti er et eksempel på det siste, og nærgående bilder derfra er premiert både her hjemme og i andre land.

Derfor er det urimelig å angripe Hammarström. Han var på stedet og dekket Norges verste forbrytelse etter 2. verdenskrig med kameraet. Det er fotojournalistens oppgave verden over. Forargelsen over at han sendte en bildeserie til konkurransen, holder ikke vann når den måles mot hva vi ellers aksepterer.

Medfølelsen og behovet for å vise hensyn til ofre og etterlatte, er derimot verdifull og verdt å holde fast ved. Det gjelder selvsagt andre uskrevne lover for medier som publiserer tett på disse menneskene, enn for publikasjoner som ikke treffer de berørte like sterkt.

Det er naturlig at norske medier viser stor forsiktighet med bilder som kan bli en belastning for de direkte berørte. Men dette tabuet har vært brutt før, påpeker en deltaker i vår nettdebatt om Utøya-bildene. Som da Dagbladet viste ofrene for hadelandsdrapene i 1981 og da Aftenposten i 95 brakte bilder av gjerningsmann og offer etter et drap inne i Oslo tinghus, for øvrig uten å bli felt i PFU.

Det er større grunn til å bryte tabuet etter terroraksjonen sist sommer. Hammarströms serie gir ny kunnskap om Behring Breiviks fanatisme og ofrenes lidelser. Særlig et bilde fra Pumpehuset, tilsynelatende tatt når politiet først når fram til åstedet, gjør voldsomt sterkt inntrykk.

Det er skrevet mye viktig tekst om hva AUF-erne opplevde på øya. Flere av disse skildringene har etterlatt oss med bilder. Men noen ganger har fotografiet en spesiell evne til å fryse skjellsettende begivenheter i bevisstheten, slik et knippe bilder fra konsentrasjonsleirene, den spanske borgerkrigen og Vietnam gjorde. Da er bildet et vern mot glemsel og kynisme.

I norske redaksjoner fins det flere slike bilder fra 22. juli. Noen av dem hører hjemme i offentligheten.